Av en eller annen grunn så fant jeg ut at jeg skulle løpe fort i dag. I det jeg gikk ut med Korn på øret, Freak on a Leash, så fant jeg ut at jeg kunne gjøre denne vanlige tirsdagen til en rekordtirsdag. Uten konkurranse skulle jeg tvinge meg til å løpe raskere enn 49 min og noe.
Rett foran meg løp det to svenske jenter som hadde den lette og lett irriterende løperløpestilen. Ikke tvil om at disse hadde mer fart i kroppen enn jeg kan drømme om. Dette var lett pinelig, men jeg måtte forbi skulle jeg holde mitt skjema til heder og ære og svulmende selvfølelse. Så jeg dundret forbi. Bokstavelig talt. Dunk, dunk, dunk og de små piker nærmest ble blåst opp i fjellsiden av luftmasser som ble satt i bevegelse.
Om det var for å sette meg på plass vet ikke, men like etterpå tok den ene av småfrøa ett drag (ikke magedrag) og suste forbi meg. Heldigvis stoppet de begge opp etter det. Jeg hadde aldri klart å få meg til å løpe forbi dem en gang til.
Jeg suste videre. Pulsen var høy, men ok, lungene gjorde bare sånn passe vondt og bena virket som de var en del av kroppen. Foreløpig. Ved vending hadde jeg en gjennomsnittsfart som lå litt over skjema, men siden planen var positiv splitt så skulle dette kunne gå.
2 km etter vending skjer det som ikke var helt uventet. Pulsen går opp og bena blir veldig stive.
Hadde det vært en konkurranse så hadde jeg nok tøffet meg gjennom og kanskje klart det. Kanskje. Nå ble det i stedet 3 km rolig løping og ”målgang” på 52:27 i stedet. Men nå har jeg i hvert fall en rimelig grei test av terskelfarten og terskelpulsen min. En test som bekreftet det jeg visste.
Men vit dette borgere av Göteborg, siste ord er ikke sagt i denne saken. Allerede neste uke vil et nytt rekordforsøk finne sted. Göteborg skal være mitt Bonneville Salt Flats og kroppen min er Blue Flame. Eller Green Monster.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar