The Gressvikmarka Project

Spilletid 1 time. Stort sett svart/hvitt med noen røde detaljer.

Det ble spooky i skogen denne kvelden. Jeg løp inn da sola gikk ned og verden var enda mer svart/hvitt enn vanlig. Tung i kroppen, full i magen og med bildene fra Baltimore i hodet.

The Wire er tidenes TV-serie og jeg kan se første sesong om igjen og om igjen. Og gjør det. I Baltimore finnes de få heltene og de mange skurkene på begge sider av narkokrigen. ”Fighting the war on drugs one brutality case at a time”. Narkokrigen? En krig? Ikke i følge en av de mer sympatiske politimennene i serien:

Det.Ellis Carver: You can't even call this shit a war. Det. Thomas Hauk: Why
not? Det. Ellis Carver: Wars end

…… But I digress.

I hodet mitt var det fullt av skumle smug og menn med hagler og pistoler som etterlater seg kruttrøyk, plastposer med dop, penger og lik hvor hen de går. Derfor skvatt jeg litt da det smalt over alt da jeg løp inn i li og skog. Ai, tenkte jeg. Æljjakta har startet. Skogen er full av bønder med lisens til å drepe, ilske æljbikkjer, grove kaliber og overivrige skytefingere. Og her løper jeg i tussmørket og stønner som en astmatisk og brunstig albino æljokse med oransje løpejakke.

Det kan hende at den fulle magen min bidro til at mye blod gikk med til fordøyelsesprosessen. Dette kan igjen ha påvirket hjernen og gjort meg mer mottagelig for sanseinntrykk og fantasier. Etter hvert roer jeg meg ned og skjønner at det smeller så mye i skauen at det er tvilsomt på om det er jakt på gang. Dette er nok smell fra skytebanen i Onsøy.

Hjernetåka letter og jeg tar fatt på siste kneika opp mot skogens høyeste punkt og der stopper Kongen min videre ferd. Stille står han mitt i stien og viker ikke en tomme. Han har kontroll over territoriet sitt. Dette er hans hjørne. Dette kjemper og dør han for.

Jeg står og ser på han og blir kortpustet når jeg på nært hold ser hvor stor den er. På fire meters avstand kjenner jeg lukta og hører pusten. Etter hvert kommer jeg litt til meg selv og tenker at det kanskje ikke er no videre smart å prøve å dytte han vekk slik at jeg kan løpe videre på min forhåndsbestemte vei. Noen ganger må man forandre planer under veis. Dette er en slik gang. Her er det Kongen som vinner og en liten soldat må finne seg en annen vei.

Jeg forlater den brede og merkede sti og velger en mindre. Løper tre minutter og så smeller det mye høyere og nærmere. ”Det var slutten på Kongen” tenker jeg og er fornøyd med at jeg ikke valgte å løpe inn i kryssilden til Grunneiergjengen.

Nå er det snart helt mørkt i skogen. Plutselig lyser det opp i en glenne i skogen. Er det snø som farger bakken hvit? Nei det er duefjær. Her har noen kost seg. Det er mye natur i skogen i dag. Mye liv, mye virkelighet og mye død.

Snart ute av skogen. Snart reddet. Snart asfalt og snart dusj.

Så plutselig. En mann roper på kona si. De løp sammen en stund og så skulle han løpe en stor runde og hun en liten runde og møtes på utsiden av skoen. Hallo?!?!?!?!? Alle som har sett skrekkfilmer vet jo hvor lurt akkurat det er.

Vi deler oss og løper fort inn i skogen på leit etter konemor i mørket. Etter noen minutter med ”bortkommen kone”-intervall kommer hun løpende ut av mørket. Og vi er lykkelige over å finne henne før hun blir tatt ut av æljegere eller en hevnlysten æljmamma, æljpappa, æljbror eller æljnevø.

Så er denne løpeturen i skumringen over. Nok en gang er jeg trygt ute av Gressvikmarka – en skog som er lys og vennelig på dagen, men som er en blanding av Blair Witch Project og ”The Projects” i Baltimore på kvelden.

If you go down to the woods today,You're sure of a big surprise.
If you go down to the woods today,You'd better go in disguise

Kjærlighet til en gammel svømmehall

Jeg er helt sikker i min sak. Det er høst nå. I tillegg til at kalenderen gir noen klare hint om denne regelmessige forverringen av levekårene i Norge, så er det mange tegn som bygger opp under konklusjonen.

Her er noen eksempler: Morgentemperaturen gir en klar indikasjon på sesongovergang. Det smeller fra glade jegere i skogen og elleville bikkjer halser i vei etter litt mindre glade, men ganske ville elg, rådyr og harer. Eplene på trærne blir rødere og rødere og høstens valg sørget for en lyserød regjering i fire år til. Bladene på trærne blir gule og røde og bladene hos Narvesen har strikkeoppskrifter for skikkelig tjukke gensere og luer. Matchende gensere og luer. Og så er endelig manetene for det meste borte fra badevannet. Endelig, men nå er det for kaldt til å brukes til noe fornuftig.

Jeg har ikke tenkt å jakte og jeg har ikke tenkt å strikke, men jeg har store planer om å svømme videre på veien mot neste års ubestemte mål. Heldigvis slipper jeg å nedsenke meg i iskald saltvannslake, for med høsten kommer også gjenåpning av Kongstenhallen. Det fineste bygget jeg vet i Fredrikstad.

Kongstenhallen er en torn i øyet for byens arkitekter og byutviklere fordi det er stygt og ødelegger helheten. Mange brukere sutrer over et bad i forfall og uregelmessige tilsyn avdekker sprekker i grunnen og svært uhygieniske badegjester.

For meg er Kongstenhallen vakkert. Jeg gleder meg til hver morgen jeg kan få med klorvann rundt kroppen. Når jeg går inn i bygget er jeg en, i beste fall, middelaldrende mann som er tynn i hyssingen og har åreknuter på leggene. Når jeg skyver fra og glir under vannflatene blir jeg idrettsutøver som trener etter et program som er minst like bindende som et partiprogram. Jeg svømmer i hurtigfilen og gleder med over at norske tippere og samfunnet ellers hadde ressurser og prioriteringsevne til å bygge noe som gir trening, sikkerhet og velvære for så mange.

Jeg ser også sprekkene mellom flisene og jeg skjønner at det fysiske arbeidsmiljøet ikke er det beste. Men mest av alt ser jeg de samme gamle gubbene hver eneste morgen og møter de samme litt yngre gubbene hver kveld. Jeg ser barnefamilier som både er eldgamle og nyere landsmenn. Fra Kongsten kommer også Kongstensvømmere som både trener beinhardt for å bli best og som gir så mange barn i Fredrikstad en høyst nødvendig svømmeopplæring. En smilende og positiv klubb for både bredde og elite.

Jeg har det så bra på Kongstenhallen og jeg er redd for hva som skjer når det ikke lenger går å flikke på sprekkene og fylle hullene. Hva skjer når de som ønsker badet vekk får viljen sin? Er det noen nå som har vilje til å prioritere helse, svømmeopplæring, fysisk aktivitet og sport eller vil det reise seg et populistisk badeland for badeender og bursdagsselskap?

Jeg er redd for den nærliggende konklusjonen.

Putta i bås

Dette er en liste som ikke ser videre bra ut, selv om den har mange gode elementer:

1. Polka


2. Polka


3. Rock


4. Alternative


5. Industrial


6. Rock


7. Rock/Pop


8. Rap Metal


9. Metal


10. Alternative & Punk


11. Metal


12. General Alternative


13. General Rock


14. Rock


15. Pop


16. Alternative & Punk


17. Country


18. Blues


19. General Alternative


20. Polka


21. Polka


22. Polka


23. General Rock


24. Latin


25. Dance

Hva dette er? Artig at du spør, nå skal du høre. Her har jeg tatt spillelisten som heter ”25 mest spilte” fra min iPod og tatt vekk alt annet enn sjanger (som er hentet fra iTunes). Og når iTunes-merkelappene beskriver meg så kommer det frem et bilde av en mann med svært tvilsom musikksmak.

At jeg ofte spiller sanger som har merkelappene: Rock, Alternative, Industrial, Rock/pop, Rap Metal, Alternative & Punk, Metal, General Alternative, General Rock, Rock og Pop er noe jeg kan stå inne for. At det kan snike seg inn Country, Blues, Latin og Dance gir bilde av en mann som tåler variasjon innenfor den kontemporære populærmusikken. Altså ikke i seg selv diskvalifiserende.

Men at det er plass til fem sanger i sjangeren Polka, er utvilsomt usedvanlig tvilsomt og langt utover det vanlige. Bildet av meg selv får plutselig terylenbukse og hanglidersnipper på skjorta og et helt ubegrunnet, selvsikkert smil under en smal bart.

Kan jeg leve med en slik skam, skal jeg gå i meg selv eller må jeg sprenge klassifiseringskontoret til iTunes? Jeg bare spør.

Verdipapiroppbevaring

En gang da Helene var ganske liten, så var det en dag jeg var snill. Så snill var jeg at Helene følte for å gi meg en blankosjekk. Hun var nok ikke helt klar over hva en blankosjekk var, men det var det hun ga.

"Pappa er snil så ham skal få et ønske oppfylt."

Nå har det gått noen år og jeg har enda ikke brukt den. Den henger på kjøleskapdøra. Noen ganger ser Helene den og lurer på om jeg ikke skal bruke den snart. Hver gang forklarer jeg at den skal jeg bruke en dag jeg virkelig, virkelig trenger den. Så ser Helene litt engstelig ut. Og så glemmer vi den et år til.

Jeg har ingen plan for når jeg skal bruke den, men jeg vet den skal bli god å ha. Kanskje hun en dag kommer trekkende med en usunn type som drikker øl, røyker og spiller i band? Da kan jeg gå til kjøleskapet, ta vekk kjøleskapsmagneten, vise Roy Petter lappen og peke på døra.

Og Helene vil forstå og gjøre som jeg sier, men hun vil aldri skrive ut blankosjekker igjen.

Eller kanskje jeg bare skal bruke den for å få henne til å rydde rommet en dag det ser ille ut?

Er det dette jeg egentlig vil?

Så er jeg her igjen. Tilbake på bloggen. Så er jeg der igjen. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre til neste år.

For nesten alle norske triatleter er dette et kjent fjell. Dette er Fjellet. Dette er Toppen. Dette er målet. Målgangsfjellet for Norseman Xtreme Triathlon. Her ender en lang reise som starter i Eidfjord og ender på toppen av steinura som heter Gaustadtoppen. Det finnes flottere norske fjell og det finnes høyere norske fjell, men det finnes ikke no norsk fjell som har en så lang og hard vei for å komme til toppen.

En gang vant jeg deltagelse i Norseman. En liten stund trodde jeg at jeg skulle være med, men så solgte jeg den til Tim. Før og etter har jeg alltid sagt: Norseman er ikke noe for meg. Det er kaldt, bratt og ensomt. Alt sammen ting som jeg hater. Norseman er for meg nesten anti-triatlon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger har svart sterkt nektende på spørsmål om jeg skal være med på Norseman.

Det finnes snodige ting knyttet til Norseman. Norseman har liksom blitt det ypperste og det råeste og alle bygger opp rundt dette. Kjører du en flat Ironma på 10 timer eller truer deg i mål på Norseman på 17 timer, så er mange mest imponert av syttentimeren. En litt meningsløs opphausing?

Jeg vet ikke. Hvor vanskelig kan det være a? Det kan selvsagt være kaldt og motvind. Det er bratt som faen på syklinga. Spesielt for en som bor i flate Fredrikstad og hater bakker. På den annen side behøver jeg jo under Norseman ikke å løpe 42 km. Når bakkene starter vil de aller fleste gå uansett. Hvor vanskelig kan DET være da? I Kalmar løp jeg jo bare 4 km, så jeg har på en måte startet tilvenningen.

Hvor vanskelig kan det være? Det er bare en måte å finne ut på, men er det dette jeg egentlig vil?

Perspektiv

Utrolig hvordan perspektiv og nærhet kan endre opplevelsen av noe. Fra mitt perspektiv ble denne edderkoppen bare vakrere og vakrere jo nærmere jeg kom med kamera. For flua derimot sto nok edderkoppens skjønnhet aldri frem. Uansett hvor nær de til slutt kom hverandre.

Et rekordforsøk i Göteborg

Göteborg er en av de stedene jeg liker å være. Göteborg er også et sted jeg liker å løpe. Jeg har min bestetid på 10 km fra et løp i denne flotte byen. Satt for et år siden. Satt i et år som jeg også satt PB på Ironmandistansen med tiden 12t12min. Og den tiden står seg ut 2010 også den.

Av en eller annen grunn så fant jeg ut at jeg skulle løpe fort i dag. I det jeg gikk ut med Korn på øret, Freak on a Leash, så fant jeg ut at jeg kunne gjøre denne vanlige tirsdagen til en rekordtirsdag. Uten konkurranse skulle jeg tvinge meg til å løpe raskere enn 49 min og noe.

Rett foran meg løp det to svenske jenter som hadde den lette og lett irriterende løperløpestilen. Ikke tvil om at disse hadde mer fart i kroppen enn jeg kan drømme om. Dette var lett pinelig, men jeg måtte forbi skulle jeg holde mitt skjema til heder og ære og svulmende selvfølelse. Så jeg dundret forbi. Bokstavelig talt. Dunk, dunk, dunk og de små piker nærmest ble blåst opp i fjellsiden av luftmasser som ble satt i bevegelse.

Om det var for å sette meg på plass vet ikke, men like etterpå tok den ene av småfrøa ett drag (ikke magedrag) og suste forbi meg. Heldigvis stoppet de begge opp etter det. Jeg hadde aldri klart å få meg til å løpe forbi dem en gang til.

Jeg suste videre. Pulsen var høy, men ok, lungene gjorde bare sånn passe vondt og bena virket som de var en del av kroppen. Foreløpig. Ved vending hadde jeg en gjennomsnittsfart som lå litt over skjema, men siden planen var positiv splitt så skulle dette kunne gå.

2 km etter vending skjer det som ikke var helt uventet. Pulsen går opp og bena blir veldig stive.

Hadde det vært en konkurranse så hadde jeg nok tøffet meg gjennom og kanskje klart det. Kanskje. Nå ble det i stedet 3 km rolig løping og ”målgang” på 52:27 i stedet. Men nå har jeg i hvert fall en rimelig grei test av terskelfarten og terskelpulsen min. En test som bekreftet det jeg visste.

Men vit dette borgere av Göteborg, siste ord er ikke sagt i denne saken. Allerede neste uke vil et nytt rekordforsøk finne sted. Göteborg skal være mitt Bonneville Salt Flats og kroppen min er Blue Flame. Eller Green Monster.