15.01.2009

Gubbe med hatt i bassenget

Det skal så mye til for at jeg sprekker i bassenget. Jeg snakker nå om sprekke av sinne, ikke om sprekke av formsvikt eller for høy utgangshastighet. Det siste kan skje. Spesielt på pyramideintervaller.

Det er mange grunner til at jeg som oftest er en harmonisk og glad svømmer. Først av alt så koser jeg meg faktisk med bassengfellesskapet. Og så synes jeg det er fantastisk bra at svømmebasseng brukes av alle former og fasonger. Det gjør meg glad.

Som oftest svømmer jeg i ”hurtigfila” og jeg er fullstendig klar over at jeg langt fra den raskeste. I tillegg bedriver jeg ofte drill og slikt, så nei, Bent er ingen Barracuda som skyter frem og glefser etter noen som måtte svømme bittelitt saktere enn meg og hindrer meg i perfekt gjennomføring av mitt program. Jeg tar selvfølgelig ikke slikt så nøye. Skulle bare mangle.

Men det finnes ganger jeg angrer på at jeg kan beherske meg. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg lettere slo knytteneven i vannskorpen så det smalt. Eller spruta.

I bassenget er det en fil for hurtigsvømming. Resten er for bading eller mosjonssvømming. I kveld var bassenget bare for voksne og det burde i utgangspunktet gi nok plass til alle.

Men det fordrer en viss grad av sosial intelligens hos alle sammen.

Vi var fem stykker i hurtigfila. Jeg og en til som svømte crawl like ”fort”. En som svømte en slags brystsvømming noe saktere og med veldig vide beinspark, en som svømte bryst sakte, men som passet på å slippe andre forbi og så var det den gamle tullebukken.

Han svømte sakte. Han svømte midt i banen og han slapp ikke forbi noen ved vending. Tvert i mot. Svømte noen opp på siden av han for å svømme forbi, så gjorde han det som er det selvfølgelige for den typen mennesker. Han satt opp farten alt han var kar for og ga alt for å beholde plassen i feltet. Gang etter gang. En gang sto han på kanten og ventet. Og så kastet han seg foran meg i det jeg vendte. Halvveis oppå meg. Til slutt ga jeg bare opp. Tullingen bremset opp hele hurtigbanen med sabotasjesvømminga si og trening ble umulig.

Badevakten kom bort til meg etterpå, ristet på hodet og sa at det der var rimelig ille. Det var ikke å overdrive, hun måtte gjerne ordlagt seg sterkere for min del, men moralsk støtte gjorde godt.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen den typen gubber i trafikken vel? Dette er den mye karrikerte persontypen "Menn med hatt". Han som ligger akkurat litt under fartsgrensa i venstre fil på motorveien eller han som setter opp farta i det han blir forbikjørt.

Neste gang vi treffes i bassenget og det kommer jo til å bli en neste gang, gidder jeg ikke å være ”grei”. Da skal jeg øve meg på triatlonsvømming og den kjente øvelsen: ”svømme over sakteresvømmende konkurrent”.

No more Mr. Nice Guy!

2 kommentarer:

Ellen Propellen sa...

Å, jeg kjenner det der så godt igjen - de derre manetene som på død og liv skal ligge i veien! Jeg jaget en dame veldig effektivt en gang, men jeg tror ikke du som mann skal prøve. Her kommer historien:

Jokke og jeg var på Domus og svømte. Jeg lå foran, Jokke i mitt kjølvann. Alt var fint. Bortsett fra at jeg som crawl-svømmer selvsagt ikke så særlig langt foran meg, all den tid man jo gjerne ser ned når man svømmer crawl. Foran meg i banen lå en dame som svømte bryst, hun var nok like lykkelig uvitende om meg som jeg var om henne. Helt til Ellen Propellen slenger ut en laaaang arm (jeg har høy apefaktor)for å flyte lenge på den, og denne nevnte lange armen strekkes fram omtrent samtidig som hun trekker til seg beina og dermed blottstiller nedre deler. Du aner hva som skjer, eller hur? Joda, for å si det plumpt: Ellen strekker sin lange arm rett opp i skrevet på denne stakkars brystsvømmende dama, med skrekk og forvirring som resultat, hun skrekkslagen, jeg mer forvirret. Jeg ba pent om unnskyldning, dama fløtta seg over i manetfeltet, og Jokke var overlykkelig lettet over at det skjedde mens jeg lå foran...

Ellers er butterfly effektivt til å jage folk.

Fred Arthur sa...

Velkommen til Arendal! Én fordel ved å være i grisgrendt strøk: En gang var vi tre i banen. Det var så mange at vi ikke orket å trene den kvelden. To er ok, tre er en mengde. Godt vi er godt vant.