Motivasjon ække lett

Det er ikke så lett å snu en supertanker og det er ikke så lett å snu ikke fullt så supre tanker heller. I et par år har jeg manglet motivasjonen for trene for triatlon. Det vil si, jeg har trent ok, fire til fem timer i uka, men uten mål og uten plan. 

Går jeg tilbake og ser, så ser jeg at jeg har sagt "nå jævler, nå skal det trenes", men jeg vet at det har vært tomme ord. Vaneord. Besvergelser. Ønsketenkning. 

Motivasjon for virkelig å trene er første prioritet før de store planene skal tegnes opp. Og der har jeg slurvet. Nå henger det slurvet sammen med en helse som har lagt, og legger, til tider store snublesteiner i veien. Men det er i hvert fall til dels tannløs sutring og jeg vet at jeg kan bedre enn dette. 

Og motivasjonen kommer innenfra denne gang, den er min eiendom. Jeg gir totalt bengen i hva andre mener er bra resultater og hva som er riktig å gjøre for en mann som nærmer seg femti. Ja, jeg nærmer meg femti og jeg skal ta meg faen på at jeg skal gjøre det med stormskritt. Når jeg blir femti skal jeg gi fingeren til den tredveårige versjonen  av meg selv og si: knuste deg!

For nå kjenner jeg at jeg er klar for å legge ut på den reisen som leder frem til langdistansetriatlon igjen. Jeg eier den følelsen nå. Jeg eier viljen til alle de morsomme treningsøktene, men også viljen til å møte de som byr meg i mot. Løping i regn. Sykling i motvind. Svømming klokka 0630. Løping i minus 15. Alle de øktene som skal inn i banken slik, at når det nærmer seg tid får å hente ut overskuddet, så skal den være der. 

Og så håper jeg at jeg nok en gang skal få kjøre noen helvetsøkter a la trippel brick med Goldie, Espen, Kona Ken, Tom, Øystein, Erik og alle disse andre som er så mye bedre enn meg, men som til tross for hva alle sier er noen trivelige karer.

Triatlon og folkehelse?

De som er opptatt av løping, maraton, trening, triatlon og sånn heiser ofte "folkehelsefanen". Jeg gjør det innimellom selv. Det er, liksom, godt for folkehelsa at vi trener som faen fra vi er 35 til vi er 45 og knær og hjerte stopper oss, på en måte. Kanskje det, men Ikke sikkert. 

Det som er rimelig sikkert at det er bedre å trene moderat, enn ingenting. Men hvordan er det med det vi driver med? Maraton og ironman og sånn?

En eller annen sa: gevinsten ved å trene er omtrent 1:1. For hvert minutt du trener så forlenger du livet med ett minutt, så for Guds skyld håper jeg du liker å trene!

Spesielt siden den ekstra tiden blir plusset på på den kjipe enden av livet. Den uten platehjul og lycra, men med gåstol og voksenbleie.

Eller?

Vendepunkt på forfoten

Det går ikke fort med meg. Det har det aldri gjort, det kan tidtagere, foreldere og andre voksenpersoner med oppfølgingsansvar trolig skrive under på.

Det er ikke det at jeg er direkte tilbakestående, sånn sett er det rimelig på stell, men jeg kommer aldri til å løpe raskt. Det toget har gått eller gikk aldri, men jeg har allikevel som mål å løpe litt fortere. Og jeg koser meg med tanken på at jeg nærmer meg 50 år og vil da trolig være vesentlig raskere enn den 30 år gamle Bent.

Hvis guden i steinen, knærne og den lille vondten i foten vil. Og går det ikke så skylder jeg på Snåsamannen. Hvorfor Snåsamannen? Jo, for hvis er det slik at han kan heldbrede folk som store deler av den norske befolkningen går rundt og fantaserer om, så kan du ta deg faen på at han også kan gjøre det motsatte! Heretter går jeg ut i fra at hvis noe går galt med meg så er det ikke min skyld, det er noen onde mennesker med «krefter» som har ødelagt for meg fordi de bare hadde lyst til å være ekle den dagen. Varme hender, kalde hender, samma greia.

Ehhh tilbake til saken ….

I langtidsplanen min så er det løping som har førsteprioritet denne høsten. Fordi jeg liker det, fordi jeg trenger det og fordi det er en glimrende treningsform som er tidseffektiv og hjelper for kontroll med vekta!

For en uke siden foretok jeg et slags "planlagt impulskjøp", Saucony Virrata med 0 mm drop på Sportshoppen i nærheten av Grebbestad. At det ble akkurat den skoen var tilfeldig, det var et impulskjøp. Den var billig (600 kroner) og mannen i butikken så ærlig ut og sa den var bra og den satt bra på foten. I etterkant har jeg funnet ut at den regnes som en bra sko og at den koster ett stort laken på Løplabbet. Så det var et godt kjøp. Sånn sett.

Det planlagte var at jeg hadde lyst til å prøve å løpe med sko som er bygget for forfotløping og ikke «hæl-rulling». Jeg vet at dette med forfotløping har vært det siste nye i en del år, men innimellom må jo jeg prøve noe som er populært og som «alle skal gjøre». Jeg kan jo ikke gå rundt å være sær hele tiden?

Det vil si det er ikke sant. Det både kan jeg og liker jeg, men denne gangen tar jeg den brede vei. På forfoten. Ikke på hælen.

Og det går egentlig ganske bra. Jeg har brukt skoen to ganger. En sakte tur på 40 minutter og en litt raskere en på 50 minutter. Det er annerledes og jeg blir sliten, men det går.

I går løp jeg 50-minuttersturen min. Da hadde jeg vendepunkt ved denne dammen. Det var et fint sted å snu, det var i hvert fall ikke et alternativ å løpe vesentlig lenger.

Hverken på hæl eller tå. Uten å være Jesus.

Optimistbelte

Jeg er ikke optimist, ikke i bunn og grunn. For å sitere en kjent tigerelsker etter hukommelsen: "Jeg er ingen tilhenger av ubegrunnet optimisme". Eller jeg har ikke vært det opp til nå.

 

Men hvordan skal dette beltet tolkes Sherlock?

 

"Nytt belte av relativt høy kvalitet..... bare to hull å gå på før beltet blir for lite, men fire hull ekstra å strammen inn. Det vi har her er enten en mann som shopper uten å ta seg tid til å prøve skikkelig først, eller en mann som regner med å gå mye ned i vekt i tiden fremover".

 

Ikke dårlig Sherlock, du er fortsatt på høyden. I utgangspunktet er ditt første svar riktig, men hvis du bytter "regner" ut med "håper", så kan også det andre svaret ha en viss gyldighet.

 

Et fint triatlonår - uten mye triatlon!

Jeg har mange gode triatlonminner fra 2013, så langt. Til tross for at jeg bare har vært med på en treningsaquathlon, en flyplasstriatlon og en treningstriatlon (OL-distanse).

Men det har vært så mye mer. 3atlet går bedre og jeg opplevde den fantastiske opplevelsen det er å være med arrangere Norseman. Mer om det en annen dag. 

I dag er det bildet til Åse som bedre enn ord forteller hvor flott det er i Eidfjord.