Vanligvis pleier hurtigbanen å være befolket av 3-4 menn som svømmer passe raskt bryst, men siden vi tar hensyn til hverandre så går det alltid bra. Nesten alltid.
Innimellom er det noen som, til tross for at de svømmer veldig sakte med bena nesten subbende langs bånn, finner ut at de skal trene i hurtigbanen. Den ene. En av seks baner er satt av til ”hurtigsvømming”. Derfor er det naturlig at de skal henlegge flytingen sin til den ene banen.
Disse manetene er et problem. I tillegg til at det går udregelig sakte, så ligger de der uten å gi plass og uten å slippe forbi. Ligger der fulle av gift og sperrer for alt og alle.
Jeg vet hvordan disse mennene kjører bil. Jeg vet hvilken fil jeg finner dem i på motorveien. De ligger i venstre fil. Litt under fartsgrensen og eier veien.
For på veien og og i bassenget er de alltid menn.
Trodde jeg. Til tirsdag.
På tirsdag var det litt flere folk i bassenget og det var litt flere som hadde seget over i hurtigbanen. Også fire kvinner og derav to høygravide.
Med lang hals, tørt hår, sminke, store mager og svake finnebevegelser sperret sperreballongene for all hurtisvømming. Før jeg kom.
Medlemmer av Team Gretne Gamle Gubber ser utfordringer og muligheter der andre ser begrensninger og problemer. Vi spiser sperreballonger til frokost. Eller noe slikt.
Jeg fant meg en grei plassering i stimen på ca ti ”svømmere” og startet med jevn crawl. Kanskje med noe mer fokus på solide beinspark enn jeg vanligvis har. Jeg tenker at i triatlon må vi mestre alle forhold, både maneter, rundingsbøyer og mennesker som skal forseres og mine medmennesker i hurtigbanen ble tildelt disse rollene. Jeg svømte forbi og jeg svømte rundt og jeg prøvde å ikke svømme over. Etter fem minutter fikk jeg følge av to andre som la seg på føttene mine og vi ble et lite felt. Mot dette feltet ga til og med de gravide opp.
De stoppet opp. Side ved side. Og startet å snakke sammen.
Når de om noen uker er ferdig med å kalve og skal ut og rulle barnevogn sammen så har jeg en anelse om hvordan det blir. Side ved side på fortauet i sakte tempo og uten evne eller vilje til å vike eller slippe forbi.
Takk skal dere faen meg ha.
Men til slutt ble de fuktige i håret og sminken startet å renne og de trakk seg tilbake til sin del av reservatet.
Og jeg fikk 35 minutter med noe mer strukturert trening.
2 kommentarer:
Hehe - morsomt skrevet!
Herleg!
Eg elskar å sprute vekk "manetar" frå den hurtige banen i bassenget. Det er dei gongene det er moro med dårleg svømmeteknikk. Og kraftfulle beinspark.
Og så blir ein i så godt humør av det etterpå også!
Bra, Bent!
Legg inn en kommentar