Det er jo slik. Når jeg opplever nye land og treffer andre skikker så sitter jeg igjen med forbauselse og undring. Det er jo mye rart ved andre lands kultur som ikke kan gripes umiddelbart. Så sitter jeg der og undrer meg, finner kanskje svar og så vokser jeg litt på det. Etter mitt opphold i Tyskland er det mange ting jeg lurer på. Og i denne lange rekken av undringsobjekter er det merkelige forholdet tyskerne hadde til anstendighet noe jeg vil trekke frem. Og det handler ikke om lederhosen.
I Quelle Challenge Roth, det er konkurransen jeg var med på som dere kanskje har hørt om, var det detaljerte regler knyttet til antrekket. Dvs at klesplagg på overkroppen måtte bæres hele tiden og hvis klesplagget hadde glidelås skulle denne ikke dras lenger ned enn 14 cm.
Og ikke nok med det. På samme måten som de kjære tyskere kan gi deg en skikkelig overhaling hvis du går på rød mann, på samme måten kunne de gi medkonkurrenter en bøtte med tysk kjeftament hvis glidelåsen gled ned mot dristige 15-16 forbudte cm.
Donnerwetter!!!
Men på den annen side er det å stå langs veien å urinere i øst og vest helt greit. Heldigvis får jeg si, siden det ikke var noen toaletter å se så langt de gulsprengte kunne skimte. Men jeg lurer på hva som har preget tyskerne i barndommen slik at de ikke tåler å se mannlig "cleavage", mens på den annen side vannende snabelparade is alles in ordnung.
Det var bare det. Lenge leve de små forskjeller.
27.07.2008
21.07.2008
Mannen til venstre er en skurk
Bare sånn at det ikke er noe tvil. Se på bildet her. Han karen der ligner veldig på en studie"kammerat" som snakket mye og dannet og som jeg leide hybel av da jeg studerte på Blindern. Bare blitt en god del feitere i så fall. Han fyren drev med ulovlige "fremleie" da, kastet ut med microvarsel og er sikkert en verkebyll på samfunnsrumpa den dag i dag.
Når jeg ser på bildet av de to personene der så ser jeg mye av det jeg virkelig forakter.
Behøver jo egentlig ikke være den samme en gang for mannen ser jo ond ut!
I fangehullet med han! Og ta med han andre også, har godt av en slankekur han også.
Når jeg ser på bildet av de to personene der så ser jeg mye av det jeg virkelig forakter.
Behøver jo egentlig ikke være den samme en gang for mannen ser jo ond ut!
I fangehullet med han! Og ta med han andre også, har godt av en slankekur han også.
20.07.2008
Quelle Challenge Roth 2008 - Instant helter eller bare våt triatlet
Triatleter er instant helter sier Dörthe. Ta vanlige mennesker og kast dem ut i vann før de skal sykle og løpe og så vips har du helter. I Roth var det mengder av triatleter og enda mer vann enn vanlig, så hvor ble alle heltene av?
Ingen helter
Bare for å gjøre meg ferdig med det punktet. Jeg så ikke en helt i løpet av den dagen i Roth. Helter må jeg lete etter andre steder i verden, i andre situasjoner og blant andre yrker og aktiviteter. Maratonløpere, ultraløpere og triatleter som helter? Flotte folk, strålende prestasjoner og viljer av stål så langt øyet kan se, men helter? Ikke for meg i hvert fall. Så ingen helter, men vann? Vann var det mye mer enn ønsket av.
De siste ukene før konkurransen
Oppladningen til konkurransen ble langt fra etter boka, uansett hva boka måtte hete. En uke før Roth var jeg med å være ansvarlig for Stavern triatlon og Seigmann triatlon (med innlagt langdistanse-NM). Den uka fikk jeg bare trent 3 timer og sov minimalt. Uka etter ble reiseuke med bil, men der var jeg flinkere til å rydde tid og fikk plass til både litt svømming, sykling med noen korte drag, kombinasjonsøkter og løpeøkter med 10 drag a 30 sekunder.
Og så fikk jeg kjøpt meg nye svømmebriller på Triathlon-Expo i Roth. Et stort triatlonstevne i utlandet er jo som en kjempegodtebutikk for en sulteforet norsk utøver som står med store, bedende øyne og ser på tempohjelmer, triatlonsykkelsko, triatlonsykler, våtdrakter, kompresjonssokker, triatlonløpesko, tempobøyler og triatlondrakter. Så jeg kjøpte et par svømmebriller. På fagspråket kalles det moderasjon.
De siste værmeldingene før konkurransen
Alle vil ha det optimale konkurranseværet, men hva det været er varierer. Høljregn er for de færreste det foretrukne vær uansett hva slags konkurranse det dreier seg om eller under hva slags forhold de har grodd opp i. Men en uke før start var det det som ble spådd. Av Yr, Storm, og Wetter.de. Minst to ganger pr dag ble været sjekket den siste uken. Og regn ble meldt.
Men gradvis endret værmeldingen seg noe. Det som var høljregn fra fredag til mandag, ble til et varslet lite regnskyll på konkurransemorgenen og sol, bris, lerkesang og begerklang etter klokken 12. De tok feil hele gjengen. De og barometeret til Fritz.
De siste forberedelsene før konkurransen
Nettene før en ironmankonkurranse er ikke de nettene jeg fyller kontoen for skjønnhetssøvn. 3-4 timer blir det hvis jeg er heldig, jeg sovnet rundt midnatt og klokken 0400 satt jeg og spiste min siste frokost. Så det er mulig jeg var småheldig. Det føltes ikke slik for ute var det svart natt og øs pøs regnvær.
I to timer gikk jeg rundt i en klissvåt skiftesone med søplesekk over meg og prøvde å få orden på drikkeflasker, hjelm, briller, Maxim-barer og den grønne og den blå sekken. Det har seg nemmelig slik i Roth at starten for svømming og sykkel er et annet sted enn starten for løp. Som igjen er et annet sted enn målgang. Dvs at de tingene du trenger når du skal skifte fra svømmetøy til sykkeltøy skal i en pose (og når den er tom så putter du svømmetøy/våtdrakt oppi den), løpetøy og joggesko går i en annen pose (levert inn dagen før) og sivile klær til å sprade/stavre rundt i etterpå går i en siste pose.
De siste minuttene før jeg går i vannet
Akkurat i det jeg skal levere fra meg bagen med sykkeltøy kommer det et solgløtt og jeg tenker ”hey, der kommer finværet, jeg dropper å legge ned langermet sykkeltrøye”. Men jeg fikk et innslag av fornuft, ombestemmer meg og følger planlagt pakkeliste. Godt valg.
Et mindre godt valg var at jeg strammet til mine nye svømmebriller et par ekstra hakk for å sikre meg mot vannlekkasje.
De siste går i vannet
Starten i Roth, verdens største langdistansetriatlon, er av typen puljestart. Jeg startet i siste pulje sammen med 300 andre og svømmingen var i gang i Main-Donau kanalen. Eller strengt tatt i en bitteliten del av den, selv om det for noen kanskje kjennes annerledes og andre heller ville fortsette dagen i kanalen og droppe denne syklingen og løpingen. For det regnet fortsatt. Det så jeg hver gang jeg pustet. Så at det var grått og så at det ikke var tegn til lysning. Og her på svømmingen kom dagens første og siste vondt. Vondt av brillene. Vondt av de nye brillene. Dvs vondt av at jeg hadde gitt dem en ekstra stramming. Litt som et slikt torturinstrument der du strammer en skrue og en nål går bittelitt inn for hver omdreining. Bare at her hadde jeg vært min egen torturist, og ute i vannet kunne jeg ikke la meg selv gå, jeg måtte bare fortsette selv om øynene ble sugd sakte ut av øyehulen.
Jeg svømte uten klokke og ante ikke hva jeg hadde brukt av tid, men trodde ikke det hadde gått spesielt fort. Jeg var på den annen side sikker på at jeg hadde triatlonhistoriens mest markante sugemerker rundt øya.
Opp av vannet, men fortsatt var det vann fra alle kanter i form av regn og jeg takket meg selv for et glimrende valg for to timer siden da jeg kunne ta på meg langermet trøye og løpe mot sykkelstarten.
Sykkel, regn, jubel og smil
Til tross for et bedrøvelig vær har jeg aldri smilt så mye i noen konkurranse. Og jeg pleier å smile mye! Så stor munn du har sier Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne smile bredere det, svarer jeg. Spesielt når noen heier. Når hundretusen heier. For de gode menneskene i Roth kan heie.
På grunn av været var det bare 100.000 tilskuere i stedet for 180.000 var det noen som sa. Ok. Men de 100.000 kompenserte i så fall for de 80.000 fraværende tørre innesittere. Inn i små landsbyer suste jeg og tøyt ut på den andre siden. For full musikk, fulle tyskere og fulle seil. Seil ja. Noen var redd for vann og hadde plastposer på seg. Greit nok hvis du sykler til butikken med kurv på styret, men sykler du i en triatlonkonkurranse på et aerodynamisk vidunder til over 30.000 kroner så er valget rett og slett helt på trynet. Case closed.
Av en eller annen grunn er Roth-løypa rask for de raske. Det er her verdensrekorder settes. Selv i øsregnet brukteYvonne van Vlerken fattige små 8.45.48 i Roth og satte verdensrekord. For de fleste av oss som ikke er i verdenseliten så oppfattes sykkelløypa som langt fra flat og det å sykle i kulde og store dammer av regnvann bremser mer enn det fremmer fart. Uansett om noen uhelbredelige triatlonkverulanter hevder at det er raskere enn varm og tørr asfalt.
Jeg syklet hardt. Jeg syklet forbi mange. Jeg smilte. Hele tiden. Hjertet mitt slo. Mange ganger. Fort. Jeg syklet vel rett og slett litt hardere enn det som var planlagt og fornuftig fordi jeg skjønte at det å holde planen om 5t50min i denne løypa ikke var mulig og hvis jeg på denne dagen skulle være i nærheten av mine tolv timer måtte jeg klemme til. Begrense tidstapet. Nesten aldri over terskel, men alltid faretruende nære. Alltid jobbe. Alltid i bøylen. Også i bakkene. I bergene.
Det er ”Bergene” sammen med ølteltene i landsbyene som er hovedbeholdningen på sykkelløypa. Det første skikkelige kommer etter 35 km i det lille stedet Greding. Fullt trøkk i en meget bratt bakke der folk står tett i tett og heier, der spilles det musikk og der drikkes det øl. Og så blir det plutselig stille og du er alene med deg selv og konkurrentene i en bakke som bare fortsetter svakt oppover. Før det stuper ned i hårnålsvinger og kulde. Fingrene på bremsen. Fastfrosset. Stiv.
På flatene etterpå passerer jeg Richard som har startet 5 min før meg og som har svømt bedre. Jeg tråkker hardt for å få opp varmen igjen. Opp en liten et lite berg med ganske mange tilskuere. ”Var det det berømte Solarer Berg” spør en engelskmann meg litt undrende i det jeg passerer. Nei, det kommer om litt.
Hovedbakkene er ”Solarer Berg” etter ca 70 km. Det er her du får føle hvordan det er å være med på Tour de France og sykle gjennom et hav av tilskuerentusiaster som åpner seg like foran deg. Moses og oss. Jeg får igjen for teknikktrening og trening på høy frekvens og bakketrening. Jeg ligger i bøylen og visper opp i høyere fart enn de rundt meg og får jubelrop som svar. Jeg lager vingebevegelser med hendene og får enda mer jubel. Herlig.
Så blir det stille og engelskmannen kommer opp til meg igjen og gliser stort. ”Det var Solarer Berg, skal vi sykle ned og ta den en gang til?”
Er runde til blir det, med mer av det samme. Jeg holder farten og jeg holder trøkket og jeg passerer flere. De som passerer meg nå er stort sett klynger av staffettlagsyklister og de teller på en måte ikke: De er med på en annen konkurranse. Strengt tatt er alle det. Min konkurranse er med meg selv og et ønske om å fullføre på en best mulig måte. Jeg ser rundt meg de som lider. De tynne. De som er frossenpinner og tynnkledd og som hater og rister og skjelver og setter fra seg sykkelen i vegkanten og sier: ”kjør meg hjem”.
Et løp for min historiebok
Av sykkelen er alltid deilig. Deilig å få løpeskoene på og bevege seg på en ny måte etter over seks timer sykling. Og jeg løper. Jeg løper hele veien. Det er ikke så mye å fortelle fra løpeturen. Bortsett fra at jeg merker at jeg har kraft igjen til å fullføre en maraton slik jeg hadde planlagt. Det skjønner jeg fort. Kjenner at jeg har kraft og knær og energi til å løpe. Aldri gå! Går knapt på drikkestasjonene. Bare løper. Løper i et jevnt trav på rundt 9 km/t og en stund tror jeg at jeg skal klare målet på under 12 timer til tross for feilvurderingen av sykkelløypa. Men så må jeg på do.
Mye godt å si om konkurransen i Roth. Antallet portadoer eller andre doer på løpeløypa er ikke en av de tingene. Hvor mange det var av slike? Prøv å gjette ”ingen” og du kommer nær. Løsningen ble etter hvert å ta med et par nedkjølingssvamp og sette kursen for de store skogene. God løsning det, men avtredeletingen kostet meg mange minutter.
Oppløpet
I hele vinter har jeg trent for å møte disse siste meterne. Trent for å kunne løpe disse og være fornøyd. Jeg må ha trent fantastisk godt for jeg var så fornøyd at jeg gråt og jublet. Jeg visste at målet på 12 timer ikke ville bli nådd, men jeg visste også at jeg hadde levert langt over hva jeg hadde trodd jeg kunne klare. Jeg var så fantastisk fornøyd over å ha bevist for meg selv at også jeg kan heve meg flere hakk med litt systematikk, litt flere timer og mer guts. For på løpingen satt det i hodet. Jeg så mange som var i vesentlig bedre form enn meg som gikk. Sånne med kropper som bare består av skinn, sener og muskler. I Roth var jeg bedre enn dem. Kanskje fordi hodet mitt aldri tillot meg å gå. ”Løp vider” var den eneste beskjeden av betydning som ble formidlet. Jeg så selvsagt også de som var større og tyngre og som gikk og som jeg aldri klarte å ta igjen, men de ble glemt.
Mot målstreken fikk jeg selskap av en den tyske familien Glum som skulle over målstreken sammen med sin staffettløpende sønn. Far prøvde å trenge seg forbi meg på høyre side og en annen slektning prøvde å rulle over meg som en liten tanks. Men jeg hadde svaret. Det svaret som svenskene har vært gode på å gi når tyskerne kommer. Jeg løp som f…. vekk fra overmakten og kom i mål før dem. Stoppet opp og gikk til siden og forsvant inn i min egen lille verden. Som Røde Kors hjalp meg ut av. En i hver arm.
Bommet på målet med 12 minutter, men der og da og for alltid blir det helt irrelevant. Jeg trente på en måte og jeg fullførte på en måte som jeg er fornøyd med.
Hjalp treningen meg?
Jeg kjenner kroppen min rimelig bra etter å ha delt bolig med den i 43 år og jeg vet at treningen i vinter har hjulpet meg mye. Svømmingen var nok en liten skuffelse, der hadde jeg trodde jeg skulle være noen minutter raskere. Syklingen var mer enn ok i forhold til tidligere nivå og løpingen var rein oppvisning. Hadde jeg skullet gjort Roth med samme grunnlagt som jeg hadde i fjor så hadde jeg antageligvis vært 1t -1t30 minutter dårligere enn jeg var nå.
Das was Das, eller sagt på knapt og passe detaljert tysk prosa:
Quelle Challenge Roth 2008
Name OLSEN, Bent Olav (NOR)
Startnummer 2406
Verein OSLOFJORD TRIATLON
Klasse M40
Split Zeit
Schwimmen 01:21:41
Wechselzone 1 00:06:04
Bike Total 06:03:49
Wechselzone 2 00:03:07
Laufen Gesamt 04:37:45
Zielzeit 12:12:24
Ingen helter
Bare for å gjøre meg ferdig med det punktet. Jeg så ikke en helt i løpet av den dagen i Roth. Helter må jeg lete etter andre steder i verden, i andre situasjoner og blant andre yrker og aktiviteter. Maratonløpere, ultraløpere og triatleter som helter? Flotte folk, strålende prestasjoner og viljer av stål så langt øyet kan se, men helter? Ikke for meg i hvert fall. Så ingen helter, men vann? Vann var det mye mer enn ønsket av.
De siste ukene før konkurransen
Oppladningen til konkurransen ble langt fra etter boka, uansett hva boka måtte hete. En uke før Roth var jeg med å være ansvarlig for Stavern triatlon og Seigmann triatlon (med innlagt langdistanse-NM). Den uka fikk jeg bare trent 3 timer og sov minimalt. Uka etter ble reiseuke med bil, men der var jeg flinkere til å rydde tid og fikk plass til både litt svømming, sykling med noen korte drag, kombinasjonsøkter og løpeøkter med 10 drag a 30 sekunder.
Og så fikk jeg kjøpt meg nye svømmebriller på Triathlon-Expo i Roth. Et stort triatlonstevne i utlandet er jo som en kjempegodtebutikk for en sulteforet norsk utøver som står med store, bedende øyne og ser på tempohjelmer, triatlonsykkelsko, triatlonsykler, våtdrakter, kompresjonssokker, triatlonløpesko, tempobøyler og triatlondrakter. Så jeg kjøpte et par svømmebriller. På fagspråket kalles det moderasjon.
De siste værmeldingene før konkurransen
Alle vil ha det optimale konkurranseværet, men hva det været er varierer. Høljregn er for de færreste det foretrukne vær uansett hva slags konkurranse det dreier seg om eller under hva slags forhold de har grodd opp i. Men en uke før start var det det som ble spådd. Av Yr, Storm, og Wetter.de. Minst to ganger pr dag ble været sjekket den siste uken. Og regn ble meldt.
Men gradvis endret værmeldingen seg noe. Det som var høljregn fra fredag til mandag, ble til et varslet lite regnskyll på konkurransemorgenen og sol, bris, lerkesang og begerklang etter klokken 12. De tok feil hele gjengen. De og barometeret til Fritz.
De siste forberedelsene før konkurransen
Nettene før en ironmankonkurranse er ikke de nettene jeg fyller kontoen for skjønnhetssøvn. 3-4 timer blir det hvis jeg er heldig, jeg sovnet rundt midnatt og klokken 0400 satt jeg og spiste min siste frokost. Så det er mulig jeg var småheldig. Det føltes ikke slik for ute var det svart natt og øs pøs regnvær.
I to timer gikk jeg rundt i en klissvåt skiftesone med søplesekk over meg og prøvde å få orden på drikkeflasker, hjelm, briller, Maxim-barer og den grønne og den blå sekken. Det har seg nemmelig slik i Roth at starten for svømming og sykkel er et annet sted enn starten for løp. Som igjen er et annet sted enn målgang. Dvs at de tingene du trenger når du skal skifte fra svømmetøy til sykkeltøy skal i en pose (og når den er tom så putter du svømmetøy/våtdrakt oppi den), løpetøy og joggesko går i en annen pose (levert inn dagen før) og sivile klær til å sprade/stavre rundt i etterpå går i en siste pose.
De siste minuttene før jeg går i vannet
Akkurat i det jeg skal levere fra meg bagen med sykkeltøy kommer det et solgløtt og jeg tenker ”hey, der kommer finværet, jeg dropper å legge ned langermet sykkeltrøye”. Men jeg fikk et innslag av fornuft, ombestemmer meg og følger planlagt pakkeliste. Godt valg.
Et mindre godt valg var at jeg strammet til mine nye svømmebriller et par ekstra hakk for å sikre meg mot vannlekkasje.
De siste går i vannet
Starten i Roth, verdens største langdistansetriatlon, er av typen puljestart. Jeg startet i siste pulje sammen med 300 andre og svømmingen var i gang i Main-Donau kanalen. Eller strengt tatt i en bitteliten del av den, selv om det for noen kanskje kjennes annerledes og andre heller ville fortsette dagen i kanalen og droppe denne syklingen og løpingen. For det regnet fortsatt. Det så jeg hver gang jeg pustet. Så at det var grått og så at det ikke var tegn til lysning. Og her på svømmingen kom dagens første og siste vondt. Vondt av brillene. Vondt av de nye brillene. Dvs vondt av at jeg hadde gitt dem en ekstra stramming. Litt som et slikt torturinstrument der du strammer en skrue og en nål går bittelitt inn for hver omdreining. Bare at her hadde jeg vært min egen torturist, og ute i vannet kunne jeg ikke la meg selv gå, jeg måtte bare fortsette selv om øynene ble sugd sakte ut av øyehulen.
Jeg svømte uten klokke og ante ikke hva jeg hadde brukt av tid, men trodde ikke det hadde gått spesielt fort. Jeg var på den annen side sikker på at jeg hadde triatlonhistoriens mest markante sugemerker rundt øya.
Opp av vannet, men fortsatt var det vann fra alle kanter i form av regn og jeg takket meg selv for et glimrende valg for to timer siden da jeg kunne ta på meg langermet trøye og løpe mot sykkelstarten.
Sykkel, regn, jubel og smil
Til tross for et bedrøvelig vær har jeg aldri smilt så mye i noen konkurranse. Og jeg pleier å smile mye! Så stor munn du har sier Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne smile bredere det, svarer jeg. Spesielt når noen heier. Når hundretusen heier. For de gode menneskene i Roth kan heie.
På grunn av været var det bare 100.000 tilskuere i stedet for 180.000 var det noen som sa. Ok. Men de 100.000 kompenserte i så fall for de 80.000 fraværende tørre innesittere. Inn i små landsbyer suste jeg og tøyt ut på den andre siden. For full musikk, fulle tyskere og fulle seil. Seil ja. Noen var redd for vann og hadde plastposer på seg. Greit nok hvis du sykler til butikken med kurv på styret, men sykler du i en triatlonkonkurranse på et aerodynamisk vidunder til over 30.000 kroner så er valget rett og slett helt på trynet. Case closed.
Av en eller annen grunn er Roth-løypa rask for de raske. Det er her verdensrekorder settes. Selv i øsregnet brukteYvonne van Vlerken fattige små 8.45.48 i Roth og satte verdensrekord. For de fleste av oss som ikke er i verdenseliten så oppfattes sykkelløypa som langt fra flat og det å sykle i kulde og store dammer av regnvann bremser mer enn det fremmer fart. Uansett om noen uhelbredelige triatlonkverulanter hevder at det er raskere enn varm og tørr asfalt.
Jeg syklet hardt. Jeg syklet forbi mange. Jeg smilte. Hele tiden. Hjertet mitt slo. Mange ganger. Fort. Jeg syklet vel rett og slett litt hardere enn det som var planlagt og fornuftig fordi jeg skjønte at det å holde planen om 5t50min i denne løypa ikke var mulig og hvis jeg på denne dagen skulle være i nærheten av mine tolv timer måtte jeg klemme til. Begrense tidstapet. Nesten aldri over terskel, men alltid faretruende nære. Alltid jobbe. Alltid i bøylen. Også i bakkene. I bergene.
Det er ”Bergene” sammen med ølteltene i landsbyene som er hovedbeholdningen på sykkelløypa. Det første skikkelige kommer etter 35 km i det lille stedet Greding. Fullt trøkk i en meget bratt bakke der folk står tett i tett og heier, der spilles det musikk og der drikkes det øl. Og så blir det plutselig stille og du er alene med deg selv og konkurrentene i en bakke som bare fortsetter svakt oppover. Før det stuper ned i hårnålsvinger og kulde. Fingrene på bremsen. Fastfrosset. Stiv.
På flatene etterpå passerer jeg Richard som har startet 5 min før meg og som har svømt bedre. Jeg tråkker hardt for å få opp varmen igjen. Opp en liten et lite berg med ganske mange tilskuere. ”Var det det berømte Solarer Berg” spør en engelskmann meg litt undrende i det jeg passerer. Nei, det kommer om litt.
Hovedbakkene er ”Solarer Berg” etter ca 70 km. Det er her du får føle hvordan det er å være med på Tour de France og sykle gjennom et hav av tilskuerentusiaster som åpner seg like foran deg. Moses og oss. Jeg får igjen for teknikktrening og trening på høy frekvens og bakketrening. Jeg ligger i bøylen og visper opp i høyere fart enn de rundt meg og får jubelrop som svar. Jeg lager vingebevegelser med hendene og får enda mer jubel. Herlig.
Så blir det stille og engelskmannen kommer opp til meg igjen og gliser stort. ”Det var Solarer Berg, skal vi sykle ned og ta den en gang til?”
Er runde til blir det, med mer av det samme. Jeg holder farten og jeg holder trøkket og jeg passerer flere. De som passerer meg nå er stort sett klynger av staffettlagsyklister og de teller på en måte ikke: De er med på en annen konkurranse. Strengt tatt er alle det. Min konkurranse er med meg selv og et ønske om å fullføre på en best mulig måte. Jeg ser rundt meg de som lider. De tynne. De som er frossenpinner og tynnkledd og som hater og rister og skjelver og setter fra seg sykkelen i vegkanten og sier: ”kjør meg hjem”.
Et løp for min historiebok
Av sykkelen er alltid deilig. Deilig å få løpeskoene på og bevege seg på en ny måte etter over seks timer sykling. Og jeg løper. Jeg løper hele veien. Det er ikke så mye å fortelle fra løpeturen. Bortsett fra at jeg merker at jeg har kraft igjen til å fullføre en maraton slik jeg hadde planlagt. Det skjønner jeg fort. Kjenner at jeg har kraft og knær og energi til å løpe. Aldri gå! Går knapt på drikkestasjonene. Bare løper. Løper i et jevnt trav på rundt 9 km/t og en stund tror jeg at jeg skal klare målet på under 12 timer til tross for feilvurderingen av sykkelløypa. Men så må jeg på do.
Mye godt å si om konkurransen i Roth. Antallet portadoer eller andre doer på løpeløypa er ikke en av de tingene. Hvor mange det var av slike? Prøv å gjette ”ingen” og du kommer nær. Løsningen ble etter hvert å ta med et par nedkjølingssvamp og sette kursen for de store skogene. God løsning det, men avtredeletingen kostet meg mange minutter.
Oppløpet
I hele vinter har jeg trent for å møte disse siste meterne. Trent for å kunne løpe disse og være fornøyd. Jeg må ha trent fantastisk godt for jeg var så fornøyd at jeg gråt og jublet. Jeg visste at målet på 12 timer ikke ville bli nådd, men jeg visste også at jeg hadde levert langt over hva jeg hadde trodd jeg kunne klare. Jeg var så fantastisk fornøyd over å ha bevist for meg selv at også jeg kan heve meg flere hakk med litt systematikk, litt flere timer og mer guts. For på løpingen satt det i hodet. Jeg så mange som var i vesentlig bedre form enn meg som gikk. Sånne med kropper som bare består av skinn, sener og muskler. I Roth var jeg bedre enn dem. Kanskje fordi hodet mitt aldri tillot meg å gå. ”Løp vider” var den eneste beskjeden av betydning som ble formidlet. Jeg så selvsagt også de som var større og tyngre og som gikk og som jeg aldri klarte å ta igjen, men de ble glemt.
Mot målstreken fikk jeg selskap av en den tyske familien Glum som skulle over målstreken sammen med sin staffettløpende sønn. Far prøvde å trenge seg forbi meg på høyre side og en annen slektning prøvde å rulle over meg som en liten tanks. Men jeg hadde svaret. Det svaret som svenskene har vært gode på å gi når tyskerne kommer. Jeg løp som f…. vekk fra overmakten og kom i mål før dem. Stoppet opp og gikk til siden og forsvant inn i min egen lille verden. Som Røde Kors hjalp meg ut av. En i hver arm.
Bommet på målet med 12 minutter, men der og da og for alltid blir det helt irrelevant. Jeg trente på en måte og jeg fullførte på en måte som jeg er fornøyd med.
Hjalp treningen meg?
Jeg kjenner kroppen min rimelig bra etter å ha delt bolig med den i 43 år og jeg vet at treningen i vinter har hjulpet meg mye. Svømmingen var nok en liten skuffelse, der hadde jeg trodde jeg skulle være noen minutter raskere. Syklingen var mer enn ok i forhold til tidligere nivå og løpingen var rein oppvisning. Hadde jeg skullet gjort Roth med samme grunnlagt som jeg hadde i fjor så hadde jeg antageligvis vært 1t -1t30 minutter dårligere enn jeg var nå.
Das was Das, eller sagt på knapt og passe detaljert tysk prosa:
Quelle Challenge Roth 2008
Name OLSEN, Bent Olav (NOR)
Startnummer 2406
Verein OSLOFJORD TRIATLON
Klasse M40
Split Zeit
Schwimmen 01:21:41
Wechselzone 1 00:06:04
Bike Total 06:03:49
Wechselzone 2 00:03:07
Laufen Gesamt 04:37:45
Zielzeit 12:12:24
19.07.2008
Kom, vant og forsvant
På www.kondis.no leste jeg:
”Siri Størmer kjørte de 25 milene fra Oslo til Trollhättan, løp 11,6 km, vant kr 3000 og forsvant tilbake til Oslo igjen uten å ta med seg premien”.
Det var jo snilt mot arrangørene, så sparte de premiepengene ….. eller? Det viser seg jo selvsagt at hun ikke ble igjen til premieseremonien, men at noen tok med konvolutten som hun ikke hadde tid til å vente på.
Siri S hadde sikkert grunn til å stikke før seremonien, for hvis ikke er det rett og slett ganske slett. Men den historien minner meg om de første NM i duatlon jeg så for noen år siden. Alle disse stevnene ble vunnet av skiløpere som var leid inn for anledningen og ingen av disse kongelige leiesoldatene gadd å vente på premier, kongepokal og medaljer. Det ble utrolig stusselig premieseremoni når bare han som vant 3. og han som vant 5.-plassen sto igjen på og ved siden av pallen.
Det handler om respekt rett og slett. Respekt for arrangører og for de andre deltagerne. Og der er norske triatleter gode. I NM i langdistansetrialon så må det jo nødvendigvis ta litt tid fra nummer 1 kommer i mål og til listene er klare og godkjent. Men er alle vinnerne tilstede? Å ja da. Og alle de andre triatlonvennene blir igjen for å klappe og vise respekt. Flotte folk. Stolt av dere.
Skulle noen utebli en gang så skal jeg ha flettet inn en liten tekst i reglene våre:
Premier vil kun bli delt ut personlig på premieseremonien og ikke sent med kurer eller i posten.
Rett og slett: Ingen stil, ingen premie!
”Siri Størmer kjørte de 25 milene fra Oslo til Trollhättan, løp 11,6 km, vant kr 3000 og forsvant tilbake til Oslo igjen uten å ta med seg premien”.
Det var jo snilt mot arrangørene, så sparte de premiepengene ….. eller? Det viser seg jo selvsagt at hun ikke ble igjen til premieseremonien, men at noen tok med konvolutten som hun ikke hadde tid til å vente på.
Siri S hadde sikkert grunn til å stikke før seremonien, for hvis ikke er det rett og slett ganske slett. Men den historien minner meg om de første NM i duatlon jeg så for noen år siden. Alle disse stevnene ble vunnet av skiløpere som var leid inn for anledningen og ingen av disse kongelige leiesoldatene gadd å vente på premier, kongepokal og medaljer. Det ble utrolig stusselig premieseremoni når bare han som vant 3. og han som vant 5.-plassen sto igjen på og ved siden av pallen.
Det handler om respekt rett og slett. Respekt for arrangører og for de andre deltagerne. Og der er norske triatleter gode. I NM i langdistansetrialon så må det jo nødvendigvis ta litt tid fra nummer 1 kommer i mål og til listene er klare og godkjent. Men er alle vinnerne tilstede? Å ja da. Og alle de andre triatlonvennene blir igjen for å klappe og vise respekt. Flotte folk. Stolt av dere.
Skulle noen utebli en gang så skal jeg ha flettet inn en liten tekst i reglene våre:
Premier vil kun bli delt ut personlig på premieseremonien og ikke sent med kurer eller i posten.
Rett og slett: Ingen stil, ingen premie!
13.07.2008
11.07.2008
09.07.2008
Tortur på ferga
Jeg har varierende grad av forståelse og medfølelse for andre skapninger som trår jorden samtidig, men til dels i uttakt, med meg. Det går opp og ned kan vi si. Noen dager går det bra og jeg har strålende smil til de fleste jeg møter, andre dager setter jeg opp prioriterte lister over personer som brått bør avslutte tilstedeværelsen på jorden. Og i enkelte tilfeller gjør mennesker ting så onde at det ikke er tid nok til å putte dem på liste og sende til ”Dukkelise”.
Det var stunder på ferga fra Göteborg til Kiel at jeg kunne observeres på leiting etter to ting: en passe sløv, rusten og guffen gjenstand og han som var ansvarlig for å sette på den ekstremt enerverende bakgrundsmusikken. Over alt. Jeg forventer møkkamusikk i tax free-butikken og tar på meg egen musikk, men det er ikke alle steder jeg har øreormprevensjon med meg. Og det er en rimelig kjip quadrofoni å sitte på do og ha en forstoppa svenske som jobber i avlukket ved siden av og Celine Dione eller no annet ondt på høytalerne.
Hvis jeg noen gang skulle bli torturert så behøver ikke de sannhetssøkende trekke ut negler, tarmtrekke meg eller sette bur med sultne rotter på magen min. Sett på spillelista fra Göteborg-Kiel og jeg tilstår alt fra å jukse med treningsdagbok til mordbrann.
Jeg er enkel slik. Også.
Det var stunder på ferga fra Göteborg til Kiel at jeg kunne observeres på leiting etter to ting: en passe sløv, rusten og guffen gjenstand og han som var ansvarlig for å sette på den ekstremt enerverende bakgrundsmusikken. Over alt. Jeg forventer møkkamusikk i tax free-butikken og tar på meg egen musikk, men det er ikke alle steder jeg har øreormprevensjon med meg. Og det er en rimelig kjip quadrofoni å sitte på do og ha en forstoppa svenske som jobber i avlukket ved siden av og Celine Dione eller no annet ondt på høytalerne.
Hvis jeg noen gang skulle bli torturert så behøver ikke de sannhetssøkende trekke ut negler, tarmtrekke meg eller sette bur med sultne rotter på magen min. Sett på spillelista fra Göteborg-Kiel og jeg tilstår alt fra å jukse med treningsdagbok til mordbrann.
Jeg er enkel slik. Også.
08.07.2008
Veien mot Roth starter nå!
Til nå har det vært treningsveien mot Roth. Om to timer blir det den helt konkrete landeveien, motorveien, sjøveien og Autobahn mot Roth. I går løp jeg 45 minutter med 10 drag a 30 sek i 5 km - fart. Det gikk fint og pulsen var lav og fin. Før frokost i dag syklet jeg 1 time med 10 drag a 30 sek med skikkelig trøkk. Det gikk fint og det var følelse av fart. I kveld blir det overnatting på ferge til Kiel og i morgen er jeg i Goslar.
Goslar skal være en fin by, i morgen er det onsdag og på onsdager i Goslar er det sikkert fint å løpe en liten tur.
Forrige uke ble det ikke mye trening, men Stavernhelgen ble en veldig positiv energiinnsprøytning som er verdt mange treningstimer. Smilende funksjonærer og smilende deltagere og stort sett smilende følgepersonale. Noen få av de siste tror de er langere for Mafiaen eller Hushovd, men vi veit hvem de er, hvor de bor og hvor barnebarna går på skole og vi tar kneskålene deres neste år hvis de ikke passer seg.
Nå napper jeg ut alle kontakter, men tar med meg pc og kabel og nettverkskort og regner med å være online i løpet av uka.
Ønsk meg gjerne lykke til og send en dose positive vibber søndag morgen.
Så rullet vi av gårde da.
Goslar skal være en fin by, i morgen er det onsdag og på onsdager i Goslar er det sikkert fint å løpe en liten tur.
Forrige uke ble det ikke mye trening, men Stavernhelgen ble en veldig positiv energiinnsprøytning som er verdt mange treningstimer. Smilende funksjonærer og smilende deltagere og stort sett smilende følgepersonale. Noen få av de siste tror de er langere for Mafiaen eller Hushovd, men vi veit hvem de er, hvor de bor og hvor barnebarna går på skole og vi tar kneskålene deres neste år hvis de ikke passer seg.
Nå napper jeg ut alle kontakter, men tar med meg pc og kabel og nettverkskort og regner med å være online i løpet av uka.
Ønsk meg gjerne lykke til og send en dose positive vibber søndag morgen.
Så rullet vi av gårde da.
03.07.2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)