Veien til ”det indre” er lang, svingete og glatt. De er ikke mange, men det er noen mennesker som lever og bor langs grensen. Dette er Borderline-østfoldingene. Der inne har de skog, sjøer, hus og veier. Og et Zen Spa. Det var der jeg skulle og der har jeg nå vært. Jeg kom, jobbet, løp 4X4, svømte 20 min, spiste økologisk halvvegetarisk mat, gikk med japanske sandaler, sov, jobbet og dro igjen. På de indre veiene.
Jeg vet hvordan slike veier ser ut når de er bare og nakne. For om sommeren jobber trolig alle unge bilføre gutter med å tatovere asfalten med dekkene sine. Hver kveld og natt brenner de inn buemerkene sine.
Nå var disse dekket med snø, bittelitt strøsand og aldri noe salt. På denne veien så jeg en gang en mann. Han hadde ryggsekk og sånt tykt skjegg som noen finske og svenske skiløpere hadde på 70-tallet.
Jeg undret meg resten av turen på hvor han kom fra og hvor han skulle. For dette var midt i det indre og langt fra hus. Kanskje han hadde en personlig grenseoppgang. Kanskje han gikk for langt. Kanskje han bare gikk.
På venstre hånd lå det en campingplass. Jeg kan ikke tenke meg noen grunn som ville være god nok til at jeg skulle oppholde meg her inne i en campingvogn. Men andre mennesker har andre behov og gleder. Dem om det.
På vei ned igjen lå campingplassen på høyre hånd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar