Kiss and time

Tiden, hva gjør jeg med den? Gode ting, kjedelige ting, treneting og tenketing. Sånn for å tingliggjøre tilværelsen litt. Tingeling.

Konsert er en av de tingene jeg ikke har brukt tid på og det er dårlig prioritering. En stor konsert er en stor opplevelse, det er en nær-religiøs seremoni for en religionsløs musikkelsker.

“Don’t waste time or time will waste you” er en av de virkelig gode linjene en oppmerksonhetselskende Matthew Bellamy kan levere på Knights of Cydonia. Jeg har kjøpt Muse H.A.A.R.P. Mest av alt fordi det er en fantastisk konsertfilm som følger med. Filmatiseringen er vakker, Muse er fantastisk live og alle som er på konserten kan teksten og synger med. Eller hvis de har det som jeg av og til har det på konsert – de får favorittgruppa som backingband som spiller med, når de hemningsløst og surt kan brøle ut sin egen versjon av Sangen.

Kiss derimot, Kiss er ikke et band, det er ikke rock, det er usjarmerende amerikansk sminkepop for kvisete gutter i alle aldre.

Men Kiss er også leveregelen og treningsregelen: Keep it Simple, Stupid!

Har jeg holdt det enkelt denne våren? Tja, jeg prøver å inviklifisere treningen min og mystifisere den, men ser at jeg har evnen til kun å gjøre det litt mer inviklet for hvert år.

Hvilket gjør treningsregimet mitt omtrent like innviklet som ”Love Gun”.

Men det jeg drømmer om er en trening som er så majestetisk komplisert og fullstendig som sangen som kverner i hodet mens jeg løper og mens jeg sykler:

No one’s gonna take me alive
The time has come to make things right
You and I must fight for our rights
You and I must fight to survive

Bondemann Halv Ironman

Selv om jeg var på en proff treningssamling i mai, så lurer jeg ingen og absolutt ikke meg selv: Jeg er ikke proff, jeg er bare en godt voksen mosjonist. Jeg har klart å holde fast ved antall planlagte treningstimer, men jeg har slurvet litt med intensiteten og jeg har slurvet litt med de lange sykkelturene og når sommeren ble bråherlig i Fredrikstad og festene kom rekende så har jeg tatt dem med begge hender og sagt ”skål” og ”skal vi danse?”.

Derfor var jeg spent denne søndagen tre uker for den store konkurransen. Ole Richard og jeg skulle gjennomføre en treningskonkurranse på distansen halv Ironman: 1900 m svømming - 90km sykling - 21km løp. Strategi: Gjennomføre på planlagt fart for Roth. Og fore hjernen med positive tanker og magen med den maten jeg skal bruke der nede.

De positive tankene jeg pakket med var mange, men også høyst nødvendige, for den sommeren som var på besøk for noen uker siden er kun et lite minne. 12 grader og regn var det hele dagen. En stund var det striregn, så var det duskregn og innimellom var det bare helt vanlig møkkaregn. En fin dag for bergensere kanskje, men vi her i sørøst foretrekker at vårt vær og vår vin har en tørrere karakter.

Mine tanker går til klimaflyktninger på slike dager.

I vannet gjorde ikke regnet som falt noe, men der var det kaldt uansett. Men det er stas å svømme i hav og bølger og etter hvert som føttene ble følelsesløse, så ble det nesten behagelig. Det er en deilig vekker å kjempe litt med bølger og strøm og huske at triatlon foregår under absolutt alle forhold. Bortsett fra på snø selvsagt.

Det er kjent at ting kan krympe i kaldt vann og vi krympet svømmedistansen litt. Da leppene slang følelsesløse rundt gikk vi opp av vannet. Etter 35 minutter og ikke etter 45 minutter som planlagt. Min treningskonkurransekumpan ga følgende melding: ”Du svømmer bedre og strekker deg bedre i vannet.” Godt, for det er jo det jeg har trent på i hele vinter. Og så navigerte jeg visstnok bra, men det har jeg ikke trent på i Kongstenhallen og det er lite trolig at jeg kommer til å ligge i front i Roth, så den egenskapen kan jeg lagre til en senere anledning.

På sykkel var planen å sykle en ganske flat løype med en fart på ca 31 km/t. Det ble av unevnelige grunner ikke slik. I regn og sprut og sneiende biler forserte vi heller en av de mer kuperte løypene her i traktene. 29 km/t ble snittfart og jeg kjente at det var godt. I hver bakke tråkket jeg på litt ekstra og jeg vet nå at beina er klare for lenger og flatere moro. En sykkeltid på 5t50 er fortsatt høyst mulig.

Løpingen er sannhetstimen. Eller sannhetstimene som det jo blir. I høljregn fikk jeg bruk for alle gode tanker og vinterens og vårens fokusering på løp. Målet var å løpe på 2 timer, jeg dauet litt de åtte siste km, men alene og i regn er det ikke alltid lett å holde motivasjonen oppe. Det ble 2t10, men det var greit.

Når jeg ikke gnages av tvil, så har jeg tro på at jeg er klar. Denne søndagen tre uker før har jeg tro og det var det viktigste med hele den lange treningsdagen. Om tre uker skal jeg bare gjøre dobbelt så mye., men jeg skal gjøre det sammen med mange og det skal gå.

Note to self: Husk tørre sokker og ta med dobbel dose positive tanker.

R.I.P Rattus Norvegicus Maximus

Vi har til tider et lite smågnagerproblem. Vi har rett og slett noen små brune venner i grunnmuren og vi har noen litt større brune venner omtrent i samme bygningsdel.

Gnagerne er blanke og fine i pelsen og er langt unna bildet av kloakkrotter og slagrotter. Bevares, men de er fortsatt uønskede skadedyr og feller har vært utsatt for å fjerne dem fra det territorium vi deler. Tidligere er det noen av dem som ikke har passet seg i tilstrekkelig grad for fella og har havnet usentimentalt i en kommunal søplekasse.

Men så hendte to ting hendt: Det har ikke vært mulig å lure noen til fellegang og de brune beist har blitt raskere og mer aktive. Rett og slett litt hyperaktivt vimsende rundt.

Det var ikke nissegrøten som de svinset rundt og skottet og skottet og godtet på. På låven satt ikke nissen, men der lå det noe eldre maxim-gel og noen pakker med Squeezy energy-drops. De lå der. Så lå bare tomgodset igjen. Rotter og mus har rett og slett rusa seg på energyproduker og sprintet rundt så fulle av pepp som aldri noen gang før eller senere. De få som har latt seg lure av fellene har nok vært så raske at fella klappet igjen for tregt til å fange en gnagersprint.

Bort med energyvarer og inn med en skål med gift og en halv kilo senere er det ingen brune venner lenger.

Live fast - die young. Godt!

Nyheter fra Helsedirektoratet

"Helsedirektøren frontar global helse[13.06.2008]

Kampen mot helsebyråkratiet blir det viktigaste for Bjørn-Inge Larsen når han tek over som styreleiar for WHO sin regionalkomité for Europa i haust. "

Vakkert! Fantastisk! Snakk om å sitte i et byråkratisk glasshus og pælme kampesteiner.

Helsedirektøren skal gå til kamp mot helsebyråkratiet. Han vil nok føre kamp med fynd og klem ja. Hvis han skulle starte noe sted så.....

www.oslofjordtri.com på nett

Både www.oslofjordtri.com og www2.oslofjordtri.com er "oppe og går" igjen.

Bare sånn at det er sagt.

Jeg derimot, jeg er ikke helt på nett. Ekstrajobben med nettsiden rota til tiden og følelsen av flyt for meg.

Aber, Noch ist Roth nicht verloren!

www.oslofjordtri.com ????

I dag lurer mange på hvor de skal få triatlondopet sitt. Nettsidene og forumet til Oslofjord triatlon er nede pga av no domenetrøbbel. Nettsidene vil snart være klare igjen. Under navnet www.oslofjordtri.no og www.oslofjordtri.org og kanskje, kanskje, kanskje under gamlenavnet. Time will show!

Hermer kunsten etter livet?

Reflekterer skrivingen virkeligheten? Tusener på tusener av lesere har ringt og teppebombet Tribent med e-post som er bemerkelsesverdig likelydende i innholdet: Bloggpostene er få og av varierende kvalitet. Er det slik med treningen også? Hermer kunsten livet?

Ok da, så er ikke dette kunst, men så er ikke triatlon og trening livet heller. Eller?

Trening og triatlon er ikke meningen med livet. Selvsagt ikke. Men det er en viktig ingrediens. Og nå nærmer det seg Quelle Challenge Roth, årets konkurransemål for denne livsingrediensen og jeg prøver å forsterke følelsen av at dette er viktig. Hype Roth liksom. Som om det skulle være nødvendig, konkurransen har tatt ett solid tak i meg og av og til klemmer den til. Plutselig hvisker den meg i øret ”snart” ….. tar tak og lufta søkker ut av meg og magen ligger et sted nede ved knærne.

Konkurransen er et lunefullt dyr som er mer letthåndterlig på avstand, men som vokser for hver dag jeg kommer nærmere. Og nå er det egentlig ganske tett på. Og en ironman-konkurranse er virkelig et stort og lunefullt dyr.

Det er seks små uker igjen, men konkurransen har mer enn en strategi for å holde meg på tå hev. Av og til skifter konkurransen taktikk og i stedet for å klemme til, så skraper den meg med skarpe og litt fliste klør på utvalgte nervebaner. Jeg legger meg tidligere om kvelden for å få søvn nok, men det hjelper lite for klokken 0430 kjenner jeg et risp så målrettet, grøsser og starter å tenke tanken: Er det noe jeg har glemt? Er det noe jeg ikke har trent? Kjent sak det, for dette har jeg vært med på før. Det er det komplette idioti for mosjonisten meg å engste meg for en konkurranse som bare er med meg selv. Men jeg gjør det likevel. Jeg har alltid gjort det.

Så kan du spørre hvis du gidder: Blir det ikke verre av at du har spikret opp 12-timersmålet ditt på kirkedøra til Kondis? Har egodigginga di økt fallhøyden? Er det den mulige fiaskoen i tall som 12t01min, 12t50min eller 14t30 min som holder deg våken? Redd for hånlatteren til anonyme tullebukker på kondisforumet eller i andre fora?

Og jeg kan med min egen klamme hånd på hjertet svare: På ingen måte. Kunne ikke gi mer faen!

Min engstelse gjelder konkurransedagen og det inderlige håpet om en god konkurranse på den ene siden og den realistiske frykten for at noe skal gå skikkelig galt på den andre siden. Tryggheten min ligger i at jeg aldri har vært bedre forberedt. Usikkerheten ligger i spørsmålet om det er nok?

Til de tallrike horder som undrer, jeg trener det jeg skal og seks uker er det igjen. Seks små uker. Det vil si at det er tre uker som gir treningsverdi for konkurransen og tre uker som skal gi overskudd og gjøre meg klar.

Treningsverden min har forandret seg. Før var seks uker det jeg trente totalt før konkurransesesongen. Nå er det innspurten på en relativt lang forberedelse.

En forberedelse som ble akkurat slik jeg forutså på to viktige områder: Jeg fulgte timeplanen. Og jeg rotet rundt for å finne de riktige øvelsene. Jeg vet nå at jeg fant noen, men ikke alle.

Så allerede nå vet jeg at: Til neste år. Da skal jeg ….

Bli herjet med av konkurransedyret en måned før den store dagen.

Fint i sør

Selv om det ikke er ramper i hver vik så er det trivelige folk over alt. Det gjelder bare å finne dem. Eieren av Jokerbutikken ved Vikane er en slik trivelig kar som lar en trengende småbåteier som spør pent, bruke betongrampa bak butikken.

Så da ble båten plasket ut i et svært smult Hankøsund, og det helt uten at noen glante. Egentlig litt skuffende, men befolkningen i Vikane er vel vant til det meste av sommerbefolkningen på Hankø og hyttene rundt. Det skal mer til enn en liten eksotisk innvandrende trebåt, for å lokke frem heving av et eller flere buskete øyebryn.

Ut i sundet bar børen oss for ikke helt fulle seil. Vinden var av det slaget som egentlig var litt flau over å bli kalt vind. Båten trenger ikke mye pust for å skyte fart, så den trenger ikke å være flau. Ikke den. Ikke jeg heller, selv om jeg er grønn når det gjelder seiling og seilespråk.

Jeg er ikke spesielt tilhenger av stammespråk, jeg vet at det har en funksjon, men jeg liker det ikke. "Ta fokkeskjøta". Jeg ser jo en masse tauverk, men jeg ser ingen skjøt i det hele tatt. Tauet er jo knapt brukt, så det skulle stå dårlig til med kvaliteten hvis vi allerede nå måtte i gang å spleise og skjøte.

Og det står jo ikke dårlig til med kvaliteten. Båten er rett og slett en drøm av et redskap for å oppleve nye nærområder. I dag gjorde vi strandhugg på en nydelig liten strand, slik at jeg fikk svømt 35 minutter i havet og jentene fikk erobret noen skatter i fjæresteinene. Stranda var kanskje 10 minutter fra en terrengsykkelrute jeg bruker, men ikke spesielt tilgjengelig uten et lite landgangsfartøy.

Og så rodde vi tilbake. Og det gikk fort. Forbausende fort. Selv om utflyttede innfødte nordlendinger ville ligget tredobbelt sammenbrettet i krampelatter, eller kanskje gråt, av vårt første forsøk på samroing.

Men vi vil komme oss og kanskje kommer vi oss til en strand nær deg og går i land og roper: "Knyum, knyum, konungs lider, hardla, hardla, boande menn!"

I så fall er det bare å holde seg helt rolig. Vi kommer egentlig ikke til å slå noen, vi kommer bare til å ta med oss noen pene steiner, no tau, et skjell og kanskje et lite ossa sepia hvis vi finner det.

Og vi rydder pent opp etter oss.

Venn fra nord

Han, eller er det hun, har kommet til oss fra Rognan. Fremmed fugl i annet land, eller no slikt. For noen dager siden var den i sitt rette element i Bodø, i dag er den en stakkars liten to og et halvt roms færing, en hundromsfæring, som står på grusen i oppkjørselen vår.

Du lukter vanvittig godt av tjære, jeg må ut for å lukte på deg rett som det er. Og du skal være rask å ro, så vi skal nok få mye moro. Vi må bare finne steder å sette deg ut. Det er ikke slik her på Østlandet, som det er i mer båtsiviliserte strøk, at det er små ramper til fri avbenyttelse over alt. De eneste rampene her er silkeramp fra Oslo og Bærum, og de er uegnet til å sette ut båter på. Uegnet til det meste egentlig. Her passer alle på hver eneste millimeter av sitt, men ta det med ro, vi skal nok finne et egnet sted.

Snart skal vi ut og er jeg riktig heldig kan jeg svømme ved siden av deg. Vi skal få det så fint så!

Ikke ærekrenkende

Det er ikke ærekrenkende å skrive at noen er en "forfyllet tobarnsmor fra Frogner" i følge PFU. Dette åpner for en del nye muligheter. Visst gjør det så.

"Tobarnsmor fra Frogner" er sterke saker, antageligvis nesten der oppe med "morra di" og "icho de puta", men altså ikke ærekrenkende.