The Gressvikmarka Project

Spilletid 1 time. Stort sett svart/hvitt med noen røde detaljer.

Det ble spooky i skogen denne kvelden. Jeg løp inn da sola gikk ned og verden var enda mer svart/hvitt enn vanlig. Tung i kroppen, full i magen og med bildene fra Baltimore i hodet.

The Wire er tidenes TV-serie og jeg kan se første sesong om igjen og om igjen. Og gjør det. I Baltimore finnes de få heltene og de mange skurkene på begge sider av narkokrigen. ”Fighting the war on drugs one brutality case at a time”. Narkokrigen? En krig? Ikke i følge en av de mer sympatiske politimennene i serien:

Det.Ellis Carver: You can't even call this shit a war. Det. Thomas Hauk: Why
not? Det. Ellis Carver: Wars end

…… But I digress.

I hodet mitt var det fullt av skumle smug og menn med hagler og pistoler som etterlater seg kruttrøyk, plastposer med dop, penger og lik hvor hen de går. Derfor skvatt jeg litt da det smalt over alt da jeg løp inn i li og skog. Ai, tenkte jeg. Æljjakta har startet. Skogen er full av bønder med lisens til å drepe, ilske æljbikkjer, grove kaliber og overivrige skytefingere. Og her løper jeg i tussmørket og stønner som en astmatisk og brunstig albino æljokse med oransje løpejakke.

Det kan hende at den fulle magen min bidro til at mye blod gikk med til fordøyelsesprosessen. Dette kan igjen ha påvirket hjernen og gjort meg mer mottagelig for sanseinntrykk og fantasier. Etter hvert roer jeg meg ned og skjønner at det smeller så mye i skauen at det er tvilsomt på om det er jakt på gang. Dette er nok smell fra skytebanen i Onsøy.

Hjernetåka letter og jeg tar fatt på siste kneika opp mot skogens høyeste punkt og der stopper Kongen min videre ferd. Stille står han mitt i stien og viker ikke en tomme. Han har kontroll over territoriet sitt. Dette er hans hjørne. Dette kjemper og dør han for.

Jeg står og ser på han og blir kortpustet når jeg på nært hold ser hvor stor den er. På fire meters avstand kjenner jeg lukta og hører pusten. Etter hvert kommer jeg litt til meg selv og tenker at det kanskje ikke er no videre smart å prøve å dytte han vekk slik at jeg kan løpe videre på min forhåndsbestemte vei. Noen ganger må man forandre planer under veis. Dette er en slik gang. Her er det Kongen som vinner og en liten soldat må finne seg en annen vei.

Jeg forlater den brede og merkede sti og velger en mindre. Løper tre minutter og så smeller det mye høyere og nærmere. ”Det var slutten på Kongen” tenker jeg og er fornøyd med at jeg ikke valgte å løpe inn i kryssilden til Grunneiergjengen.

Nå er det snart helt mørkt i skogen. Plutselig lyser det opp i en glenne i skogen. Er det snø som farger bakken hvit? Nei det er duefjær. Her har noen kost seg. Det er mye natur i skogen i dag. Mye liv, mye virkelighet og mye død.

Snart ute av skogen. Snart reddet. Snart asfalt og snart dusj.

Så plutselig. En mann roper på kona si. De løp sammen en stund og så skulle han løpe en stor runde og hun en liten runde og møtes på utsiden av skoen. Hallo?!?!?!?!? Alle som har sett skrekkfilmer vet jo hvor lurt akkurat det er.

Vi deler oss og løper fort inn i skogen på leit etter konemor i mørket. Etter noen minutter med ”bortkommen kone”-intervall kommer hun løpende ut av mørket. Og vi er lykkelige over å finne henne før hun blir tatt ut av æljegere eller en hevnlysten æljmamma, æljpappa, æljbror eller æljnevø.

Så er denne løpeturen i skumringen over. Nok en gang er jeg trygt ute av Gressvikmarka – en skog som er lys og vennelig på dagen, men som er en blanding av Blair Witch Project og ”The Projects” i Baltimore på kvelden.

If you go down to the woods today,You're sure of a big surprise.
If you go down to the woods today,You'd better go in disguise