Og så jeg som trodde at jeg hadde syn som en ørn. Det er jo mulig at jeg har det fortsatt. Ørner trenger nok ikke lesebriller.
28.09.2007
Brillejesus
Og så jeg som trodde at jeg hadde syn som en ørn. Det er jo mulig at jeg har det fortsatt. Ørner trenger nok ikke lesebriller.
27.09.2007
Jeg besøkte byråkratiet
Og jeg kjente det igjen. Jeg husket godt på både godt og vondt fra et tidligere liv og jeg tenkte på bussen hjem. Jeg tenkte mens Oslo ble Akershus og Akershus ble Østfold og mens høstforkjølte medpassasjerer slynget smittestoff i dråpe- og vifteform.
Den gang da var jeg fersk fra skolen og gikk rett inn i makten og kontrollens tjeneste. Eller var det egentlig rette veien? En liten omvei om universitetet hadde jeg vel, men universitet lå nå allikevel på veien. Omkjøringsvei javel, men ingen blindvei. Hvis da ikke byråkratiet i min store sammenheng var en omvei.
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen og sikkerheten.
For samfunnsamatørene og ryggmarksreflekskommentatorene er byråkrati og byråkrat negative ord, men et godt byråkrati sørger vel for at demokratiet fungerer? Demokratiet er ikke bare politikerne. Ikke bare politikerne. Demokratiet er velgerne selvsagt, men også byråkratene. Ofte kan det synes som om disse står mot hverandre, men siden politikerene heldigvis i liten grad utfører så er det byråkratiet som omgjør politikk til handling eller ikke-handling. Og uansett om politikken ved de tusner dyktige byråkratpenner blir forvandlet til handling eller nye strømmer av ord så vil noen reagere sterkt. I de 1000 hjem og på de 1000 fora så er det alltid mange som reagerer sterkt. Og sterkest reagerer de som får ”nei”.
Politikere under falskt flagg eller med manglende forståelse proklamerer at forvaltningen skal ”si Ja!” eller være ”medmenneskelige” i sitt møte med ”private” som vil bygge ut, selge, dumpe, sette opp gjerde osv. Et positivt feilaktig budskap hvis det proklamerer at alle kan få. For et ja til noen vil som oftest bety et nei til andre, og de andre burde jo også få et medmennesklig ja?
Men uansett flagg så er en positiv holdning sentral og langvarig opphold i byråkratiet kan medføre negativistiske skavanker. Et ja krever ofte oppfølging og kan også indikere manglende oppgaver, mens et nei bør være absolutt og uten behov for etterarbeid. Langvarig ansettelsesforhold i administrasjone kan gjøre at det blir lettest å si nei, mest sikkert å si nei, for da skjer det jo ingen ting og skjer det ingen ting så kan det jo ikke få negative følger? Eller? Nei.
Så kanskje sier byråkratiet for mye nei? Kanskje blir vi ikke et bedre samfunn av å tviholde på mønehøyden for garasjer i boligområder som uansett ser like grusomme ut? Kanskje det. Kanskje 10 minutter coretrening og 50 ja-øvelser om morgenen hadde gitt bedre ytelse i byråkratiet?
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen, sikkerheten og idiotiet. Vi var mange som kom fra landets skoler og universitet og rett inn til byråkratiet. Vi kom rett inn. Vi kjente virkeligheten fra bøker, barbesøk og barndommen. I politikken går småspirene partiskolen og i byråkratiet gikk vi den ikke utalte byråkratskolen. Byråkratiet har mange gode sider i seg, men kan i sin struktur institusjonalisere angst og redsel. Borgeren kan oppfatte byråkratiet som skremmende og et velsmurt byråkrati på ville veier er en angstmaskin, men byråkratiet skaper angst også for byråkraten.
For byråkratiet er og må være hierarkisk. Det bygger på samme prinsipper som militæret og militæret må være renform av en eller annen type byrårkati. Jo flere stjerner og striper eller jo større kontor og skrivebord, jo flere under deg og jo mere makt og ansvar. Er du så langt oppe at outlook-kallenderen gjør deg skjermet fra å bli innkalt til møter er du helt sjef eller helt konge.
Men klokskap og kunnskap øker ikke med nærhet til toppen. Pyramiden fungerer ikke slik, ikke i virkeligheten. Men de som sitter ved toppen kan bestemme hva den lille byråkraten skal mene og gjøre i arbeidstiden. Og det gjør han. Når sjefen skifter mening så skifter byråkraten ofisiell mening. Innerst inne i bryårkatiselvet vet vi lite om hva som skjer, kanskje skiftes meningen så mange ganger at jeg ingen mening hadde? Ble jeg meningsløs, men med mange velformulerte nei i min munn?
Og så blir byråkratien slik på fritiden også. Mitt byråkrati har rett. For det har sjefen min sagt. Byråkrati og sann kunnskapsproduksjon hører ikke sammen. Den kunnskap som byråkratiet produserer er kombinasjonen av politikk og kunnskap. Og det kan være klokskap. Det kan være det som er riktig nå. Det som er mulig nå. Men sannhetssøkende er ikke byråkratiet. Selv ikke vi som er så utviklet at vi har et Kunnskapsdepartement. Ministry of Truth and Knowledge.
Og så kom jeg frem til Fredrikstad og så tok jeg på meg løpesko og løp i høstsolen. Langt fra nei og makt. Bekreftende løpetur i en positiv formutvikling. Litt lavere puls. Litt høyere fart. Litt lettere ben. Så blir det stort rungende ja på målstreken på søndag? Ja!
Tvilen er tilbake i dag. Den kom med trang hals. Så kanskje fikk jeg med meg noe fra Oslobesøket eller bussturen. Nei!
Den gang da var jeg fersk fra skolen og gikk rett inn i makten og kontrollens tjeneste. Eller var det egentlig rette veien? En liten omvei om universitetet hadde jeg vel, men universitet lå nå allikevel på veien. Omkjøringsvei javel, men ingen blindvei. Hvis da ikke byråkratiet i min store sammenheng var en omvei.
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen og sikkerheten.
For samfunnsamatørene og ryggmarksreflekskommentatorene er byråkrati og byråkrat negative ord, men et godt byråkrati sørger vel for at demokratiet fungerer? Demokratiet er ikke bare politikerne. Ikke bare politikerne. Demokratiet er velgerne selvsagt, men også byråkratene. Ofte kan det synes som om disse står mot hverandre, men siden politikerene heldigvis i liten grad utfører så er det byråkratiet som omgjør politikk til handling eller ikke-handling. Og uansett om politikken ved de tusner dyktige byråkratpenner blir forvandlet til handling eller nye strømmer av ord så vil noen reagere sterkt. I de 1000 hjem og på de 1000 fora så er det alltid mange som reagerer sterkt. Og sterkest reagerer de som får ”nei”.
Politikere under falskt flagg eller med manglende forståelse proklamerer at forvaltningen skal ”si Ja!” eller være ”medmenneskelige” i sitt møte med ”private” som vil bygge ut, selge, dumpe, sette opp gjerde osv. Et positivt feilaktig budskap hvis det proklamerer at alle kan få. For et ja til noen vil som oftest bety et nei til andre, og de andre burde jo også få et medmennesklig ja?
Men uansett flagg så er en positiv holdning sentral og langvarig opphold i byråkratiet kan medføre negativistiske skavanker. Et ja krever ofte oppfølging og kan også indikere manglende oppgaver, mens et nei bør være absolutt og uten behov for etterarbeid. Langvarig ansettelsesforhold i administrasjone kan gjøre at det blir lettest å si nei, mest sikkert å si nei, for da skjer det jo ingen ting og skjer det ingen ting så kan det jo ikke få negative følger? Eller? Nei.
Så kanskje sier byråkratiet for mye nei? Kanskje blir vi ikke et bedre samfunn av å tviholde på mønehøyden for garasjer i boligområder som uansett ser like grusomme ut? Kanskje det. Kanskje 10 minutter coretrening og 50 ja-øvelser om morgenen hadde gitt bedre ytelse i byråkratiet?
I byråkratiet bor kunnskapen, redselen, sikkerheten og idiotiet. Vi var mange som kom fra landets skoler og universitet og rett inn til byråkratiet. Vi kom rett inn. Vi kjente virkeligheten fra bøker, barbesøk og barndommen. I politikken går småspirene partiskolen og i byråkratiet gikk vi den ikke utalte byråkratskolen. Byråkratiet har mange gode sider i seg, men kan i sin struktur institusjonalisere angst og redsel. Borgeren kan oppfatte byråkratiet som skremmende og et velsmurt byråkrati på ville veier er en angstmaskin, men byråkratiet skaper angst også for byråkraten.
For byråkratiet er og må være hierarkisk. Det bygger på samme prinsipper som militæret og militæret må være renform av en eller annen type byrårkati. Jo flere stjerner og striper eller jo større kontor og skrivebord, jo flere under deg og jo mere makt og ansvar. Er du så langt oppe at outlook-kallenderen gjør deg skjermet fra å bli innkalt til møter er du helt sjef eller helt konge.
Men klokskap og kunnskap øker ikke med nærhet til toppen. Pyramiden fungerer ikke slik, ikke i virkeligheten. Men de som sitter ved toppen kan bestemme hva den lille byråkraten skal mene og gjøre i arbeidstiden. Og det gjør han. Når sjefen skifter mening så skifter byråkraten ofisiell mening. Innerst inne i bryårkatiselvet vet vi lite om hva som skjer, kanskje skiftes meningen så mange ganger at jeg ingen mening hadde? Ble jeg meningsløs, men med mange velformulerte nei i min munn?
Og så blir byråkratien slik på fritiden også. Mitt byråkrati har rett. For det har sjefen min sagt. Byråkrati og sann kunnskapsproduksjon hører ikke sammen. Den kunnskap som byråkratiet produserer er kombinasjonen av politikk og kunnskap. Og det kan være klokskap. Det kan være det som er riktig nå. Det som er mulig nå. Men sannhetssøkende er ikke byråkratiet. Selv ikke vi som er så utviklet at vi har et Kunnskapsdepartement. Ministry of Truth and Knowledge.
Og så kom jeg frem til Fredrikstad og så tok jeg på meg løpesko og løp i høstsolen. Langt fra nei og makt. Bekreftende løpetur i en positiv formutvikling. Litt lavere puls. Litt høyere fart. Litt lettere ben. Så blir det stort rungende ja på målstreken på søndag? Ja!
Tvilen er tilbake i dag. Den kom med trang hals. Så kanskje fikk jeg med meg noe fra Oslobesøket eller bussturen. Nei!
21.09.2007
Jeg vil skifte dekk
Skifte dekk er ikke det beste jeg vet. Men det slår helt klart microbiologi. Har sikkert noe med kunnskap å gjøre.
18.09.2007
Veien mot Roth (versjon 1)
Jeg har tenkt meg om en gang til. Jeg har tenkt godt og grundig og redusert planlagt treningsmengde fra 500 t til 450 t i året i forhold til tidligere planer. Det blir ca 100 timer mer enn i år og det er sterk nok økning det. Mulig å gjennomføre, men krever innkjøp av en del selvdisiplin på Smart Club til bruk i vintermørke og iskald motvind. Holder ikke det blir det pisk.
450 t i året gir en grovskisse som ser slik ut:
Knapt har jeg rukket å sette opp førsteutkastet for "Veien mot Roth" før jeg har lokalisert noen av problemukene. 11.februaruka skal jeg trene 10,5 timer, 18.februaruka skal jeg trene 12 timer, 10.marsuka skal jeg trene 11,5 timer og 17.marsuka 12,5 timer. Etter det blir det forhåpentligvis bedre selv om timene blir flere.
Etter hvert blir jo dagene lysere og varmere og asfalten vakker og tørr, men februar og mars er ikke vanligvis kjent for å bringe lys, glede, mange plussgrader og bare veier.
Løpingen skal gå greit hvis det bare ikke blir minus 15 grader uke ut og uke inn. Svømmingen skjer inne og er en frostløs fryd. Styrketreningen også. Men hva med syklingen, hva med 3 timers sykkelturer i februar? Hvordan inn i huleste svingete hakkebakkeskogen skal jeg få til nok timer på sykkelen uten at jeg tørner på rulla, hopper ut av vinduet og truer naboen med en avsaget drikkeflaske? Mulig det kan løses med å kombinere f.eks 1,5 time ute med piggdekk og frostveske i blodet og så sykle 1,5 time på rulle etterpå mens skjegget tiner?
12 timers treningsuker i midten av februar, vil jeg dette? Virkelig? Dypest sett? Jadda. Tror egentlig det hvis jeg bare går dykker dypt nok.
Av mindre problematiske problemer så har jeg også lokalisert et "navnproblem". Jeg prøvde å oversette Preparation, base, build og peak til norsk av grunner som noen kan grunne på hvis noen gidder. Det gikk greit til "build" egentlig. Noen som kan dikte opp et norsk uttrykk som på en entydig måte gir kvintessensen av "build"-perioden? Finner jeg ikke det får det bli new-norwegian igjen og det er kanskje like dumt.
Og mens jeg venter på gode forslag, meninger, heiarop og at alt dette systematiske skal komme nært og virkelig skal jeg trene 5-7 timer i uka. Jeg skal igjen bli vant til å sitte på sykkelrulle, jeg skal prøve å gå i bassenget klokken 0630 en gang i uka, løpe i nattemørket og trekke kald luft i lungene og trene styrke på gymmen.
Og jeg skal glede meg.
Glede meg til juli 2008
450 t i året gir en grovskisse som ser slik ut:
Knapt har jeg rukket å sette opp førsteutkastet for "Veien mot Roth" før jeg har lokalisert noen av problemukene. 11.februaruka skal jeg trene 10,5 timer, 18.februaruka skal jeg trene 12 timer, 10.marsuka skal jeg trene 11,5 timer og 17.marsuka 12,5 timer. Etter det blir det forhåpentligvis bedre selv om timene blir flere.
Etter hvert blir jo dagene lysere og varmere og asfalten vakker og tørr, men februar og mars er ikke vanligvis kjent for å bringe lys, glede, mange plussgrader og bare veier.
Løpingen skal gå greit hvis det bare ikke blir minus 15 grader uke ut og uke inn. Svømmingen skjer inne og er en frostløs fryd. Styrketreningen også. Men hva med syklingen, hva med 3 timers sykkelturer i februar? Hvordan inn i huleste svingete hakkebakkeskogen skal jeg få til nok timer på sykkelen uten at jeg tørner på rulla, hopper ut av vinduet og truer naboen med en avsaget drikkeflaske? Mulig det kan løses med å kombinere f.eks 1,5 time ute med piggdekk og frostveske i blodet og så sykle 1,5 time på rulle etterpå mens skjegget tiner?
12 timers treningsuker i midten av februar, vil jeg dette? Virkelig? Dypest sett? Jadda. Tror egentlig det hvis jeg bare går dykker dypt nok.
Av mindre problematiske problemer så har jeg også lokalisert et "navnproblem". Jeg prøvde å oversette Preparation, base, build og peak til norsk av grunner som noen kan grunne på hvis noen gidder. Det gikk greit til "build" egentlig. Noen som kan dikte opp et norsk uttrykk som på en entydig måte gir kvintessensen av "build"-perioden? Finner jeg ikke det får det bli new-norwegian igjen og det er kanskje like dumt.
Og mens jeg venter på gode forslag, meninger, heiarop og at alt dette systematiske skal komme nært og virkelig skal jeg trene 5-7 timer i uka. Jeg skal igjen bli vant til å sitte på sykkelrulle, jeg skal prøve å gå i bassenget klokken 0630 en gang i uka, løpe i nattemørket og trekke kald luft i lungene og trene styrke på gymmen.
Og jeg skal glede meg.
Glede meg til juli 2008
17.09.2007
Kribler og klør
Det er lite lus på kortklipt kæll, men mye spent forventing i kroppen til en halvgammel gubbe. Så det kribler og klør etter å prøve noe nytt. For i går sto det en pakke i døra og sa hei. En pakke med rulleski og asfaltpigger.
De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.
Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.
Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.
I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.
Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.
Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.
De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.
Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.
Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.
Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.
De fleste typer idrett har jeg aldri bedrevet og en av disse er å renne på ski. Jeg har rett og slett en fraværende fortid som langrennsløper. I barndommens Svelvik gikk ikke jeg på ski om vinteren. Ikke mye. Om vinteren sto jeg på dudler/jet-ski i hasardiøse nedoverbakker og gikk på tryne i snøen og dukket opp etter fire minutter med snøplugger i nesa.
Vinterstid fikk jeg kondisjonstreningen min i nattlige fluktløp. Om sommeren fikk jeg ingen trening.
Jeg bodde langs en landsvei som het Svelvikveien. Rett nedenfor barndommens heim gikk veien under en skjæring. Oppe på den kunne man ligge, sitte eller stå alt etter behov. Vinterfluktløp foregikk etter at snøen hadde lagt seg og det var stupmørkt. Vi var tre eller fire gutter som lå der oppe med et lager av snøballer og ventet på at byttet skulle komme. Rutebussen. Eller en billist fra Drammen eller Svelvik. Rundt svingen kom lyskjeglene først og så kom bilen halsende etter. Raskt måtte vi vurdere om det var en bil som kunne være en mor eller far eller nær nabo og så ….. haglet snøballene. Og noen traff. Dunk. Dunk.
I biltak og på panser dunket det og hjertene våre også. De fleste vi traff kjørte videre upåvirket. Noen vinglet i skadeskutt flukt noen hårreisende tiendels sekund. Men noen få bråbremset, rev opp døra og startet et brølende motbakkeløp i djupsnø for å få takk i jævelungene på knausen.
Da løp vi. ”Vi sprer oss” ropte vi og løp. I vilt sprang mellom eiker og i steinrøys med forederisk glatt snø, løp vi så hjertet sprengtes i små guttekropper. Vi løp og vi løp. Beina ble sure og halsen sår. I sinnssvake sikksakkmønster og mye lenger enn vi visste var nødvendig.
Strengt tatt visste vi at forfølgeren ville besinne seg etter 10 meter motbakke, banne så det lyste i Svelviknatta og påkalle onde ånder over Tangenhavnarampen. Så ville han, alltid han, gå tilbake til bilen og kjøre av gårde i sin grønne metallic Ford Granada. Men vi hørte ikke det. Vi løp. For sikkerhets og moro skyld.
De fleste ganger ble det med et slikt løp i løpet av en kveld. Vi var sjelden tøffe nok til å komme tilbake til åstedet, sinnataggen kunne jo komme tilbake. Og om natten drømte vi om politiet. Og om gråtende foreldre som så pøblene sine slept av gårde til vann og brød. Og selv om vi våknet med litt dårlig samvittighet, var den alltid borte om kvelden. Klar for ny fluktløp.
Senere i livet har jeg sluttet med snøballkasting og fluktløp. Men helt uten at det har vært meningen har jeg irritert bilister med joggesko, joggevogn, hund, sykkel, sykkelvogn og nå endelig skal jeg forsinke framferden deres med to tiendels sekunder og rulleski.
Jeg er spent. Dette er noe nytt. Dette er noe jeg ikke kan og som kan ha potensiale for moro, støle muskler og skrubbsår og mer til.
Om dette siste: Mer senere.
Om min kriminelle løpebane: Case closed.
14.09.2007
Nye muligheter
Har kjøpt meg ny mobiltelefon etter at den forrige løste seg opp. Men den har holdt to år med mange teksmeldinger og vært med på løpe- og sykkelturer som har blitt audiovisuelt distribuert så det er med et ømt klapp på et oppløst tastatur jeg sier: "Hvil deg nå".
Min nye mobil er en slik kameratype med 3.2 megapixler og sånt. Den tar faktisk ganske flotte bilder. Og så kan jeg blogge med den. Sånn som med bildet av Åse. Blogget i oppkjørselen.
Jeg føler meg veldig sikker på at jeg skal få brukt den egenskapen.
Og i morgen får jeg noe som er enda mer spennende og rart.
Og som kan bli så tøft at det synes på røntgen.
Følg med. Her kan det etter hvert komme bilder direkte fra skadestedet!
13.09.2007
Hit the Road Jack!
På mandag kom vinteren til Fredrikstad og de fleste gikk glipp av det.
Vinteren kom tidligere til meg enn til de fleste andre i Kongeriket Sør for Sinsenkrysset. En årstid manifesterer seg på så mange måter og for meg er den store overgangen å ha sykkelen i hus. Ha sykkeltreningen i hus. Det var derfor bare de nærmeste naboer som oppdaget vinterens komme. Det var de nærmeste naboene og tilfeldige forbipromenerende som så meg fra veien og bare de som hørte meg. Hørte musikken min.
Pusten min hørte de ikke selv om jeg pustet påfallende tungt. Pustet tungt i blåsvart tidlig vinterkveld. Pustet tungt fordi formen er langt fra fullendt en måned siden jeg sluttet å sykkeltrene.
Og jeg gjenopplevde at rullesykling er god trening, men syklingen på stedet hvil med blikket mot en skjerm, det tapper meg for energi. Hvert minutt på rulle føles som et sugerør inn i godfølelselageret. Det lageret som har blitt bygget opp i solvarme spanske bakker og på rullende Fredrikstadveier i vårsol.
Jeg har bestemt meg. Jeg skal trene på rulle i vinter, jeg skal være flink og jeg skal være målrettet. Klokken 0630 til morgenen i dag startet jeg endog å morgensvømme, så målrettet er jeg. Men skal jeg komme meg gjennom og frem til neste vår med sinnets helse så noenlunde i vater så må jeg gjeninnføre høsten.
Det er for tidlig å bli en innepingle.
Hit the Road Jack!
Vinteren kom tidligere til meg enn til de fleste andre i Kongeriket Sør for Sinsenkrysset. En årstid manifesterer seg på så mange måter og for meg er den store overgangen å ha sykkelen i hus. Ha sykkeltreningen i hus. Det var derfor bare de nærmeste naboer som oppdaget vinterens komme. Det var de nærmeste naboene og tilfeldige forbipromenerende som så meg fra veien og bare de som hørte meg. Hørte musikken min.
Pusten min hørte de ikke selv om jeg pustet påfallende tungt. Pustet tungt i blåsvart tidlig vinterkveld. Pustet tungt fordi formen er langt fra fullendt en måned siden jeg sluttet å sykkeltrene.
Og jeg gjenopplevde at rullesykling er god trening, men syklingen på stedet hvil med blikket mot en skjerm, det tapper meg for energi. Hvert minutt på rulle føles som et sugerør inn i godfølelselageret. Det lageret som har blitt bygget opp i solvarme spanske bakker og på rullende Fredrikstadveier i vårsol.
Jeg har bestemt meg. Jeg skal trene på rulle i vinter, jeg skal være flink og jeg skal være målrettet. Klokken 0630 til morgenen i dag startet jeg endog å morgensvømme, så målrettet er jeg. Men skal jeg komme meg gjennom og frem til neste vår med sinnets helse så noenlunde i vater så må jeg gjeninnføre høsten.
Det er for tidlig å bli en innepingle.
Hit the Road Jack!
07.09.2007
Aristoteles som trener?
I dag. Gøteborgkursets siste forelesning gikk som siste ukers løpeturer. Sakte og tungt. En ny finsk-svensk kvinne snakket om sin forskning. Och om Lidande. Och Dygden. Som jag inte er helt säker på vad är, men jeg aner at dyd er en karakteregenskap som påvirker eller er grunnen for moralsk holdning og handling. Tøft å våkne opp til uten kaffe.
Jeg liker finsk-svensk, om det ikke er direkte muntert så kan det være rent ut sagt vakkert og det er i hvertfall veldig mye bedre enn finsk-engelsk, men i dag fanget hverken ord, språk, fremføring eller innhold meg.
Hun skulle berette om "Dygden i et helsefrämmanda perspektiv". Hun baserte fremføringen på egne studier av finska pappersarbetare og hadde en tøff jobb i sterk motvind. På tirsdag leverte vi vår individuelle oppgave, i går var vi ferdige med vår gruppeoppgave og det ble et glass øl på kvelden. Og det var dagens første og siste forelesning. Det skal mye kraft til for å hindre at det blir et lidande. Kraft hun ikke hadde.
Når hun mistet de andre vet jeg ikke, jeg vet bare at de ble mistet, jeg forsvant da hun snakket om Aristoteles, dygden og middelvegen. Endelig en tråd jeg kunne følge, hodet mitt sporet av og jeg forsvant inn i en fundering på om Aristoteles og hans evindelige middelvegsmas ville vært en god triatlontrener.
September: (5 ganger 7 min)
1. 15:02 min 06:06/km 143 bpm
2. 07:01 min 06:01/km 150 bpm
3. 01:01 min 11:44/km 139 bpm
4. 07:03 min 05:51/km 151 bpm
5. 01:01 min 14:22/km 148 bpm
6. 07:00 min 06:00/km 155 bpm
7. 01:01 min 11:51/km 149 bpm
8. 07:00 min 05:56/km 157 bpm
9. 01:01 min 11:01/km 149 bpm
10. 07:01 min 05:48/km 159 bpm
11. 07:30 min 06:29/km 157 bpm
Jeg trenger ikke Aristoteles som trener og jeg trenger ikke en middelvei. Jeg trenger en snarvei. Og jeg trenger den nå.
Jeg liker finsk-svensk, om det ikke er direkte muntert så kan det være rent ut sagt vakkert og det er i hvertfall veldig mye bedre enn finsk-engelsk, men i dag fanget hverken ord, språk, fremføring eller innhold meg.
Hun skulle berette om "Dygden i et helsefrämmanda perspektiv". Hun baserte fremføringen på egne studier av finska pappersarbetare og hadde en tøff jobb i sterk motvind. På tirsdag leverte vi vår individuelle oppgave, i går var vi ferdige med vår gruppeoppgave og det ble et glass øl på kvelden. Og det var dagens første og siste forelesning. Det skal mye kraft til for å hindre at det blir et lidande. Kraft hun ikke hadde.
Når hun mistet de andre vet jeg ikke, jeg vet bare at de ble mistet, jeg forsvant da hun snakket om Aristoteles, dygden og middelvegen. Endelig en tråd jeg kunne følge, hodet mitt sporet av og jeg forsvant inn i en fundering på om Aristoteles og hans evindelige middelvegsmas ville vært en god triatlontrener.
Dyden har å gjere med kjensler og med handlingar. Både for mykje og for lite er galt, medan mellomtingen blir rost og utgjer det rette, og begge delar fylgjer med dyden. Dyden er altså ein slags middelveg, sidan den er retta mot mellomtingen.Trygt og godt, men ville han gått med på episke treningsuker og annet morro? Jeg tviler. Og ville han fått meg klar til Oslo halvmaraton? Nei, men siden det er 30. september og formen stinker så tror jeg at ingenting kan klare det.
I mai var jeg konge, i mai løp jeg sterkt. På onsdag løp jeg igjen terskelintervall og nå er jeg ingen konge, knapt nok sviskeprins.
Januar: (4 ganger 8 min)
1. 15:27 - 06:36/KM - 141 BPM
2. 08:01 - 05:52/KM - 152 BPM
3. 01:01 - 10:46/KM - 145 BPM
4. 08:01 - 05:45/KM - 155 BPM
5. 01:01 - 10:43/KM - 149 BPM
6. 08:01 - 05:51/KM - 156 BPM
7. 01:01 - 11:01/KM - 148 BPM
8. 08:05 - 05:54/KM - 157 BPM
9. 14:19 - 06:25/KM - 151 BPM
Mai: (4 ganger 10 min)
1. 15:01 - 05:50/km - 136 BPM
2. 10:02 - 05:20/km - 148 BPM
3. 01:02 - 10:49/km - 140 BPM
4. 10:02 - 05:12/km - 151 BPM
5. 01:01 - 11:00/km - 143 BPM
6. 10:02 - 05:11/km - 155 BPM
7. 01:00 - 10:55/km - 144 BPM
8. 10:02 - 05:18/km - 155 BPM
9: 15:32 - 06:14/km - 144 BPM
September: (5 ganger 7 min)
1. 15:02 min 06:06/km 143 bpm
2. 07:01 min 06:01/km 150 bpm
3. 01:01 min 11:44/km 139 bpm
4. 07:03 min 05:51/km 151 bpm
5. 01:01 min 14:22/km 148 bpm
6. 07:00 min 06:00/km 155 bpm
7. 01:01 min 11:51/km 149 bpm
8. 07:00 min 05:56/km 157 bpm
9. 01:01 min 11:01/km 149 bpm
10. 07:01 min 05:48/km 159 bpm
11. 07:30 min 06:29/km 157 bpm
Jeg trenger ikke Aristoteles som trener og jeg trenger ikke en middelvei. Jeg trenger en snarvei. Og jeg trenger den nå.
03.09.2007
Ensomhet
Jeg kjøpte meg ensomhet pakket i papp og microplast. Prisen var 25.90:SEK. Det er første gang jeg har kjøpt og spist microbølgemat og det føltes som om jeg startet på en rutsjebanetur ned i den sosiale avgrunnen.
Det gjorde det ikke bedre at dagen startet med fire timers finsk-svensk foredrag om helseproblemer på Nord-Karelen.
Så en dag som går slik …. hvorfor ikke slutte med dyna rundt seg i sengen og se ”Persuasion”, britisk drama fra 2007. Fra vaskeseddelen: ”Anne Elliot bor sammen med søsteren og faren som begge er svært snobbete. Åtte år tidligere krevde de at hun skulle si nei til sin store kjærlighet. Han var verken rik eller av adelig slekt. Filmatisering av Jane Austens roman fra 1817.”
Nei, hvorfor ikke?
Jeg syntes til og med reklamen for Norrlands Guld Jeans var fristende.
Bingo? Noen?
Det gjorde det ikke bedre at dagen startet med fire timers finsk-svensk foredrag om helseproblemer på Nord-Karelen.
Så en dag som går slik …. hvorfor ikke slutte med dyna rundt seg i sengen og se ”Persuasion”, britisk drama fra 2007. Fra vaskeseddelen: ”Anne Elliot bor sammen med søsteren og faren som begge er svært snobbete. Åtte år tidligere krevde de at hun skulle si nei til sin store kjærlighet. Han var verken rik eller av adelig slekt. Filmatisering av Jane Austens roman fra 1817.”
Nei, hvorfor ikke?
Jeg syntes til og med reklamen for Norrlands Guld Jeans var fristende.
Bingo? Noen?
28.08.2007
Førstelinjetjenesten - hva kan vi hjelpe med?
I am angry, I am ill and I am ugly as sin
(A song from under the Floorboards)
En fantastisk førstelinje på en sang. Selv er jeg verken sint eller syk og resten er ikke opp til m
eg å vurdere. Jeg har bare vært litt lite motivert jeg. Og jeg vet ikke om det finnes fine førstelinjer om umotiverte stusselige menn? Ville kanskje blitt litt tafatt sang av det, men stusselige grupper finnes det jo mange av. Tusseladder. Så da finnes det vel da. De Lillos har sikkert en.
Førstelinjetjenesten for forfattere og tekstforfattere kunne kanskje vært en foretningsidé? Det er jo starten som er så inderlig vanskelig.
Vondt å motivere sei!
Fortsettelsen er ikke lett den heller.
Til nå i år har jeg trent 245 t; 62 t løping, 127 t sykling og 24 t svømming. Det gikk bra til Kalmar, men etter det har det vært tungt å komme seg ut, vanskelig å motivere meg til innsats. Verre enn å motivere sei. Og allment akseptert blant yrkesveiledere er det at seimotivatør er en av de tyngre jobbene du kan ha. Ikke et yrke du foreslår for andre enn de tøffeste av de tøffe.
Hvorfor skulle jeg trene nå? Målet er jo så langt fram i tid og så uendelig
mye lengre og morsommere enn en å løpe en runde rundt Åledalen. Å løpe en time blir en mikroskopisk hendelse i forhold til den virkelige moroa langt der fremme. Og den virkelige moroa i denne forbindelse er selvsagt triatlon.
For to mnd siden var det gøy. Da nærmet målet seg og kroppen hadde fart og jeg kunne løpe ganske langt. For to mnd siden nærmet jeg meg et mål og kanskje måloppnåelse, men i en mnd har målet vært ufokusert og fjernt.
Motivasjonen kommer i Gøteborg og på sms
Jeg liker så inderlig godt å trene her i Gøteborg og motivasjonen ligger i det å oppleve byen, fyllon, kranene, parkene og små velpleide steder. Jeg har løpt to glade turer på 10 km i kveldssol og syklet en tur på flotte gang- og sykkelveier. Og jeg har sett på treningsdagboka at til tross for at jeg altså er litt småsei, så har jeg trent 20 timer denne mnd. Greit det, men jeg ser også at på den samme strekningen og med den samme farten så er pulsen fem slag høyere enn i vår. Så her er det rom for forbedring igjen.
Og så i g
år fikk jeg dette bildet på mobilen fra en anonym informant. Official Qualifiers Guide: ”Road to Kona”.
Og så gadd jeg ikke å sutre lenger, det av alle ting hjalp meg på løpeturen. Ikke det at jeg har noe mål om å kvalifisere meg til Kona, men jeg fikk byttet ut subbetankene med triatlontanker. Byttet til tanker om å legge grunnlaget for treningsinnsatsen i 2008. Legge det grunnlaget nå.
Slutte å sutre.
Eller ta konsekvensen og starte www.førstelinjetjenesten.no.
For jeg trener jo fordi jeg liker det. Det er jo ingen straff. Ingen som tvinger meg. Ikke no jeg må.
Sutreunge.
(A song from under the Floorboards)
En fantastisk førstelinje på en sang. Selv er jeg verken sint eller syk og resten er ikke opp til m
eg å vurdere. Jeg har bare vært litt lite motivert jeg. Og jeg vet ikke om det finnes fine førstelinjer om umotiverte stusselige menn? Ville kanskje blitt litt tafatt sang av det, men stusselige grupper finnes det jo mange av. Tusseladder. Så da finnes det vel da. De Lillos har sikkert en.Førstelinjetjenesten for forfattere og tekstforfattere kunne kanskje vært en foretningsidé? Det er jo starten som er så inderlig vanskelig.
Vondt å motivere sei!
Fortsettelsen er ikke lett den heller.
Til nå i år har jeg trent 245 t; 62 t løping, 127 t sykling og 24 t svømming. Det gikk bra til Kalmar, men etter det har det vært tungt å komme seg ut, vanskelig å motivere meg til innsats. Verre enn å motivere sei. Og allment akseptert blant yrkesveiledere er det at seimotivatør er en av de tyngre jobbene du kan ha. Ikke et yrke du foreslår for andre enn de tøffeste av de tøffe.
Hvorfor skulle jeg trene nå? Målet er jo så langt fram i tid og så uendelig
mye lengre og morsommere enn en å løpe en runde rundt Åledalen. Å løpe en time blir en mikroskopisk hendelse i forhold til den virkelige moroa langt der fremme. Og den virkelige moroa i denne forbindelse er selvsagt triatlon.For to mnd siden var det gøy. Da nærmet målet seg og kroppen hadde fart og jeg kunne løpe ganske langt. For to mnd siden nærmet jeg meg et mål og kanskje måloppnåelse, men i en mnd har målet vært ufokusert og fjernt.
Motivasjonen kommer i Gøteborg og på sms
Jeg liker så inderlig godt å trene her i Gøteborg og motivasjonen ligger i det å oppleve byen, fyllon, kranene, parkene og små velpleide steder. Jeg har løpt to glade turer på 10 km i kveldssol og syklet en tur på flotte gang- og sykkelveier. Og jeg har sett på treningsdagboka at til tross for at jeg altså er litt småsei, så har jeg trent 20 timer denne mnd. Greit det, men jeg ser også at på den samme strekningen og med den samme farten så er pulsen fem slag høyere enn i vår. Så her er det rom for forbedring igjen.
Og så i g
år fikk jeg dette bildet på mobilen fra en anonym informant. Official Qualifiers Guide: ”Road to Kona”.Og så gadd jeg ikke å sutre lenger, det av alle ting hjalp meg på løpeturen. Ikke det at jeg har noe mål om å kvalifisere meg til Kona, men jeg fikk byttet ut subbetankene med triatlontanker. Byttet til tanker om å legge grunnlaget for treningsinnsatsen i 2008. Legge det grunnlaget nå.
Slutte å sutre.
Eller ta konsekvensen og starte www.førstelinjetjenesten.no.
For jeg trener jo fordi jeg liker det. Det er jo ingen straff. Ingen som tvinger meg. Ikke no jeg må.
Sutreunge.
25.08.2007
Meditasjon i det grønne
(Obs! Bildet lyver: Gerhard prøver ikke å strekke seg for å ta på Håkon.Hva han egentlig gjør er dog litt usikkert)
Endelig skulle jeg få være med på en av kraftprøvene til Galemann Goldie. Det har ikke villet seg slik før, eller kanskje har jeg ikke villet det nok. Nå klaffet det og jeg hadde tilstrekkelig vilje igjen sånn helt på tampen av året. Og øvelsen var bare sånn passe vill.
Øvelsen i dag var å svømme langt. Veldig langt. Oslofjord triatlon med gjesteartister svømmer hver sensommer Gjersjøen på langs. Vi starter ved "Hjulet" og så svømmer vi til den andre enden. 5800 meter.
Starten i år var av den nye forbundsreglementerte typen. To stykker ligger ute i vannet et godt stykke foran resten (for uinnvidde kan det se ut som tjuvstart) og så roper starteren: " Klar ferdig gå ..... gå .... gå..... pang!"
Og borte var de andre og jeg duppet av gårde for meg selv.
Kan jeg svømme 3800 meter så kan jeg svømme 5800 meter tenkte jeg. Og jeg hadde jo rett, men det tar jo nødvendigvis litt tid for en som bruker 1t30min på 3800 meter. De andre dro av sted, men på innsiden av meg svømte Trine. Trine som snart skal til IM Wisconsin. Det er en trøst å se andre når jeg føler meg ensom, men trøsten var mager for hun skulle snu ved første odde. Da så jeg på klokka for første gang. 15 minutter hadde gått.
Dette kommer til å bli en lang tur, men det var jo også meningen, tenkte jeg.
Så fine dråper jeg lager, tenkte jeg. Sola kom inn bakfra og varmet ryggen godt. Sola lyste opp dråpene mine hver gang jeg løftet armen opp. Strakte hånda langt frem. Og satte den ned i vannet igjen.
Så fine bobler jeg lager, tenkte jeg. Under meg laget jeg bobler med hendene mine. Grønne bobler, for vannet var grønt.
Så veldig grønt også da du. Hvor mye alger er det her, tenkte jeg og jeg tenkt
e på skiltet der vi startet svømmingen. "Drikkevann" sto det på det skiltet. Drikkevann for små grønne menn må det være i så fall, men jeg håper virkelig det går bra med de små grønne mennene selv om jeg badet i ursuppa deres.Så passerte jeg 35 minutter og da vet jeg jo at jeg i hvert fall har svømt 1500 meter. Svømmedistansen på Ol-distansen i triatlon. For de som starter på land altså.
Jeg gledet meg til å runde odden, men da jeg gled rundt odden fikk jeg en liten knekk. For her blåste det, bølget det og så var det strøm. Men hva var det der borte? En badehette? Hadde ikke Marit en slik? Men hva gjør hun? Kaver?
Rundt 3000 meter er Marit og jeg samlet en kort stund. Marit har vondt i en skulder og veksler mellom å svømme rygg og svømme crawl. Og prøve å få brillene til å slutte å dugge. Og så svømmer hun videre og litt i fra meg. Men fra nå har jeg henne alltid bare et lite stykke foran meg. Det er ok. Trenger ikke folk veldig tett på under svømming. Svømming er ikke så sosialt. Pratetempo er et meningsløst uttrykk i svømming, men det er veldig fint å ikke være mutt putt alene i den store drikkevannssjøen. Ursuppa.
1t35 minutter og jeg regner med at jeg har svømt 3800 meter. Det er svømmedistansen i Ironman-konkurranser det. Og der er jeg ute i ukjent farvann. Lengre har jeg aldri svømt.
I triatlon så bruker jeg nesten ikke beina, de ska l få hvile til sykkel og løp. I dag prøvde jeg å bruke beina mer. "Knekk" sa det i hofta. Og så.... "knepp". Dette var en uvant bevegelse og kroppen gir tilbakemelding.
Jeg ser land for hver gang jeg henter luft. Nesten alltid til høyre. Og så....
Og så skjer det uungåelige, jeg får en sang på hjernen.
En dag da jeg badet min velskapte kropp
Kun bakenden ragede opp
Fadderiogrei
Folk ropte der svømmer det en
A-li-ga-tor
Men så var det rompa til
The-o-dor
En dag da jeg badet min velskapte kropp
Kun bakenden ragede opp
Fadderiogrei
Folk ropte der svømmer det en
A-li-ga-tor
Men så var det rompa til
The-o-dor
Og den går om igjen og om igjen. Men nå tror jeg at jeg starter å se slutten. Er de folka der våre folk som står og venter? Da har det jo gått ganske fort da.
Jeg setter opp farta, men Marit har passert dem, har hun ikke sett dem? Fiskere. Dette var ikke odden vår. Dette var ikke enden av vannet. Jeg svømmer videre en stund. Og så ser jeg til venstre for en gangs skyld. En ny odde med fiskere? Jeg sjekker bakover. Fanden.
Det er den samme odden og de samme fiskerne. Fanden, det er strøm her, jeg må svømme hardere for å skape bevegelse.
5800 meter med de samme bevegelsene. 2t44min med de samme bevegelsene før jeg endelig kan gå opp på land til blant annet Even, Hans Olav, Trine og Marit m foreldre.
Det er godt å ha gjort det. Det er litt kjedelig, men som jeg sier til Helene og Åse, dere har godt av å kjede dere av og til. Og så er det fint å jobbe litt med hodet, gjøre noe nytt, flytte en bitteliten grense. Vite at "jeg har jo svømt 5800 meter, så da er 3800 meter ingen ting".
Om jeg skal være med til neste år?
Ja.
24.08.2007
Übergleder meg!
Det er lenge siden jeg har gledet meg til en norsk plate. Egentlig tror jeg at jeg aldri har gjort det og skulle det ha skjedd så har jeg blitt skuffa. De få gangene jeg har virkelig likt norske plater har de truffet meg i bakhodet uten forvarsel. Slik som Skambankt.Kjøtt, The Aller Værste, De Press, Jokke og Raga Rockers har alltid vært nære og gode venner som har gitt meg mye sann glede helt uten svik.
Dum Dum Boys og Turboneger er litt løsere forbindelser, mens resten av norsk musikkliv stort sett er halvfabrikata for fjernvarmeanlegg.
Kort melding til bankkonto:27/8 vil 149.50 gå ut av konto for da kommer Raga Rockers med ny plate.
O hvilken glæde!
21.08.2007
Tallblindt tulliball
Folk som skal etablere seg og kjøpe hus er ekstremt slitsomme. Manisk depressive reaksjoner på anbud og nestentilslag fortelles som pauseunderholdning ved lunchbordet til andre som er i samme svake sinnstilstand. Men også til oss som ikke bryr oss en dritt om huskjøp. Jeg har jobbet med mange mennesker som har det slik og blitt utsatt for slike evnesvake nestenhistorier om leiligheten som nesten glapp.
I Oslo var det helt klart verst. Og i Sosial- og helsedirektoratet totalt grusomt. Det har med demografi å gjøre. I dette sjiktet av byråkratiet er det plass til mange relativt unge og relativt nyutdannede gamle og nye byboere. Unge byråkratfugler som er klare til å bygge rede. Dvs. de skal kjøpe seg et brukt rede, bygge har de ikke trær eller kvist nok til.
Rundt private, statlige og kommunale bord i Oslo sitter det ved lunchtider unge menn og kvinner med matpakke og karbonader og forteller historier om drømmeleiligheten som de på tirsdag la inn bud på. På torsdag til pannekaker eller salat serverer de historiene om hvor nære de var å få leiligheten. På fredag før vinlotteri og is med peanøtter og Non Stop er det en ny drømmeleilighet som de bare må ha. Den forrige leiligheten de døde hvis de ikke fikk er et fjernt minne og de lever i beste velgående. Alt blir tradisjonelt krydret med detaljerte historier om meglere og tips til hverandre om hva man bare må se etter når man er på visning. På mandag er det historier om alle helgens visninger. Her blir det litt likt historiene til ”Jorden Rundt”-reisende. Alle har vært de samme stedene. For de tenker jo likt og har like mye penger. Huskjøperne minner meg om små veldresserte apekatter. Apekatter som marsjerer i kø. Apekatter som ledes av små skilt med Notar, Visning og med bilder av glatte meglermenn og snertne meglerdamer.
Men mest typisk for de fleste etablerende er at de blir tallblinde. De starter sin ferd i visningsverden med en utbasunert maxpris på 1.72 millioner og kjøper til slutt drømmeslottet sitt til 2.5. Det ser jo ikke så mye mer ut på papiret. Det er bare to små byråkratårslønner mellom.
Jeg er tallblind jeg også.
For jeg prøver å finne ut hvor mye jeg skal trene neste år. Jeg skal sette opp en plan frem mot Ironman-konkurransen i Roth. I år kommer jeg sikkert til å ende med å ha trent ca 350-400 timer. Og så ser jeg på sånne tabeller i Going Long hvor det bortover står 300 t - 350 t - 400 t - 450 t - 500 t - 550- og helt opp til mange tusen timer i året. Nedover i kolonnene står det hvor mye det blir pr uke i de forskjellige fasene av treninga. 5 t- 6 t- 7 t - 8 t…..25 t - 26 t. Og så blir jeg tallblind. Tar jeg den, så tar jeg den også.
Men pass på avstanden. 1001-1002-1003. En time mer trening i uka er veldig mye mer det. En time mer kan for eksempel være en trening mer i uka. Samtidig som jeg drømte om å kvalifisere meg til Hawaii fantaserte jeg om å trene 600 t til neste år. Øke med 200-250 timer.
Jeg har eksternalisert selvinnsikt og jeg har en plan nå. Jeg skal følge bokens opplegg for 500 timer i året frem til januar. Dvs. at jeg skal trene 8.5 timer i uka. Det er tre timer mer enn forrige høst, men det skal jeg klare.
Spørsmålet er om det er med eller uten moms, jeg mener, med eller uten styrketrening og core. Jeg tror det er med.
Så langt mitt tallblinde tulliball som er og blir tulliball, men uansett er det bedre enn et Talibant terrorball eller bolikjøpende visningsball. I hvert fall for meg.
I Oslo var det helt klart verst. Og i Sosial- og helsedirektoratet totalt grusomt. Det har med demografi å gjøre. I dette sjiktet av byråkratiet er det plass til mange relativt unge og relativt nyutdannede gamle og nye byboere. Unge byråkratfugler som er klare til å bygge rede. Dvs. de skal kjøpe seg et brukt rede, bygge har de ikke trær eller kvist nok til.
Rundt private, statlige og kommunale bord i Oslo sitter det ved lunchtider unge menn og kvinner med matpakke og karbonader og forteller historier om drømmeleiligheten som de på tirsdag la inn bud på. På torsdag til pannekaker eller salat serverer de historiene om hvor nære de var å få leiligheten. På fredag før vinlotteri og is med peanøtter og Non Stop er det en ny drømmeleilighet som de bare må ha. Den forrige leiligheten de døde hvis de ikke fikk er et fjernt minne og de lever i beste velgående. Alt blir tradisjonelt krydret med detaljerte historier om meglere og tips til hverandre om hva man bare må se etter når man er på visning. På mandag er det historier om alle helgens visninger. Her blir det litt likt historiene til ”Jorden Rundt”-reisende. Alle har vært de samme stedene. For de tenker jo likt og har like mye penger. Huskjøperne minner meg om små veldresserte apekatter. Apekatter som marsjerer i kø. Apekatter som ledes av små skilt med Notar, Visning og med bilder av glatte meglermenn og snertne meglerdamer.
Men mest typisk for de fleste etablerende er at de blir tallblinde. De starter sin ferd i visningsverden med en utbasunert maxpris på 1.72 millioner og kjøper til slutt drømmeslottet sitt til 2.5. Det ser jo ikke så mye mer ut på papiret. Det er bare to små byråkratårslønner mellom.
Jeg er tallblind jeg også.
For jeg prøver å finne ut hvor mye jeg skal trene neste år. Jeg skal sette opp en plan frem mot Ironman-konkurransen i Roth. I år kommer jeg sikkert til å ende med å ha trent ca 350-400 timer. Og så ser jeg på sånne tabeller i Going Long hvor det bortover står 300 t - 350 t - 400 t - 450 t - 500 t - 550- og helt opp til mange tusen timer i året. Nedover i kolonnene står det hvor mye det blir pr uke i de forskjellige fasene av treninga. 5 t- 6 t- 7 t - 8 t…..25 t - 26 t. Og så blir jeg tallblind. Tar jeg den, så tar jeg den også.
Men pass på avstanden. 1001-1002-1003. En time mer trening i uka er veldig mye mer det. En time mer kan for eksempel være en trening mer i uka. Samtidig som jeg drømte om å kvalifisere meg til Hawaii fantaserte jeg om å trene 600 t til neste år. Øke med 200-250 timer.
Jeg har eksternalisert selvinnsikt og jeg har en plan nå. Jeg skal følge bokens opplegg for 500 timer i året frem til januar. Dvs. at jeg skal trene 8.5 timer i uka. Det er tre timer mer enn forrige høst, men det skal jeg klare.
Spørsmålet er om det er med eller uten moms, jeg mener, med eller uten styrketrening og core. Jeg tror det er med.
Så langt mitt tallblinde tulliball som er og blir tulliball, men uansett er det bedre enn et Talibant terrorball eller bolikjøpende visningsball. I hvert fall for meg.
15.08.2007
Selvsikkerhet, stolthet og overmot
Både før og under en lang konkurranse er det fort gjort å føle seg som en jernmann. Og det er jo meningen. Det er ikke den ultimate oppskriften på en god gjennomføring å være ferdiggnagd av tvil når jeg står der og plasker med tærne i vannet eller gjemmer meg bakerst i et hjørne og håper at startskuddet ikke skal nå bort til meg. Jeg skal vite med meg selv at dette klarer jeg, jeg vil kaste meg i vannet med et frydefullt brøl og være klar for en lang og flott dag.
Dette går bra. Underveis er det en deilig følelse å ha. For uansett hvor selvsikker du ser ut eller føler deg, så ligger respekten for konkurransen inne i deg et sted. Og den respekten er bygd på en lang rekke av sanne historier som har skjedd og vil skje. En langdistansetriatlondag kan bli så forskjellig fra det du hadde tenkt. Så når det går bra er det godt å føle seg sterk.
Når du tilsynelatende løper frisk og rask over målstreken er det godt å kunne ha følelsen av ha prestert. Da jeg gikk i mål i Kalmar var følelsen av mestring virkelig. Jeg fikk et resultat jeg var fornøyd med og en gjennomføring jeg følte meg ganske stolt av, men jeg følte meg ikke som en helt. Heldigvis, for det ville vært overdrivelse av prestasjonens plass i den store sammenhengen.
Vi som fullfører en langdistansetriatlon er ikke helter. Ikke egentlig. De virkelige heltene finnes ”der ute” i det virkelig liv. Vi er ikke helter fordi vi gjør noe vi har lyst til og har betalt for, men stolthet er det plass til, jeg er stolt av å fullføre og at jeg gjorde mitt beste.
Så langt er alt vel og bra med selvsikkerhet og stolthet godt innfor det som er bærekraftig.
I en post-ironman-eufori meldte jeg meg fem dager senere på Roth 2008. Overbevist over muligheten til forbedring har jeg satt meg et tidsmål å trene mot. Under 12 timer er et hardt, men realistisk mål. Det vil kreve mer og hardere og smartere treningsinnsats, men et er mulig hvis jeg strekker meg. Det er ikke overmot.
Så startet jeg å stirre meg blind inn i krystallkula. Jeg så videre og startet å tenke at når jeg skal opp i neste aldersklasse da skal jeg trene så mye at jeg kan kvalifisere meg til….
Veldig godt at det finnes internett og at det på hver IM-konkurranse er lister over hvem som har kvalifisert seg og hvor lang tid de har brukt. For det var overmot.
Jeg får finne meg andre mål i livet. Kjøpe meg en Ford for eksempel.
Kanskje det finnes en Ford Ironman? Så kan jeg jo si at jeg har ”kjørt” den.
Dette går bra. Underveis er det en deilig følelse å ha. For uansett hvor selvsikker du ser ut eller føler deg, så ligger respekten for konkurransen inne i deg et sted. Og den respekten er bygd på en lang rekke av sanne historier som har skjedd og vil skje. En langdistansetriatlondag kan bli så forskjellig fra det du hadde tenkt. Så når det går bra er det godt å føle seg sterk.
Når du tilsynelatende løper frisk og rask over målstreken er det godt å kunne ha følelsen av ha prestert. Da jeg gikk i mål i Kalmar var følelsen av mestring virkelig. Jeg fikk et resultat jeg var fornøyd med og en gjennomføring jeg følte meg ganske stolt av, men jeg følte meg ikke som en helt. Heldigvis, for det ville vært overdrivelse av prestasjonens plass i den store sammenhengen.
Vi som fullfører en langdistansetriatlon er ikke helter. Ikke egentlig. De virkelige heltene finnes ”der ute” i det virkelig liv. Vi er ikke helter fordi vi gjør noe vi har lyst til og har betalt for, men stolthet er det plass til, jeg er stolt av å fullføre og at jeg gjorde mitt beste.
Så langt er alt vel og bra med selvsikkerhet og stolthet godt innfor det som er bærekraftig.
I en post-ironman-eufori meldte jeg meg fem dager senere på Roth 2008. Overbevist over muligheten til forbedring har jeg satt meg et tidsmål å trene mot. Under 12 timer er et hardt, men realistisk mål. Det vil kreve mer og hardere og smartere treningsinnsats, men et er mulig hvis jeg strekker meg. Det er ikke overmot.
Så startet jeg å stirre meg blind inn i krystallkula. Jeg så videre og startet å tenke at når jeg skal opp i neste aldersklasse da skal jeg trene så mye at jeg kan kvalifisere meg til….
Veldig godt at det finnes internett og at det på hver IM-konkurranse er lister over hvem som har kvalifisert seg og hvor lang tid de har brukt. For det var overmot.
Jeg får finne meg andre mål i livet. Kjøpe meg en Ford for eksempel.
Kanskje det finnes en Ford Ironman? Så kan jeg jo si at jeg har ”kjørt” den.
13.08.2007
Markfødsel
Regnvær er godt for så mye. Av og til er det godt for grøden og av og til er det godt for erstatning. Regnvær er alltid godt vær for markplukking.
Åse fanger mark i en gul bøtte og viser frem.
Senere er bøtta tom.
”Jeg slapp dem fri da de fikk barn”
”Det var bra, men hvordan fikk de barn?”
”Jeg delte dem”
Åse fanger mark i en gul bøtte og viser frem.
Senere er bøtta tom.
”Jeg slapp dem fri da de fikk barn”
”Det var bra, men hvordan fikk de barn?”
”Jeg delte dem”
05.08.2007
Kjære prinsesse
Du vet de historiene om julenissen? De var bare historier. Eventyr liksom.
Tenkte bare du ville vite det før du starter en "komme i kontakt med julenissen"-skole.
Det var bare det.
Tenkte bare du ville vite det før du starter en "komme i kontakt med julenissen"-skole.
Det var bare det.
03.08.2007
Kalmar triathlon? Takk bare bra.
Postscript først:
Jeg blir fortsatt dypt imponert over hvor mye stor triatlonhumor som finnes der ute i verden og kanskje spesielt i vår egen lille oslofjordverden. Det er søndag morgen etter Kalmarslaget og vi spiser frokost når en av gårsdagens Kalmarhelter finner gullkornet: ”Skal det være SM så må det være hardt”. Kalmar Triathlon var SM (Svenskt Mästerskap) og det var hardt, men det ble så bra.
Disclaimer:
Stor kunst og glimrende konkurranserapporter fødes av smerte, lidelse og grenseløst ubehag. Så bra ble det at jeg egentlig ikke har noe å fortelle fra Kalmar triathlon 2007.
Det vil si, litt er det jo alltid å berette…….
Kalmar triatletklekkeri
Sommerfugler, døgnfluer, svermere, spinnere og tilsvarende bevingede skapninger utvikles til faste mønster og i nøye tilpassede stadier. Klekking av sammensatte og kompliserte triatleter er ikke like liketil. Det kan skje litt eller litt, eller i en eneste stor transformasjonseksplosjon. Det er slett ikke sikkert hva vi blir når vi klekkes, det er ikke sikkert hvor mange stadier det er, vi kan gå tilbake til tidligere stader og det er tvilsomt om vi noen gang vet når vi er ferdigklekket. Eller om vi noensinne kan bli det.
En gang trodde jeg at jeg var ferdigklekket triatlet da jeg gjennomførte min første triatlon, så trodde jeg det samme da jeg fullførte IronDuck i 2004 og slik har det fortsatt. For hvert nytt mål har jeg funnet nye ting å lete etter, nye ting å ønske og nye ting å strekke meg etter. Aldri har jeg kunnet si at nå er jeg der, nå er jeg triatlet, nå vet jeg hva jeg vil.
I Kalmar i år så det ut som om mange jeg kjenner forandret seg litt. Kalmar ble et triatletklekkeri. Det var mange som debuterte, på en overbevisende måte, og mange som satte nye fantastiske personlige rekorder både tidsmessig og kvalitetsmessig.
For meg ble Kalmar triatlon så kvalitativt og kvantitativt annerledes enn tidligere konkurranser at jeg kom ut av det siste skallet mitt. Tror jeg. Og jeg vet når det skjedde. Det skjedde ganske sent på dagen og det startet tidlig i år.
På vei til konkurransen
Dagene før lørdagen hadde vært litt ugreie. Jeg hadde følt meg syk selvsagt. Jeg hadde hatt vondt i ledd og både natt
til torsdag og fredag kunne sengetøyet mitt vris opp. Gjennomsvett. Var jeg syk, så er det greit på en måte, er det huet som roter til kroppen såpass mye, så er det litt skremmende. OK at hodet har kontroll over kjødet, men det får være grenser. Psykosomatisk svetting er en uting.
Natt til konkurransen var rolig. Jeg sov litt og våknet ganske utvilt klokken 5. Jeg spiste frokost og fikk beholde både mat og kaffe.
Det er flott å gå ned brosteinsgatene til skiftesonen. Det bildet er med meg alltid. Helt alene, men med mange triatleter foran og bak meg. Gikk der helt stille og kjente på været og balanserte en triatlonsykkel med stor bag full av triatlonmorosaker.
Alt dette hadde jeg gjort før, alt var ved det samme så langt. Usikkerheten var den samme og gleden og uroen i skiftesonen like så.
Tanken slår plutselig: ”om en time er vi i gang”. Jeg spretter opp, men så roer jeg meg ned igjen. Det er så ulidelig lenge til og det er så plutselig. Hvordan skal jeg holde ut å vente og hvordan skal jeg rekke å få gått på do. Bent var ”supercharged” sier Marius senere. Han har rett.
Startnummer 333 - En halvdjevel går i vannet
I våtdrakt og med halvparten av dyrets tegn skrevet på kinn, venstre arm og venstre legg kastet jeg meg inn i striden. Uten å ha trent svømming i år, men med tro på meg selv og naturlige anlegg traff jeg bølgene og strømmen. Bølgene og strømmen
som visstnok var ille i år, men som jeg ikke kjente.
3800 meter svømming i bakre del av feltet er transport. Begivenhetsløst og deilig. Men jeg hører til den delen av menneskene som stammer fra delfinene og ikke apene, så jeg har et fortrinn der.
Svømmingen gikk på 01:31:01 og skiftesonen på 00:05:21.
Sykkel er bra, men i Kalmar var det ikke perfekt
Gjennom en lang vinter trente jeg ganske systematisk på rulle, men så slurvet jeg litt på våren og sommeren. På første runde på sykkelen passerte jeg mange. Jeg hadde litt høy puls til tider, men ikke for høy. Første runde gikk meget bra og jeg smilte så stort da jeg kom tilbake til vending etter 60 km og 1t 53 minutter at kjeften min var et eneste stort vinddrivanker. Smilet ble ekstra stort fordi jeg både kjente responsen fra kroppen og hørte ropene fra våre medbrakte supportere. Den gode følelse tok jeg med meg ut på runde to.
Den svarte himmelen som plutselig åpenbarte seg foran meg fikk meg til å flire og tråkke på mot vinden. Jeg er værpessimist på forhånd, men når det først kommer har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av det.
Og mitt beste var akseptabelt. Det er ikke ofte vi som lever med spekk har en liten fordel. Når det blir 11 grader og styrtregn smiler livet til oss i forhold til våre reinspikka brødre og søstre. Det ble kaldt i Kalmar, og det gikk saktere, men regnet var der som en faktor. Ikke noe mer. Selv om det gikk saktere for hver runde så ble det aldri noen katastrofe. Og ryggen holdt.
Sykle gjorde jeg på 05:52:14 og skiftesonen var unnagjort på 00:02:31. Heller ikke her noen stor forandring fra tidligere. Ikke nok til at det skal skrives store tykke bøker om det. Dette var ikke det store hamskiftet.
Jeg løper!
I det jeg setter fra meg sykkelen og snører på meg skoene kjenner jeg det. Endelig, det er her forandringen kommer. Jeg kan løpe! Jeg ser ikke ut som Gamle Olsen på rom 333 som har rotet bort rullatoren si
n og virrer rundt i vekslingsområdet. Jeg løper og jeg smiler.
Og som ved all annen klekking så er forandringen synlig også for andre. Det er stort å løpe ut og få høre at jeg ser bra ut der jeg løper. For første gang løper jeg med ganske lette ben ut til en ironman-maraton. Og for første gang gruer jeg meg ikke. For første gang har jeg ikke vondt i ryggen og for første gang vet jeg at dette skal gå bra.
Jokke smiler når han ser meg og sier at dette ser bra ut, PJ gjør det, Bjørn, Einar, Goldie og ikke minst Kristin gleder seg over mine løpesteg selv om hun ”sliter” selv. Kåre G står der ute og ser litt forbauset ut der han ser meg tidlig i forhold til skjema og klokka si og utbryter ”Dette blir jo en bra tid”. Mulig at han var inne i sine egne tanker og mente at dette blir en bra tid for å spise kveldsmat eller noe slikt, men jeg tror ikke egentlig det.
Forandringen kommer i Kalmar, men startet i vinter da treningstimene ble flere og opplegget mer systematisk. Jeg startet å bryte ut av skallet mens snøen lå da jeg satte meg målet ”å gjennomføre en Ironman med stil”. Og for meg betydde det å kunne løpe hele veien. Og å trene for å kunne klare det.
Og i Kalmar løper jeg hele veien, jeg går ikke. Det er ikke nødvendig. Sett utenfra kan min løping se ut som andres gåing, men jeg vet forskjellen og den forskjellen er viktig. For meg.
Jeg tisser
Første trededelen går unna på 1t30 og jeg kjenner meg fin, men på andrerunden kommer et uventet problem igjen og igjen. Jeg må så tisse. Hele tiden.
Dette var det urutinerte. Det urinerte. Jeg fortsatte å drikke som om det var glovarmt og når jeg ikke svettet no særlig måtte jo ”vatten, sportsdrycka och Cola” ut på en måte. 20 tissepauser hadde jeg på hele konkurransen. Det er mange minutter det.
Ferden mot mål
Ikke en gang i løpet av konkurransen hadde jeg vonde tanker. Ikke en gang i løpet av de 42 km med løping vurderte jeg å gå. Ikke en gang i løpet av 12 t 55 min og 28 sek var jeg i nærheten av å bryte, men to ganger holdt jeg på å grine.
Første gang når jeg ser målområdet og er 500 meter fra mål, men tårene stopper da jeg begynner å rette på skjorta og ta av meg lua for å gjøre meg klar for målgang og måfoto. Jeg hører speaker si noe om 12t og noe og jeg får vinger og jeg løper. Jeg flyr. I svingen får jeg Oslofjordflaget og løper med gledestårer akkurat under kontroll over mål.
Løpetiden var 05:24:21 og totaltiden ble 12:55:28. Ny PB med 55 minutter.
Jeg er fantastisk glad og stolt og sammen med venner som også er glade og stolte. En ensom konkurranse kan også ha sine veldig sosiale øyeblikk.
Forord til slutt
Dette sluttordet er et forord til min videre veg som triatlet.
Jeg har bestemt meg for min vei videre. Veien mot Kalmar triatlon 2007 har hatt flotte glimt av læring og utvikling og jeg vil ha mer av det. Jeg kan nesten ikke vente og jeg er glad for at jeg er medlem i en klubb som Oslofjord triatlon som har masse medlemmer som jeg kan lære av og utvikle meg sammen med.
Jeg tør å kalle meg triatlet nå. Ikke en eller annen bindestrekstriatlet (mosjonist-, tur-, subbemosjonist-, moro- osv). Jeg er triatlet og det har jeg tenkt å fortsette å være helt til kroppen sier stopp og da skal jeg starte med harrajakt. Med stol på post.
Men nå er jeg triatlet. Løpende. Ikke gående.
Siste Postscript til slutt:
Tusen takk til arrangørene av Kalmar Triathlon og til befolkningen i Kalmar: Dere er helt fantastiske!
Per Ardua Ad Astra
Jeg blir fortsatt dypt imponert over hvor mye stor triatlonhumor som finnes der ute i verden og kanskje spesielt i vår egen lille oslofjordverden. Det er søndag morgen etter Kalmarslaget og vi spiser frokost når en av gårsdagens Kalmarhelter finner gullkornet: ”Skal det være SM så må det være hardt”. Kalmar Triathlon var SM (Svenskt Mästerskap) og det var hardt, men det ble så bra.
Disclaimer:
Stor kunst og glimrende konkurranserapporter fødes av smerte, lidelse og grenseløst ubehag. Så bra ble det at jeg egentlig ikke har noe å fortelle fra Kalmar triathlon 2007.
Det vil si, litt er det jo alltid å berette…….
Kalmar triatletklekkeri
Sommerfugler, døgnfluer, svermere, spinnere og tilsvarende bevingede skapninger utvikles til faste mønster og i nøye tilpassede stadier. Klekking av sammensatte og kompliserte triatleter er ikke like liketil. Det kan skje litt eller litt, eller i en eneste stor transformasjonseksplosjon. Det er slett ikke sikkert hva vi blir når vi klekkes, det er ikke sikkert hvor mange stadier det er, vi kan gå tilbake til tidligere stader og det er tvilsomt om vi noen gang vet når vi er ferdigklekket. Eller om vi noensinne kan bli det.
En gang trodde jeg at jeg var ferdigklekket triatlet da jeg gjennomførte min første triatlon, så trodde jeg det samme da jeg fullførte IronDuck i 2004 og slik har det fortsatt. For hvert nytt mål har jeg funnet nye ting å lete etter, nye ting å ønske og nye ting å strekke meg etter. Aldri har jeg kunnet si at nå er jeg der, nå er jeg triatlet, nå vet jeg hva jeg vil.
I Kalmar i år så det ut som om mange jeg kjenner forandret seg litt. Kalmar ble et triatletklekkeri. Det var mange som debuterte, på en overbevisende måte, og mange som satte nye fantastiske personlige rekorder både tidsmessig og kvalitetsmessig.
For meg ble Kalmar triatlon så kvalitativt og kvantitativt annerledes enn tidligere konkurranser at jeg kom ut av det siste skallet mitt. Tror jeg. Og jeg vet når det skjedde. Det skjedde ganske sent på dagen og det startet tidlig i år.
På vei til konkurransen
Dagene før lørdagen hadde vært litt ugreie. Jeg hadde følt meg syk selvsagt. Jeg hadde hatt vondt i ledd og både natt
til torsdag og fredag kunne sengetøyet mitt vris opp. Gjennomsvett. Var jeg syk, så er det greit på en måte, er det huet som roter til kroppen såpass mye, så er det litt skremmende. OK at hodet har kontroll over kjødet, men det får være grenser. Psykosomatisk svetting er en uting.Natt til konkurransen var rolig. Jeg sov litt og våknet ganske utvilt klokken 5. Jeg spiste frokost og fikk beholde både mat og kaffe.
Det er flott å gå ned brosteinsgatene til skiftesonen. Det bildet er med meg alltid. Helt alene, men med mange triatleter foran og bak meg. Gikk der helt stille og kjente på været og balanserte en triatlonsykkel med stor bag full av triatlonmorosaker.
Alt dette hadde jeg gjort før, alt var ved det samme så langt. Usikkerheten var den samme og gleden og uroen i skiftesonen like så.
Tanken slår plutselig: ”om en time er vi i gang”. Jeg spretter opp, men så roer jeg meg ned igjen. Det er så ulidelig lenge til og det er så plutselig. Hvordan skal jeg holde ut å vente og hvordan skal jeg rekke å få gått på do. Bent var ”supercharged” sier Marius senere. Han har rett.
Startnummer 333 - En halvdjevel går i vannet
I våtdrakt og med halvparten av dyrets tegn skrevet på kinn, venstre arm og venstre legg kastet jeg meg inn i striden. Uten å ha trent svømming i år, men med tro på meg selv og naturlige anlegg traff jeg bølgene og strømmen. Bølgene og strømmen
som visstnok var ille i år, men som jeg ikke kjente.3800 meter svømming i bakre del av feltet er transport. Begivenhetsløst og deilig. Men jeg hører til den delen av menneskene som stammer fra delfinene og ikke apene, så jeg har et fortrinn der.
Svømmingen gikk på 01:31:01 og skiftesonen på 00:05:21.
Sykkel er bra, men i Kalmar var det ikke perfekt
Gjennom en lang vinter trente jeg ganske systematisk på rulle, men så slurvet jeg litt på våren og sommeren. På første runde på sykkelen passerte jeg mange. Jeg hadde litt høy puls til tider, men ikke for høy. Første runde gikk meget bra og jeg smilte så stort da jeg kom tilbake til vending etter 60 km og 1t 53 minutter at kjeften min var et eneste stort vinddrivanker. Smilet ble ekstra stort fordi jeg både kjente responsen fra kroppen og hørte ropene fra våre medbrakte supportere. Den gode følelse tok jeg med meg ut på runde to.
Den svarte himmelen som plutselig åpenbarte seg foran meg fikk meg til å flire og tråkke på mot vinden. Jeg er værpessimist på forhånd, men når det først kommer har jeg ikke noe annet valg enn å gjøre det beste ut av det.
Og mitt beste var akseptabelt. Det er ikke ofte vi som lever med spekk har en liten fordel. Når det blir 11 grader og styrtregn smiler livet til oss i forhold til våre reinspikka brødre og søstre. Det ble kaldt i Kalmar, og det gikk saktere, men regnet var der som en faktor. Ikke noe mer. Selv om det gikk saktere for hver runde så ble det aldri noen katastrofe. Og ryggen holdt.
Sykle gjorde jeg på 05:52:14 og skiftesonen var unnagjort på 00:02:31. Heller ikke her noen stor forandring fra tidligere. Ikke nok til at det skal skrives store tykke bøker om det. Dette var ikke det store hamskiftet.
Jeg løper!
I det jeg setter fra meg sykkelen og snører på meg skoene kjenner jeg det. Endelig, det er her forandringen kommer. Jeg kan løpe! Jeg ser ikke ut som Gamle Olsen på rom 333 som har rotet bort rullatoren si
n og virrer rundt i vekslingsområdet. Jeg løper og jeg smiler.Og som ved all annen klekking så er forandringen synlig også for andre. Det er stort å løpe ut og få høre at jeg ser bra ut der jeg løper. For første gang løper jeg med ganske lette ben ut til en ironman-maraton. Og for første gang gruer jeg meg ikke. For første gang har jeg ikke vondt i ryggen og for første gang vet jeg at dette skal gå bra.
Jokke smiler når han ser meg og sier at dette ser bra ut, PJ gjør det, Bjørn, Einar, Goldie og ikke minst Kristin gleder seg over mine løpesteg selv om hun ”sliter” selv. Kåre G står der ute og ser litt forbauset ut der han ser meg tidlig i forhold til skjema og klokka si og utbryter ”Dette blir jo en bra tid”. Mulig at han var inne i sine egne tanker og mente at dette blir en bra tid for å spise kveldsmat eller noe slikt, men jeg tror ikke egentlig det.
Forandringen kommer i Kalmar, men startet i vinter da treningstimene ble flere og opplegget mer systematisk. Jeg startet å bryte ut av skallet mens snøen lå da jeg satte meg målet ”å gjennomføre en Ironman med stil”. Og for meg betydde det å kunne løpe hele veien. Og å trene for å kunne klare det.
Og i Kalmar løper jeg hele veien, jeg går ikke. Det er ikke nødvendig. Sett utenfra kan min løping se ut som andres gåing, men jeg vet forskjellen og den forskjellen er viktig. For meg.
Jeg tisser
Første trededelen går unna på 1t30 og jeg kjenner meg fin, men på andrerunden kommer et uventet problem igjen og igjen. Jeg må så tisse. Hele tiden.
Dette var det urutinerte. Det urinerte. Jeg fortsatte å drikke som om det var glovarmt og når jeg ikke svettet no særlig måtte jo ”vatten, sportsdrycka och Cola” ut på en måte. 20 tissepauser hadde jeg på hele konkurransen. Det er mange minutter det.
Ferden mot mål
Ikke en gang i løpet av konkurransen hadde jeg vonde tanker. Ikke en gang i løpet av de 42 km med løping vurderte jeg å gå. Ikke en gang i løpet av 12 t 55 min og 28 sek var jeg i nærheten av å bryte, men to ganger holdt jeg på å grine.
Første gang når jeg ser målområdet og er 500 meter fra mål, men tårene stopper da jeg begynner å rette på skjorta og ta av meg lua for å gjøre meg klar for målgang og måfoto. Jeg hører speaker si noe om 12t og noe og jeg får vinger og jeg løper. Jeg flyr. I svingen får jeg Oslofjordflaget og løper med gledestårer akkurat under kontroll over mål.
Løpetiden var 05:24:21 og totaltiden ble 12:55:28. Ny PB med 55 minutter.
Jeg er fantastisk glad og stolt og sammen med venner som også er glade og stolte. En ensom konkurranse kan også ha sine veldig sosiale øyeblikk.
Forord til slutt
Dette sluttordet er et forord til min videre veg som triatlet.
Jeg har bestemt meg for min vei videre. Veien mot Kalmar triatlon 2007 har hatt flotte glimt av læring og utvikling og jeg vil ha mer av det. Jeg kan nesten ikke vente og jeg er glad for at jeg er medlem i en klubb som Oslofjord triatlon som har masse medlemmer som jeg kan lære av og utvikle meg sammen med.
Jeg tør å kalle meg triatlet nå. Ikke en eller annen bindestrekstriatlet (mosjonist-, tur-, subbemosjonist-, moro- osv). Jeg er triatlet og det har jeg tenkt å fortsette å være helt til kroppen sier stopp og da skal jeg starte med harrajakt. Med stol på post.
Men nå er jeg triatlet. Løpende. Ikke gående.
Siste Postscript til slutt:
Tusen takk til arrangørene av Kalmar Triathlon og til befolkningen i Kalmar: Dere er helt fantastiske!
Per Ardua Ad Astra
02.08.2007
Før Kalmar følte jeg meg syk
Jeg leste avisen og så at ”Eventyrprinsessen” (Copyright ”Märtha/Det Norske Kongehus”) var helbreder og englekontaktformidler. Fine saker. Mot betaling skal hun lære bort kvakksalveriet og nærkontakt av tredje grad til en rekke godtroende fjols.
Å få blandet inn noen småklunker borgelig blod i de europeiske kongehus har blitt sett på som en klok strategi for å motvirke alt for mange morsomme blåblodete barn. Med de kongehusene vi har skal vi absolutt ikke stikke nesene våre alt for høyt opp i sky når vi fordømmer andre kulturers giftemålsskikker. Det var vel på 60-tallet det var en opphetet debatt om ”prinsen” virkelig skulle kunne velge seg den kona han ville ha? Selv om hun ikke var borgelig.
Sonja – du kom for sent inn i rekkene, eller kanskje kom du med for lite, eller feil type blod. For det ble morsommere barn en noen kunne vente, drømme om eller frykte.
Det er vel noen skjul på Bygdøy.
Engler daler nok ned der.
Så vanvittig deilig å ikke være royalist dere!
31.07.2007
En ferieøy i støpeskjeen
”Ola Diger hette han, spiste mer enn hundre mann ... ”
Jeg tror jeg kan spise alt. Etter Kalmar triatlon har jeg forvandlet mitt opphold Kalmar og Öland til et etegilde. Ser det spiselig ut så forsvinner det ned i gapet mitt. Svenskene har begynt å se bekymret på matlagrene sine og frykter en hungersvinter. Jeg kommer fra Norge med Opel Vectra og bringer sv
eltihjel og armod.Redd buskapen, død eller levende.
På Öland blåser det. Mer enn det gjør i Kalmar, og selv om triatleter syntes det var ille med vind og vær for kropper uten fett så var det verre før om åra. Og ille på Öland. Spesielt ille for de som ikke ville dit.
Nederst mot havet på østsiden ligger det en liten lurvete havn med plass til 8-10 små fiskebåter i værslipte og solbleika farger. Dette er arbeidsbåter og ikke leiketøy, men disse båtene ligger ved kaien og fisken får være i fred. Den fisken som er igjen i Östersjøen. Vår lokale informantinne forteller at det ikke er mye fisk å få her lenger og laxen jeg spiser på Krogen er nok import fra Norge. Heldigvis gir EU og Folkhemmet tradisjonell primærnæring i grisgrente strøk tilstrekkelig finansiell støtte. Så lenge de har denne støtten i ryggen, og med utleie av Semester-Kaniner, produksjon og salg av tvilsom Konst og ekologisk Honung som lite skattet binæring, er det i dag liten sjanse for at sultne og desperate ölendinger skal falle tilbake til en enda eldre og tradisjonell næring.
Den de praktiserte en vinterstorm for mange hundre år siden.
Utenfor den lille husklyngen i skogholtet nede ved vannet, pisker stormen havet hvit. Husklyngen ligger med ryggen til området som har fått navnet Stora Alvaret. Alvar er gammelt ölandsk og betyr ”udyrkbar mark”. De som bor ved vannet har lite jord og lite beite og må fø familien med fiske. Og lite attåt.
Havet gir og havet tar og den enes død blir den andres død. En sand- og steintunge strekker seg langt ut i sjøen og sammen med stormen kan den gi. Når stormen har lagt seg tømmes husene og de båtene som gikk på grunn har blitt deres rov og tømmes for verdier. For i
husklyngen bor det vrakplyndrere.Var det overlevende igjen på båtene og hva skjedde i så fall med dem når de lokale kom roende ut i tåka? Det sier ikke den lokalhistoriske plakaten noe om. Men jeg har fantasi nok til å fylle ut de tomme feltene og farge dem blodrøde.
Senere ble vrakplyndrerreiret til en havn. En nødhavn og en fiskehavn. Og mye senere, en varm sommerdag for noen timer siden, var den lille havnen en pittoresk liten pustepause i mitt kostbare etegilde.
Og jeg går der i trygg forvisning om at Ölendinger ikke plyndrer noen lenger. Ikke direkte i hvert fall. Og som de fleste andre foretrekker jeg at de tar litt overpris på maten og overnattingen fremfor å klaske meg med klubba om natten.
Jeg er enkel slik.
25.07.2007
Mot Kalmar for andre gang
Tre dagers treningshvile er mye, men det var sikkert godt for meg. I dag syklet jeg en tur på 45 minutter og tråkket til fire ganger bare for å se om kroppen kan være med på mangetimersmorro på lørdag. Det virket bra.
Jeg er så spent at jeg dirrer. Av og til er jeg glad og spent og gleder meg helt utrolig mye. Andre ganger får jeg tilbake den følelsen av redd liten gutt som skal gjøre no skikkelig skummelt. En så lang konkurranse som det vi skal kose oss med på lørdag vil aldri bli en tur i parken for meg. Det vil alltid dukke opp svarte tanker, vonde perioder, barrierer som må flyttes og problemer som må løses.
Ellers hadde det jo ikke vært noe vits? En ironmandistanse skal jo være en utfordring. Og det vil det bli. Til gagns.
Men jeg regner også med store og fantastiske øyeblikk av rein idrettsglede.
Først tror jeg at jeg må snu baggen min på hodet og legge alt opp i den en gang til. Bare for å være sikker.
MMMMMMMM gleder meg!!
Jeg er så spent at jeg dirrer. Av og til er jeg glad og spent og gleder meg helt utrolig mye. Andre ganger får jeg tilbake den følelsen av redd liten gutt som skal gjøre no skikkelig skummelt. En så lang konkurranse som det vi skal kose oss med på lørdag vil aldri bli en tur i parken for meg. Det vil alltid dukke opp svarte tanker, vonde perioder, barrierer som må flyttes og problemer som må løses.
Ellers hadde det jo ikke vært noe vits? En ironmandistanse skal jo være en utfordring. Og det vil det bli. Til gagns.
Men jeg regner også med store og fantastiske øyeblikk av rein idrettsglede.
Først tror jeg at jeg må snu baggen min på hodet og legge alt opp i den en gang til. Bare for å være sikker.
MMMMMMMM gleder meg!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)