Det finnes noen bilder av meg etter Oslo Triathlon 2011, men dette bildet sier meg mye. På dette tidspunktet hadde jeg bare så vidt startet å kose meg med triatlongleden igjen, etter noen år ute i triatlonperiferien. Like før dette bildet er tatt, tror jeg at jeg skal gå rundt for meg selv og høre på musikk. Det blir jo heldigvis ikke slik, det er jo så mange jeg kjenner og så mange som kjenner meg. Så mange å si hei til og så mange å klemme. Før vi alle er dekket av svette, fluer og sportsdrikk.
De siste årenes beholdning på triatlonfronten har vært en kontakt med asfalten i Kalmar i 2010 og en hvit trøye i Norseman i fjor. I år har jeg ikke trent mye, men ganske jevnt og siden jeg ikke er bælfeit lenger hadde jeg håp om å kunne kose meg med verdens flotteste mosjonistsport.
Ankom Sognsvann litt før halv åtte (starten var kl 9) og det var tydelig at årets konkurranse var i en helt annen liga enn tidligere norske konkurranser. Det var større og mer proft. Alt fra skiftesone og bru til å løpe over, via tidtagning til cola-bokser etter målgang vitnet om en konkurranse som har truffet blinken.
Og selv om den i år var stor hadde den fortsatt det koselige preget fra tidligere år. I hvert fall for meg som kjente så mange.
”Ingen målsetning” er en floskel. Neinjatja sier vi og drar på det når noen viser en slags form for interesse og spør. ”Jeg har som mål å fullføre” sier folk og klemmer til med 2t15min. Løgnere.
Jeg løy ikke. Jeg hadde som mål å fullføre og ha det gøy. Ingenting annet. Men det er da også det absolutt viktigste når den eneste konkurrenten er deg selv.
Men så gikk starten og så gikk det så bra. Jeg kjente at sommerens padling og mange turer til Kongstenbadets 50-metersbasseng hadde gjort noe med svømmingen min. Jeg skapte noe mer fart enn tidligere. Jeg fikk tak på vannet. Jeg skjøt mer fart enn jeg tidligere har gjort.
Dessverre sto jeg helt bakerst og skravlet da starten gikk, så jeg fikk meg en tøff tur opp gjennom feltet. Men sånn er det når man endelig treffer triatlonvenner igjen. Siste nytt blir viktigere enn en skarve start. Til tross for det og at jeg tok det litt med ro mot vending så gikk det relativt fort. På vei tilbake satt jeg opp farten.
Og til slutt kom jeg i land på 27 minutter. ”Heia Bent, dette går fort” var det flere som ropte og som kjenner meg og min tidligere kapasitet. Jeg så det også i skiftesonen. Jeg kom opp med folk som jeg vanligvis aldri ser etter at startskuddet har gått. Herlig.
Og fra det tidspunktet skrudde hodet mitt seg over til et annet modus. Jeg får trøkke til. Fortsatt ha det gøy, men la oss nå se hva denne kroppen er klar for. Ikke vente til Kongsberg triatlon neste helg. Gjøre det nå.
Syklingen var ok. Det er det raskeste jeg har syklet i Oslo tri, men den nye løypa som har mindre bakker er en stor lettelse for meg og forklarer mye. Jeg merket jo mangel på sykkeløkter ute. Rulleøktene har gitt meg mye, men de kan ikke erstatte utendørssykling. Men, ”man tager vad man haver”.
Noen ord om ”togene” i Maridalen. Der jeg syklet rundt i mitt tempo så jeg, som de fleste andre, to triatlettog. Det er ikke tvil om at det ble draftet blant de aktive, men fra sidelinjen er det umulig å si hvem det er.
”If you play with matches …. ” Det finnes de som ligger på grensen, det finnes de som holder god avstand og det finnes de som trekker toget. Har du som mål å ligge akkurat på grensen så har du trolig også innimellom gått over denne grensen. Det er sjansen du tar og da kan det skje at du får en straff. Det er derimot veldig synd hvis han som trekker toget får en kollektiv straff. Det skal ikke skje. Får håpe ikke det hendte i Oslo. Det ville vært synd.
Selv syklet jeg langt unna all verdens tog og ble ferdig med syklingen på 1:15:04. Det raskeste jeg har syklet i Oslo. Uten å ta ut alt.
Å løpe etter svømming og sykling er alltid en fornøyelig opplevelse. I perioder føles det som jeg løper med noen andres bein. På lørdag føltes det for eksempel som om jeg løp med beina til en nitti år gammel storrøyker.. Men ansiktet var mitt eget og nok en gang ble det tid til kombinasjonsøvelsen ”løpe og snakke”. Jeg løp og snakket meg inn til 55:11. Ikke raskt, men jeg er ikke rask. Sånn er det bare med den saken.
Jeg løp i mål og så rett inn i fjesene til en masse mennesker jeg liker, mennesker som kjenner meg så godt at de veit at jeg har gjort en stor konkurranse i dag. Ut fra mine forutsetninger og mine prioriteringer. Det er det som er så fantastisk raust og trivelig med dette miljøet. Folk som går i mål på 2:05, men som har øye for og kan glede seg med fremgangen til en som går i mål på 2:40:34. Dere er flotte folk!
Senere på dagen får jeg SMS: ”Godt å se deg i dag! Bra å se deg bli sliten og være glad! Kongsberg neste, gleder meg!”
Og et par dager etterpå leser jeg dette i en artikkel på www.kondis.no om Oslo triathlon.
”Men det er ikke bare Oslo Triathlon som har vokst, hele triatlonsporten har økt voldsomt i Norge de siste årene. En av de som må påta seg god del av æren for dette er mannen som her stiger lett opp av Sognsvann. Bent Olav Olsen. Mannen som ufarligjorde triatlonen - ALLE KAN DELTA - og dro i gang Oslofjord Triatlon som ble en braksuksess i løpet av få år”
Det var ord som gjorde meg ekstremt glad. Jeg vet at denne rosen ikke bare går til meg, men til alle i og utenfor Oslofjord triatlon som i ”pionerårene” på 2000-tallet elsket triatlon 24 timer i døgnet og lagde helt nye regler for hva som kan gjøres av mosjonister og deres venner. Vi var med å legge det fundamentet som andre nå bygger på.
Men jeg tar den til meg selv også. Jeg vet selv hvor mange timer jeg har lagt ned i denne besettelsen. Hver time har vært verdt det, men det er uansett stas med ros før alle har glemt det. Og sitatet bekrefter noe jeg gikk og kjente på ved Sognsvann: Jeg har mange gode venner i triatlonmiljøet.
Takk for at vi er sammen om å lage gode konkurranser sammen med arrangørene og funksjonærene!
Oslo triathlon 2011 ble for meg en bekreftelse på at jeg er triatlet, selv om jeg er treig. En del av ”hvem jeg er” er sterkt knyttet til det norske triatlonmiljøet, så sterkt at jeg kan si:
Triatlon definerer meg!
