Siste uke i baseperioden

Mandag: Fri
Tirsdag: Løp 11 km, 59:27 , 154 bpm - hardt og raskt løpt
Onsdag: Løp 10 km, 01:02:23, 139 bpm - rolig og lett
Torsdag: Løp 9 km, 0:49:00, 144 bpm - rask og lett, stigningsløp etter vending
Fredag: Løp 10 km, 01:00:00, 140 bpm - bakkete løype
Lørdag: Fri
Søndag: Rulleski, 16 km, 01:27min, 139 bpm

Totalt 5t19min (plan 6t30min)

Jeg var i Göteborg og kurset jeg fulgte hadde full prioritet. Uten mulighet for sykkel og svømming ble det rett og slett for mye løping i forhold til det å ta det litt med ro. Spesielt fordi løpeturene ble hardere enn strengt tatt fornuftig. Derfor valgte jeg å redusere treningsmengden ytterligere.

Og det kjennes veldig riktig.

Fort gjort å trampe feil

Det er så mange måter du kan trå feil på. Det å si feil ting til riktig person eller riktig ting til feil person er jo klassikere. Hvis du f.eks. er på et studiested, la oss som eksempel ta Nordiske høyskolen for folkehelsevitenskap i Göteborg. Den skolen som jeg tilfeldigvis er på akkurat nå. Og så for eksempel har du en lærebok som heter ”Qualitative Methods in Public Health Research”. Kanskje synes du den boken ikke er så god som den burde være, ja du synes rett og slett at den stinker og du har lyst til å si det til den som er ansvarlig for kurset. Og så gjør du det og så svarer kursansvarlig:

”Jeg synes den er rätt bra, och min mor er redaktør av boken”

Da kan du fort få følelsen av at du har trampet litt i et instrument med svarte og hvite tangenter.

Det skal sies at boken til tider er svært dårlig, men ikke uten gode deler. Kanskje ikke så mye det forfatterne har skrevet, men noen av klassikerne er sitert og der finnes det kloke ord.

”We are seldom aware that our understanding of a phenomenon does not match someone else’s understanding. We are not even aware that we see the world as it is; without further reflection, we take it for granted that others see it exactly as we do”. Marton sa det, ikke jeg desverre.

Men på den annen side så var det ikke jeg som sa det om kursboken heller. Selv om det ikke ville vært helt utypisk. Det ville ikke det.

Beviset er i puddingen

Uke 16

Mandag: Løping til og fra jobben. 23 minutter til og 21 min fra. Ikke no god test på form, men dette er løpeturer jeg tidligere har slitt meg igjennom på 24 til 26 minutter.

Stangtrening i sal 1 time.

Tirsdag: Stiløping 1t04min. Løp befaring av sti.

Onsdag: Svømming 1 t. Teknikk og fartstrening

Stangtrening i sal 1 time

Torsdag: Langtur sti. 1t27 min. Hopper og spretter som et rådyr gjennom skogen. Leker meg med fartsøkning og har det gøy!

Fredag: Sykling rolig og lett ute 2t02 min.

Lørdag: Svømming 1t25 min. 300 m oppvarming - 600 m teknikk. Så pyramideintervall: 8 ganger 50 m - 4 ganger 100 - 2 ganger 200 - 1 ganger 400 - 2 ganger 200 - 4 ganger 100 - 8 ganger 50. 10 til 20 sek pause mellom. 200 m rolig til slutt. Enten har jeg regnet regnet vendinger radikalt feil mange steder. ELLER SÅ HAR JEG BLITT RASKERE. KONGEØKT!

Rolig sykkeltur ute 2t03 min. Direkte overgang til 10 raske minutter løping. Skikkelig trøkk og løft i beina. Klarte ikke å holde igjen og løpe uanstrengt raskere enn tidligere 10km-fart. Uten å komme over terskel.

Søndag: 1t15min rulleski

Totalt 13t11min

Rett og slett en uke som forteller meg at på svømming og løping er det veldig bra fremgang. Jeg er storfornøyd. Men jeg er også fornøyd med noe mer grunnleggende. Jeg er fornøyd med at jeg kan løpe en time og tretti minutter i skauen og komme tilbake og være et helt menneske etterpå. Ikke et vrak som ligger i en krok som synes synd på seg selv og må hvile. I en alder av 43 år er jeg i bedre form enn jeg har vært noensinne. Gitt min tidligere form sier ikke det så mye, men det er verdt å feire. Skål!

"The proof is in the pudding" er et uttrykk tror jeg, men denne puddingen har blitt litt mindre puddingaktig.

Litt som å måtte tisse veldig

Åse står og danser på gulvet til Grease. Tidligere har hun ledd seg i hjel av filmen fordi "Han (John Travolta) danser som en dame" og fordi " Hun (Olivia N-J) ser ut som en barbidukke". Men nå står hun og danser. Foran speilet. Og så kommer hun ut til meg og sier:

Når man står og danser så ser det ofte ut som om man må tisse veldig.

Jeg har ikke tenkt på det slikt før, men når du sier det så.

Cather in the Rye

"Det var J.B. Selingers «Cather in the Rye» som inspirerte Magne Aasbrenn til å skrive på bøker". Står det i dagens avis og på www.f-b.no.

Som den vennlige sjelen jeg er så sendte jeg en e-post til redaksjonen slik at de skulle få mulighet til å lære noe og rette opp feilen. Jeg er grei slik.

Svar fra Fredrikstad blad: "Jeg finner i hvert fall forfatterens navn og den boka på google, så da stemmer det sikkert".

For all del. Jeg har lest det i noe som jeg har skrivi sjøl. Lissom.

Neste gang får jeg gjøre som alle andre i Fredrikstad. Ringer inn til "baksiden av Fredrikstad blad". Til "på Tråden"-redaksjonen. Og da blir jeg endelig ekte fredrikstadinnbygger av den indignerte eller fortørnede typen.

Og skulle det vise seg at Hr. Aasbrenn har blitt inspirert til å skrive på andre sine bøker og ikke sine egne, vil jeg bli dobbelt indignert. Hr. Aasbrenn bør strengt tatt prøve å kjempe mot denne trangen til å skrive på bøker og ikke skryte av det. Hærverk og forakt for kunsten kaller vi slikt, vi som har søkt oppholdstillatelse i dannede hjem.

En nyhet? Neppe!

I en bildetekst i VG i forbindelse med Vanunu-saken står det: Erna Solberg, tar ikke selvkritikk.

Det motsatte ville vært en stor nyhet uansett i hvilken sammenheng, at Erna Solberg ikke tar selvkritikk er det ikke.

Det eneste som er rart er at Erna Solberg kan ordet selvkritikk, men det kan jo være at avisen har funnet frem ordet for henne.

Fredrikstadløpet - bare smil og glede

Undergraving i sal med vektstang

”Oooops I did it again”. Avveksling fra rutine og aktivitet med innslag av sosialt samvær har vært undervurdert i treningen til nå. For å prøve å forhindre den vanligste belastningsskaden for triatleter, sosial inkompetanse, har jeg dratt ræva mi til Friskis og Svettis for andre gang. For jeg så at det var bra forrige gang. Bra trening, passe sosialt og med litt oksygenfattig luft mellom hvert individ. En viktig detalj for å forhindre at det ikke blir for tett for en triatlet med 10 meter draftingsone som komfortintimitetssone.

På onsdag var vi tre menn i salen. Tre trinne menn, fire fnittrende småfrø og for øvrig fullt av flotte kvinner i de fleste aldre. Inntogsmarsjen ble spilt og herrelaget tok oppstilling i en slags uslepen diamantformasjon i salen. To fornuftige sto i bakrekka og jobbet. Aller fremst, helt der fremme ved speilet, sto en hardt arbeidende spiss uten kvalitetskontroll. En spiss som kun tok hoftefeste under ”baletten”. ”Baletten” er oppvarminga det. Da skal det varmes opp rytmisk til musikk. Jadda.

Eller bare varmes opp til musikk. Jeg føler at jeg jobbet veldig godt helt der fremme og fikk skapt litt uro i rekkene. Fikk ødelagt litt for rytmen og flyten til de andre liksom.

Status: Fornøyd med treninga og er rett og slett veldig fornøyd med at jeg som urytmisk, overvektig mann i svettegjennomsiktig oransje t-skjorte velger denne fremskutte posisjonen og tar ansvar. Og at jeg på denne måten er med å påvirke resultatet for alle.

Etterpå tipset en vennlig sjel meg om at i øvelsene skal man telle til fire for å få riktig rytme. Særlig. Jeg bedriver triatlon. Jeg teller kun til 1-2-3, 1-2-3, 1-2-3.

Bent. Best uten ball. Og best uten musikk. Og helt klart på tide å gjøre noe med den sosiale inkompetansen. Eller rytmesansen.

Sluttmerknad: Den oransje t-skjorte som ble gjennomsiktig av svette ligger nå og spreller på bunn av søplebøtta. Det var sikkert den som fikk instruktøren til å flytte seg med et oppgitt sukk.