Hermer kunsten etter livet?

Reflekterer skrivingen virkeligheten? Tusener på tusener av lesere har ringt og teppebombet Tribent med e-post som er bemerkelsesverdig likelydende i innholdet: Bloggpostene er få og av varierende kvalitet. Er det slik med treningen også? Hermer kunsten livet?

Ok da, så er ikke dette kunst, men så er ikke triatlon og trening livet heller. Eller?

Trening og triatlon er ikke meningen med livet. Selvsagt ikke. Men det er en viktig ingrediens. Og nå nærmer det seg Quelle Challenge Roth, årets konkurransemål for denne livsingrediensen og jeg prøver å forsterke følelsen av at dette er viktig. Hype Roth liksom. Som om det skulle være nødvendig, konkurransen har tatt ett solid tak i meg og av og til klemmer den til. Plutselig hvisker den meg i øret ”snart” ….. tar tak og lufta søkker ut av meg og magen ligger et sted nede ved knærne.

Konkurransen er et lunefullt dyr som er mer letthåndterlig på avstand, men som vokser for hver dag jeg kommer nærmere. Og nå er det egentlig ganske tett på. Og en ironman-konkurranse er virkelig et stort og lunefullt dyr.

Det er seks små uker igjen, men konkurransen har mer enn en strategi for å holde meg på tå hev. Av og til skifter konkurransen taktikk og i stedet for å klemme til, så skraper den meg med skarpe og litt fliste klør på utvalgte nervebaner. Jeg legger meg tidligere om kvelden for å få søvn nok, men det hjelper lite for klokken 0430 kjenner jeg et risp så målrettet, grøsser og starter å tenke tanken: Er det noe jeg har glemt? Er det noe jeg ikke har trent? Kjent sak det, for dette har jeg vært med på før. Det er det komplette idioti for mosjonisten meg å engste meg for en konkurranse som bare er med meg selv. Men jeg gjør det likevel. Jeg har alltid gjort det.

Så kan du spørre hvis du gidder: Blir det ikke verre av at du har spikret opp 12-timersmålet ditt på kirkedøra til Kondis? Har egodigginga di økt fallhøyden? Er det den mulige fiaskoen i tall som 12t01min, 12t50min eller 14t30 min som holder deg våken? Redd for hånlatteren til anonyme tullebukker på kondisforumet eller i andre fora?

Og jeg kan med min egen klamme hånd på hjertet svare: På ingen måte. Kunne ikke gi mer faen!

Min engstelse gjelder konkurransedagen og det inderlige håpet om en god konkurranse på den ene siden og den realistiske frykten for at noe skal gå skikkelig galt på den andre siden. Tryggheten min ligger i at jeg aldri har vært bedre forberedt. Usikkerheten ligger i spørsmålet om det er nok?

Til de tallrike horder som undrer, jeg trener det jeg skal og seks uker er det igjen. Seks små uker. Det vil si at det er tre uker som gir treningsverdi for konkurransen og tre uker som skal gi overskudd og gjøre meg klar.

Treningsverden min har forandret seg. Før var seks uker det jeg trente totalt før konkurransesesongen. Nå er det innspurten på en relativt lang forberedelse.

En forberedelse som ble akkurat slik jeg forutså på to viktige områder: Jeg fulgte timeplanen. Og jeg rotet rundt for å finne de riktige øvelsene. Jeg vet nå at jeg fant noen, men ikke alle.

Så allerede nå vet jeg at: Til neste år. Da skal jeg ….

Bli herjet med av konkurransedyret en måned før den store dagen.