Bajasbias

Det er på en måte deilig å ha en foreleser som snakker om sannhet uten å bruke ””. Han måtte selvfølgelig være statistikker.

Jeg er tilbake i Göteborg. I forrige uke var det epidemiologi, denne uken kvantitativ metode. I forrige uke koste jeg meg med korrelasjon, i dag prøver jeg å lære meg standardavvik og t-test.

Men til tross for sannhet uten "" og fine små formler og vakre p-verdier så vet vi at over alt så lurer det bias, dette litt mystiske fenomen som kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data. Det er mange typer bias. Det er publiseringsbias, statistisk bias, skalabias, hukommelsesbias, klassifiseringsbias og frafallsbias.

Etter å ha sittet i mange timer og prøvd å forstå den kvantitative mentalitet, metode og logikk så kjenner jeg på meg selv at det mangler en form for bias: statistisk bajasbias. En bajasbias kan oppstå når en forsker blir så drita lei hele formelsamlinga at han bare finner på noen absurde resultater, avsindige variable eller bare dikter opp alt fra a til µ bare på bøll. Sannsynligheten for at denne bajasbiasen er en epidemiolog eller statistiker må være stor.

Til slutt må de jo sprekke?

Kontroll på Kontinentet

Tror ikke det finnes en bedre norsk sang. Jeg tror ikke det.

Jeg tok en "Bekkemellem"

Så ble det visstnok og endelig slått fast på ”Senkveld”. Vi vet nå at Karita var med på Oslo Maraton, løp en del av løypa, satt litt i bil fordi hun var sliten eller no sånt. Så gikk hun over mål som om hun skulle ha fullført og i etterkant nekter både hun og TV2 på bilturen.

Dvs det ble jo ikke egentlig slått fast på ”Senkveld”. På ”Senkveld” hadde alle fullført, for ”Senkveld” er et underholdningsprogram må vite og da er det greit å ljuge. Alternativt så er ljuging en ryggmargsrefleks for en politiker og for en tv-kanal av slikt kaliber.

Jammen, er det så farlig da er det mange som sier. Det er jo bare et løp. Nei, det er ikke så farlig og det er bare et løp. Men det kan da ikke være så vanskelig å innrømme en feilvurdering, enten det gjelder den suspekte hettegenseren til en feit meksikaner eller et lite hvileskjær i en EL-bil? Det er jo ikke som om hun har vært på biltur med Hugh Grant?

Nei, det er ikke så farlig. I den store sammenheng synes ikke disse meterne i EL-bil. I den store sammenhengen synes heller ikke Karita. Ei heller meg selv.

Og så skjønner jeg henne litt bedre i dag for jeg har juksa jeg også.

Friskis og Svettis triatlon: 2 t 50 min 01 sek

Friskis og Svettis i Fredrikstad arrangerte i dag en nydelig treningstriatlon. Vel, det ble vel egentlig tre vanvittige terskeløkter etter hverandre. Vel, ikke helt etter hverandre, det ble ca en time med transport og spising/drikking mellom hver.

Klokken 0900: Svømming 1000 meter: 19min10sek = oppvarming

Vi var 9 stykker som tok utfordringen på nettsidene til Friskis og Svettis i Fredrikstad. 9 stykker som kun betalte 100 kroner hver for å starte dagen klokken 0900 med en liten svømmetur. Det var flere som var betenkt ved tanken på å svømme så langt og på tid, men alle hadde det fint i vannet. Det er veldig sjelden svømmingen som er det store problemet på en triatlondag, slik var det heller ikke her.

Klokken 1030: Løping 11 km: 1t 01min 24 sek = syreløp

Jeg var ikke helt kjent med løypa og derfor løp jeg ut med noen som sa de visste hva som var hvor. Og som løp fort. Rett og slett litt for fort.

Det ble en nydelig time i Fredrikstadmarka. Ikke bare en tur på grus, men en tur på stier, røtter og fjell. Og med tre karer foran og ei jente jagende bak.

Det er klart at dette var trening og ikke konkurranse. Selvsagt var det det. Det er derfor jeg løp godt over terskel nesten hele veien. Det er derfor jeg brukte 1t01 min på 11 km i en kupert skogsløpye, jeg som har en pb på 10 km flat grusløype på 49 min. Det er lenge siden jeg har vært så kjørt etter en løpetur. Det var nesten så jeg repeterte trikset med å spy på målstreken, det trikset jeg kjørte i Roth.

Klokken 1230: Spinning 1t30 min: 1t29 min 27= syresykling

Jeg har litt problemer med spinning. Du kan si at jeg har et lite problem med å innordne meg systemer som jeg ikke tror på eller ikke skjønner. I starten så jeg på spinningen som trening og ble litt lei av at vi skulle stå og sykle 80% av tiden, at det var lagt inn spurter midt i styrketråkk osv. Det passet liksom ikke inn i tvanstankene mine. Det passet ikke inntil jeg fikk skrudd hodet mitt tilbake i konkurransemodus. Dette var jo en sykkelkonkurranse og løypa krevde at vi måtte stå og tråkke hele tiden.

Med det resultat at jeg vel hadde litt høy puls på dette konkurransesegmentet også.


Hvor var min ”Bekkemellem”?

Jeg hadde tre:
Bekkemellem 1. Jeg fulgte ikke instruktørens ordre om de forskjellige posisjonene vi skulle sykle i når vi sto. Akkurat det ble for mye steptrening for meg.
Bekkemellem 2. Jeg tok det innimellom litt roligere for å få pulsen ned.
Bekkemellem 3. Jeg sluttet altså 33 sek før det var over.

Vel, fullgode Bekkemellemer er det jo ikke. Jeg har jo innrømmet det.

På den annen side er mine seertall vesentlig lavere enn hennes, så hvem er taperen her?

Sutring avlyst

Åse kom hjem fra SFO i dag til fots og det er jo som det pleier det. Hun hadde selv valgt påkledning i dag morges og det er også "butikk som vanlig". Hun valgte bort regnjakka til fordel for en noe mer rosa sak. Vanlig det også, til tross for forsiktige råd fra den faste påkledningskonsulenten. Konsulenten som i andre sammenhenger er kjent som "pappa" foreslo regnjakke.

Men det var jo et glimt av sol i dag, så hvem tenker på regn i sådan solskinnsstund? Vel, selvsagt startet det å regne igjen klokken 1500 og som vanlig regnet jeg med at hun kom hjem dyvåt, kald og litt sutrete. Men i dag var sutringen avlyst. Hun hadde tatt de nødvendige grep og ikledd seg "SFO-regnjakka" over den rosa"morgenjakka". Kanskje ideén om å la henne ta hverdagsvalgene selv endelig sitter?

Eller kanskje ikke. Uansett. Sutring avlyst.

Å bedrive triatlon i Norge er til tider en prøvelse. Vinteren piner oss for lenge, våren er våt og det er jammen høsten også. Sutring i anmarsj der altså. Den delen av året det er behagelig å være utendørs i korte bukser er så alt for kort og den tiden av året det er varmt nok i vannet til å svømme lenger enn tre tak er for de fleste noen små uker. Noen tøffinger untatt. Og når det i noen skarve uker blir varmt nok i vannet så er det maneter i saltvann og ikter i ferskvann.

Til tross for disse feil og mangler ved fedrenes og mødrenes land så gjelder det å ha perspektiv på tingene og ikke henfalle til grunnløs sutring. For litt småkjølig vann og en og annen stusselig manet blir som småplukk i forhold til 5,2 meter lange beist med navn Charlie. Riktignok så bor det beistet i et land som er et triatloneldorado, men med et klima som var gunstig for slike forhistoriske skapninger ville jeg nok umiddelbart meldt overgang til bowling eller noe annet innendørs og trygt.

Så nå som snøen har startet å lave ned i skjul i dalstrøka innafor, så pakker jeg ned våtdrakta og konkurransehjula og ser med utpreget sans for proposjoner og glede i blikket frem mot glatte veier og skispor.

Eller kanskje ikke. Uansett. Sutring avlyst.

Inntil videre.

Tallulah, fluer, trening og Karita

Emma Tallulah er et vellykket og musikalsk navn. «Tallulah» likner på «Abdullah», sier navneforsker i Dagbladet.

Jesus Kristiansen! Det er en av de dagene. En av dagene med de store viktige nyhetene i Dagbladet. En av de dagene da man får syn for sagn og nok et bevis for at kongefamilien er et stykke unna vaterrett. Samtidig gleder jeg meg over å få gjenoppfrisket troen på at verden er på skinner og at alt er bare glede. Det må jo være det når navnevalget til noen kongelig forvirrede foreldre treffer forsiden?

”Dunk” sier flua. Flua er i samme rom som meg og er også forvirret. Den er stor og tykk og i treningsrommet mitt. Selv er jeg litt tykkere enn i sommer og sykler på rulle og trener til en video fra Milan - San Remo. Igjen.

Rett skal være rett. Det er ikke flua som sier ”dunk”, men det sier ”dunk” når flua treffer skjermen. Igjen og igjen.

En solvarm italiensk morgengate er det den prøver å trenge inn i. Uten hell til tross for gjentatte forsøk. Så gir den opp og går over til å spasere rundt på dataskjermen. Over biler, søpledunker, Middelhavet og scootere. Jeg tror den føler seg litt hjemme og det ser nesten helt naturlig ut. Som et litt gammelt filmtriks. Litt som flua på leppa til skurken i ”Once upon a time in the west”. Flue på leppa, kjente du det kilte eller?

Det er flere store nyheter i Dagbladet i dag. Det har vært Oslo Maraton i helgen. Og det er ikke sporten som bringer deg maratonnyhetene, men hoffleverandøren av bagateller er nok en gang kjendissidene.

Oslo Maraton gikk av stabelen i helga, og blant de spreke som fullførte hele distansen på 42 kilometer, var stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem (Ap) og Inger Lise Hansen (Krf)

Det er mange som har løpt hele maratondistansen så fort de kunne denne dagen. Og så er det kanskje noen som ikke har løpt så langt som de burde? Karita, du har et vakkert navn, men det er ikke til å komme bort i fra at du er en jukser. Vitner har sett deg komme ut av en bil som hadde kjørt et stykke, altså har du ikke løpt alle de 42 195 m. Det var sikkert en grunn til det, men å gå over målstreken uten å ha løpt hver bidige meter er uansett juks.

Flua koser seg på skjermen og jeg har det bra på sykkelen. Jeg trives med å trene. Trives med å legge grunnlaget for neste års mål. Jeg har nok en gang startet å trene for å fullføre med den stilen jeg måtte ha. Hver eneste meter av konkurransen. Eller bryte. Ikke kjøre bil, båt eller fly et lite stykke.

Jaja, skitt au, hennes problem.

Om Tallulah er et musikalsk navn? Kommer vel an på hvordan du uttaler det tenker jeg. Selv kommer jeg nok til å bruke standard Glassverket-trykk og uttale det omtrent Tall-Ulla. Det blir stilig, men jeg får vel ikke mulighet til å si det så ofte. Musikalsk?

Tja, mulig Rammstein kunne fått no ut av det?

Epidemiologi og Agatha Christie

Etter flere ukers studie på meg selv har jeg kommet frem til følgende:

Lærebøker i epidemiologi og krimbøker av Agatha Christie har på et viktig område samme effekt. Legger jeg meg på sofaen for å lese epidemilogibøker så sovner jeg etter 10 minutter. Legger jeg meg på sofaen for å lese en krimbok av nevnte forfatterinne så ...... sovner jeg etter 10 minutter.

Kunnskapen om dette kommer nok til å fortsette å være av anekdotisk og privat karakter, da jeg tror det blir vanskelig for meg å få til et dobbelt blindet randomisert forsøk for disse to sovemedisinene.

Fanden ta desken!

"Se isen smelte på webcam", leste jeg på www.dagbladet.no. Bildet viste innlandsisen på Grønland og det dreide seg selfølgelig om resultatene av global oppvarming. Og jeg bråvåknet foran datamaskinen, gne hendene fornøyd mot hverandre, smilte skjevt og tenke at jeg kunne skrive en liten blogtekst. En tekst som skulle starte med å sammenligne det å se isen smelte med det å se maling tørke (som igjen er mye det samme som å se Norge spille fotball), men at dette var noe mer alvorlig og blablablabla.

Så åpnet jeg opp artikkelen og leste

"DET HØRES KANSKJE like kjedelig ut som å se maling tørke, men dette har iallfall potensielt større betydning for klodens framtid"

Fanden ta desken til dagbladet som tok moroa fra meg. Fanden ta meg selv som kun klarer å finne på noe å skrive som er så åpenbart at selv Dagbladet ser det.

Men skulle du ha lite å gjøre på jobben noen år kan du jo følge denne linken og holde deg oppdatert.

Alternativt kan du følge denne og muligens bli inspirert til noen gode valg.

Jeg for eksempel. Kanskje jeg skal gå ut og slå av motoren som står og går for at den skal bli varm før morgenens 3 km lange kjøretur til jobben?

Så mange valg og så lite tid!

Stolthet og dødsmagnetisme

Sykler du terrengsykkel så skal du sykle Birken og klare ”merket”, sykler du landevei så skal du ha syklet ”Masseflukten fra Barteland”* og bedriver du triatlon så skal du ha vært med på Norseman.

Jeg har ikke vært med på noe av det, skal aldri være med på noe av det og kjenner at jeg er litt stolt. Stolt? Er det kanskje mer enn litt kleint å bygge stolthet, selvfølelse og identitet ut fra hva jeg ikke har gjort? Ut fra hvilke utfordringer og opplevelser jeg definerer bort som ren ryggmargsrefleks. Litt negativt på en måte?

Men slik er jeg og sånn har jeg vært. Helt fra jeg brukte skidagen som identitetsskaper. Når man ikke kommer fiks ferdig med et helstøpt image, så kan et rakleverk frimures på det å ikke kjøre slalåm og ikke klare å ”finne frem” til Røde kors-hytta. År etter år. Identitetsbygging basert på negative kriterier ble videre forsterket ved ungå bøker som ”alle måtte lese” (inkludert, men ikke begrenset til pensumliteratur), ikke se filmer som ”alle måtte se” og sky populær musikk.

Men nå har jeg, som ”alle andre”, kjøpt den siste til Metallica og lurer veldig på om jeg som ”alle andre” kommer til å mene at den er ”for høy”.

Om den går til 11 liksom.

*”Masseflukten fra Barteland” er også kjent som Trondheim-Oslo

Siste stopp

Barn trenger å gå. Barn trenger å bevege seg. Mye mer enn det de gjør. Mye mer enn det vi voksne gjør selv. Barn trenger å være i aktivitet minst en time hver dag. Kan du, så vær så snill mot dem at du lar dem få lov til å gå til og fra skolen. Det er helsehjelp med langtidseffekt. Hjelp til selvhjelp. Helsehjelp fra oss storfolk til våre småfolk.

Til tross for dette, så er ikke helsegulroten langt der fremme det som trigger meg for tiden. Mer enn helseargumentene så gleder jeg meg over å få ta del i jentenes opplevelser på vei til og fra skolen. Fortalt som selvfølgeligheter. Åse går sammen med to venner og bruker mellom 20 og 45 min på 1,2km. Det er omtrent samme fart som noen har opp sånne håpløse oppoverbakkeløp det. Men Åse og venninnene går ikke opp. De går i sikksakk. Og de stopper opp. De kommer hjem med blåbærtrut etter å ha funnet blå tuer i skogen, de ser rumpetroll i vannpytter og gutter i 3. klasse på sykkel som erter dem. Eller flirter disse guttene? Rumpetrollene og guttene er omtrent like store mysterier.

I går møtte jeg Åse ved postkassa. Hun kom med hånden knyttet. Inni der var det en sommerfugl som hun hadde fanget i luften. Husker du hvordan sommerfuglvinger kiler inni hånden? Det gjorde jeg da jeg så Åse stråle i litt for tynne klær i høstluften. Men samtidig som hun bedriver hands on naturfag, så lærer hun sakte og sikkert å ta hensyn til vær og føreforhold også. For ingen andre kler på henne. Godt å lære det også. Jeg håper hun lærer i hvert fall, ellers kan dette bli en snørrete høst.

Helene ringte i dag. Helene sykler til og fra skolen. I dag sammen med to venner. "Hvor er spadene pappa? Vi har funnet et ekorn. Vi har lagt det i en eske og skal begrave det"

Midt på plenen er ekornet begravet. Det er en fin plass det, selv om plenen fikk en liten ripe. Jeg kan kjøre rundt med gressklipperen den siste gangen før snøen kommer jeg og plenen blir nok hel igjen en gang til neste år.

Jenter. Jeg tror at dere tror at dette er selvfølgeligheter. Så feil dere tar, dette er små mirakler dere opplever til og fra skolen. Og hvis dere er i nærheten av å ha samme oppbygging av hjernen som faren deres (stakkars små) så kommer dere til å huske dette senere. Og jeg håper dere får muligheten til å gi det videre.

Jadda, jeg er litt sentimental i dag. Jeg kan ikke ha høy haleføring hver dag.

Ikke når Helene og venner har funnet siste stoppested for en liten gnager.

Død over Nora!

Dette er ikke en historie om Torvald som ikke nøyer seg med å se Nora gå, men som griper sin Magnum og forfølger henne nedover gatene og roper ”Død over Nora, ekorn meg her og ekorn meg der, jævla tispe, jeg skal faen meg skyte den lille lerkefuglen!”

Nei, dette er bare meg som irriterer meg over at Nora produserer syltetøy som reklamerer med "usukrede syltetøyprodukter". Jeg vet jo hva det er, men i det ville butikkritet så husker jeg ikke å kvalitetssikre innkjøpene og så tar jeg med meg en slik. Hjemme oppdager jeg at jeg har fått med meg et produkt som riktignok ikke har sukker i syltetøyet, men den jævla Nora har puttet masse Isomalt og sukralose i krukka i stedet. Bah! Sukker er muligens usunt, men det smaker godt. Kunstig søtemiddel smaker uten unntak grusomt. Og er minst like farlig som strålingen fra båten Murmansk, all verdens mobiltelefoner og kraftledninger til sammen.

Død og Pine (Nora Helmer. 1. akt)

Nora, kutt ut! (Bent Olav Olsen)

Et tryne jeg ikke trenger å se

Dette kunne altså selsvagt handlet om mitt eget morratryne, men det gjør ikke det.

Jeg liker å lese engelske musikkblader. Før leste jeg mange, nå får jeg dosen min med Q magazine, og så Word da, når jeg husker å fornye abonementet. Det er deilig å lese hva engelskmenn hyper som det neste, siste og store. Døgnfluene som i minimal grad vil bli registrert på utsiden av grevskapene Kent og Norfolk. Hysterisk underholdende å lese forhåndsomtalen av albumet fra en engelsk storhet. Lese de store ordene til den heldige journalisten som har fått æren av å snakke med en sur vokalist og en ny trommeslager. Lese superlativene til journalisten som har hørt noen klipp og kan love at dette kommer til å bli årets desidert ultimate utgivelse. Alle som har ventet i år etter år, hold pusten litt til for nå kommer neste cd med ….. Oasis.

Jeg tror det er noe slikt det står i siste nummer av Q. Bladet som nok en gang ”prydes” av en av de triste Oasis-brødrene med sammenvokste øyebryn på forsiden. Jeg har ikke lest det. Jeg trenger ikke å lese om dem og jeg trenger ikke å se dem.

De er like lite nødvendig som ski i en triatlonskiftesone. Forskjellen er selvsagt at Oasis hadde sin tid og sitt sted.

Men det holder nå. Selv engelskmenn må kunne klare å kvitte seg med gammalt ræl. Kom igjen, dere avviklet jo koloniene, dette bør også kunne gå.

Skjema for nye tanker

Det finnes et skjema for nedgravde oljetanker. Og jeg vet i og for seg hvem som har ansvaret for dem og hvem som skal ha disse. Men skulle jeg skifte ut noen gamle tanker, er det noen som skal ha melding om det? Direktoratet for revolusjonerende nytt tankegods? Departementet for tankevirksomhet? Rett og slett til Kunnskapsdepartementet kanskje? Ministry of knowledge and truth.

Skulle det hende meg at nye tanker skulle dukke opp så har jeg i hvert fall tenkt igjenom skjemaproblemstillingen på forhånd.

Faren er ikke overhengende akkurat nå.

For mye styr?

Lederartikkelen i septembernummeret av Thriatlete magazine var av de bedre.

Lederartikkelen har tittelen ”Wanna Race?” Lederen starter med en refleksjon over alt det som skal være på plass før han legger ut på en 45 min sykkeltur. Trykk i dekk, sjekke sykkel, drikkeflaske, energybar, klær, vindjakke, mobiltelefon, sjekke reservedekk, osv. Nå er ikke sjekklista mi i nærheten av å være så ekstremt kontrollfrikete som denne triatlonnerden, men jeg skjønner jo litt av den pirkete tegninga.

Grunnen til at det blir slik leder han oss videre, er at triatlon får oss til å forsøke å kontrollere, organisere og administrere hvert ledd i treninga. Poenget for oss er at kontrollen på helheten og puslebitene leder hen mot en konkurransedag da alt skal gli helt knirkefritt. Sømfritt, som det het i bullshittbingoen for noen år siden. Vi blir skikkelige treningsdilettanter. I hvert fall blir andre det. Selv har jeg kontroll over mitt eget dilletanteri. Selvsagt.

Ikke glem den enkle leken. Ikke glem hvor naturlig det er å trene og konkurrere sier lederen ledende. Husker du hvor enkelt det var da du var liten? Hele dagen kunne du svømme, sykle rundt på trehjulssykkelen og løpe rundt huset sammen med lekekamerater. Triatlon gir en sanksjon for slik barnslig adferd hos voksne. Triatlon gjør at vi fortsatt kan gjøre det uten at folk tror vi har tørna. Ehhh stryk det siste. I de tilfellene de faktisk skjønner hva vi driver med så tror de selvsagt at vi har tørna.

De fleste av oss driver jo egentlig bare med å leike oss, men vi kaller leiken for triatlon. Og godt er det. Jeg har for øvrig startet leiken igjen og for tiden er leiken best i skogen. Fartsleik, utholdenhetsleik og bakkeleik.

Men hvorfor heter lederartikkelen ”Wanna Race?” Lederen skriver noe om å putte den spontane konkurransen inn i treningene også. ”Førstemann!!!” gaula vi og løp som svarte nøkken. Og skulle vi mot formodning trene sammen en gang så vil jeg, selv om jeg kommer til å tape, kunne finne på å utfordre deg til en liten spontan konkurranse. Du får se etter tegn. Jeg kommer til å snike meg noen meter foran deg og i det du tar etter drikkeflaska di ...... så kommer jeg til å gaule.

”Førstemann!!!!”

Og det er bare på leik altså.

Helt til jeg ikke bare vil leike lenger, men vil leike serrriøs igjen.

Men da er jeg ikke førstemann lenger. Mer sånn sist-aktig. Først blant de siste.

The pretender

Hmmm jeg anbefalte deg jo å skaffe deg The Pretender hvis du ikke allerede hadde den. Gjort det eller? Ikke? Her er en link til video på You Tube. Enjoy!

Bare glad for å kunne hjelpe selvsagt.

Empiriske observasjoner osv

Jeg har hatt en uke med epidemiologi i Göteborg, den har ikke vært av de mest overvettes fantastiske ukene i mitt liv, men noen høydepunkter har det vært. Utenom de rent faglige ble
følgende små observasjoner gjort.

For det første: Epidemiologer er ikke de mest sprudlende menneskene i verden. De kan ha mange andre fine sider og kan sikkert være flotte individer som sprer varme og glede i nærmiljøet sitt. Men det gnistrer ikke akkurat av dem. (N=8)

Videre: 5 av 6 mannlige Epidemiologer har brune cordfløyelsbukser (cfb). 4 av disse 5 har cfb som er for korte. Såkalte høyvannsbukser. I tillegg hadde 3 av 6 mannlige buksebrukere buksene over magen med beltet strammet godt til. Festet på gammelmannsmåten liksom.

Til slutt: Finske epidemiologier som holder ettermiddagsforelesning på finsk-engelsk suger livskraften ut av meg. (N=1)

Men av og til kom det ting jeg virkelig likte. Som når følgende korte beskrivelse av den faglige virkeligheten blir skjematisk satt opp. For i henhold til foreleser skal Epidemiologi, enklest forklart, svare på følgende spørsmål:

1. How are things?
2. Why are things like that?
3. What shall be done about the problem?

Tradisjonell epidemiologi skal visstnok vært preget av 1+2+3, mens moderne epidemiologi i alt for stor grad begrenser seg til 1+2. Foreleseren mente at mye mer vekt skulle bli lagt på nummer 3, siden vi som oftest vet mer enn nok om problemet til å gjøre noe. Vi behøver altså ikke nødvendigvis vente på det neste regnestykket.

Det har jeg lest noe om tidligere. Mulig det kan være i noe jeg har skrevet selv, for så fornuftig syntes jeg det hørtes ut.

For øvrig er det rimelig å konkludere at med at jo mer intrikate statistiske metoder som brukes, jo dårligere jobb er gjort i planleggingen av studien, inkludert arbeidet med å formulere problemstillingen.

Grohl vs Olsen

Jeg er i Göteborg igjen. Går på skole, spiser, sover, leser og løper. Og hører på musikk. Rammstein er nettopp nevnt som bilkjøremusikk og er bra til jevnt trøkk på løp også. Det jevne trøkket fikk jeg fra start, men halvveis transmogriffet jeg meg fra tysk maskinløper til norsk gladløper og jeg fikk lyst på fart.

Det blir ofte slik når jeg løper langs elva i Göteborg og i dag blandet Foo Fighters seg elegant inn i løpesettet mitt med den fantastiske sangen ”The Pretender”.

Keep you in the dark
You know they all pretend
Keep you in the dark
And so it all began

Send in your skeletons
Sing as their bones come marching in... again
They need you buried deep
The secrets that you keep are at the ready
Are you ready?

I'm finished making sense
Done pleading ignorance
That whole... defense

De lange bena mine fløy over asfalten. I hvert fall tenkte jeg det oppe i hodet mitt at det var det de var og det var det de gjorde. Om det ikke var slik i andres øyne så gir jeg som vanlig bengen i det, objektivitet er drøyt overvurdert.

Men objektivt sett er Foo Fighters et fantastisk band. Jeg har så jævlig sansen for Foo Fighters og ikke minst Dave Grohl. Foo Fighters er skikkelig rock og Grohl er konge. Han er fysisk stor i kjeften og skjegg har han også, akkurat slik som meg, kanskje det er det? Litt bedre til å skrive sanger, tromme, synge og spille gitar riktig nok.. Så det blir 6-2 til Dave Grohl over meg det. Hmmm. Men kanskje jeg er bedre i triatlon og da kan resultatet bli 6-3, noe som ikke er så ille med tanke på at han er verdensstjerne og greier og greier.

På den annen side, mannen har spilt i blant annet Nirvana, Probot, Queens of the Stone Age og Foo Fighters så er det mulig han leder med enda noen flere poeng, men omgangen er over og jeg har sluttet å telle.

Sluttet å telle og sluttet å bry meg om pulstellingen og i dag ble det bare fantastisk stilig å løpe. Jeg liker å løpe. En liten bakke tilbake på løpeturen min ble tatt som i et stormløp. Var ikke i nærheten av tenke på puls eller noe som helst. Bare løpe.

In time our soul untold
I'm just another soul for sale... oh, well
The page is out of print
We are not permanent
We're temporary, temporary
Same old story

What if I say I'm not like the others?
What if I say I'm not just another one of your plays
You're the pretender
What if I say that I'll never surrender?

Ok. Nå må vi stoppe opp litt her. Her sitter jeg og synger og koser meg, men kjenner du til denne sangen da? Ja? Hey, da er du kammmmerat du. Venner vi!!!! Ikke? Skam deg, slik kan vi ikke ha det. Først får du bytte hard valuta i den nødvendige kulturelle kapital og så kan vi fortsette samtalen senere.

Løpeturen ble forresten på 45 min/8km/152bpm. Jeg har litt lyst til å smelle i vei en 10 km og se hvor fort jeg klarer å løpe den. Kanskje det ja. Hmmmm. I konkurranse er jeg klar for litt under 50 min, men klarer jeg det uten konkurransen som drivkraft? Tja, hvis jeg kjører The Pretender om og om igjen så.......

Vi får se når du har kjøpt deg Foo Fighters.

Brot und Der Untergang die schwedische nation

Like etter at turen mot Göteborg startet kom Rammstein til å fyre opp bilen med denne hymnen:

Rammstein
Ein Mensch brennt
Rammstein
Fleischgeruch liegt in der Luft
Rammstein
ein Kind stirbt
Rammstein
die Sonne scheint

I de siste dagene har jeg løpt til Rammstein. Funker glimrende til litt småmonoton asfaltbanking, men er muligens mindre egnet til en spretten fartslek i skogen.

Jeg vet nå at de også er meget egnet til å akkompagnere effektiv forflytning med bil. I tillegg gjør Rammstein muligens noe med psyken min. Blir mindre villig til å tollere feil og mangler kanskje? Litt mer bombastisk. Det er ikke noe godt tegn.

Men altså. Jeg har vært i butikken og umiddelbart kan jeg lukte hvordan Sverige må gå under. En nasjon som ikke kan produsere godt brød må bare dø! Og svensker kan bare ikke brød. Alt smaker søtt og no helt forbanna grusom krydder. Undergangen vil komme.

Men ellers elsker jeg Sverige og nå skal jeg ut og løpe og kanskje Rammstein kan gi noe nytt til mine faste løpeturer her i Göteborg.

Oslo triathlon - tafsing og terskel

Oslo triathlon er en knus morsom konkurranse. Sånn på tampen av året (jeg styrer etter triatlonåret, ikke kalenderåret) blir dette en eneste stor triatlonmafiafamiliesammenkomst. 26 fra Cosca Oslofjord var med på å sette en riktig fin farge på konkurransen.

Oslo triathlon var min første triatlon for noen år siden og jeg var stolt som bare det da jeg slo André. Etter det ble André aldri den samme, han ble bare bedre og bedre. Oslo triathlon var hovedmålet i to-tre år og oppgaven var alltid å sette pers her, men det har gått så som så. Dvs stort sett dårligere og dårligere.

På lørdag skulle jeg ikke sette pers. Dagen etter Quelle Challenge Roth, full av grillmat og mineralvann sa jeg til Line noe som kunne tolkes som om jeg skulle slå henne i Oslo triathlon. Det var først da, en dag etter, at det virkelig hadde gått opp for meg at Line nok en gang hadde slått meg. Med fire fattigslige minutter på en Ironmandistanse.

Målet var klart og hellig, dette var en duell selv om det er mulig at det bare var en duellant, men duellen holdt på å ryke sammen med bilmotoren på motorbilveien. I bommen ved Moss sa bilen *hikk*, motoren lugget og de fleste lamper som kunne lyse de lyste. Jeg bannet så det lyste og lyste et visst Opelverksted i Fredrikstad i bann med umiddelbar virkning og uten mulighet til å anke. Det er moro det skjønner du. Å stå i en motorveibom med en bil som ikke vil gå. Ikke var det onkels bil og ikke var det den beste bilen i hele verden og verken bilen eller jeg sa tut tut. Som sagt, jeg bannet og bilen sa ingen ting.

Men bilen startet igjen. Og gikk til Oslo. Ved Ulvøya tenkte jeg: Ok, nå kan du trekke ditt siste sukk din drittbil, hvis du absolutt må. Herifra kan jeg sykle til konkurransen. Ankomme i sann Olsen-stil. Men bilen holdt.

Pakking og rigging for en kort triatlon har blitt så enkelt etter hvert. Før var det mye mas og undring, nå er det deilig lite styr og rutine. Ta en bag og pælm oppi: Håndkle. Tridrakt. Svømmebriller. Våtdrakt. Nummerbelte. Sykkelsko. Hjelm. Briller. Løpesko. Sokker. To drikkeflasker. En Maximbar. To bananer. Og dett var dett. Vel fremme kan jeg trekke alt sammen opp av baggen og vips er jeg forvandlet til triatlet. Hvis jeg ikke glemmer sykkelen selvsagt.

Labbe rundt og møte alle de vakre triatlonfolkene er rørende. Så mye flotte folk. Så mange trivelige folk. Så mange raringer. Alle sammen er vi rare. Hvis vi tar oss tid og ser på oss selv utenfra. Og gjør vi det så dobler vi omtrent tilskuertallet siden forholdet tilskuer-triatlet er 1:1. En utøver har i snitt med en etterlatt/pårørende/tilsynsfører.

Men i Oslo ga denne tilskuerrekruteringsstrategien rekordmange tilskuere fordi det var en rekordstor flokk med triatleter som sto klare med tærne nesten i vann. Ikke i vannet, for det er forbudt og gjør du det kommer mannen med gummistøvlene og tråkker på tærne dine, men nesten i vannet. Viktig å tjene de ørsmå cm i starten. Jeg sto noen cm bak Line. Det var planen min. Ha kontroll på konkurrenten.

Starten gikk og vi triatlonstimet oss av gårde. På første runde skulle jeg svømme så hardt at jeg hadde Line bak meg og på andre runde regnet jeg med å legge meg rett bak henne. Og jeg gjorde. Jeg har aldri kost meg så mye med svømmingen på en triatlon som jeg gjorde på lørdag. Hele veien de siste to rundene lå jeg bak og tafset Line under fotsålene. Bra hun ikke politianmeldte meg for overgrep. Jeg ville ikke hatt en sjanse, jeg hadde omtrent halve foten hennes under neglene. Men fy flate så lett det er å ligge bak. Jeg smilte hele veien.

Ut på sykkel. Ikke no problem. Rett bak ut på syklingen og forbi et sted oppe i Maridalen. Og så var jeg for meg selv. Herifra konkurrerte jeg etter innsats. Jeg kjørte så hardt jeg tok sjansen på og kontrollerte med pulsen innimellom. Høy puls. 159 blodpumpeslag i minuttet. Det er sånn ca litt over terskel det.

*BANG* dekket eksploderte. Vanligvis det samme som mange minutter med fomling og tapt tid, men jeg har fortsatt ikke skiftet slange. Eksplosjonen gjallet to meter fra slutten på sykleetappen. Snakk om timing. Noen tenkte på meg der!

Ut på løping og opp med beina, opp med hodet og opp med brøstkassa. Løpe. Ikke dasse. To fine runder rundt Sognsvann og løpingen ble en drøm. 167 BPM på løpinga. Det er over terskel. Løpe rundt og heie på kjente. Hilse på venner. Det gir godfølelse og energi å være med på en konkurranse som Oslo triathlon. Stas å leke med venner.

Inn mot må ble det bare lettere og lettere. En hel konkurranse rundt og over terskel hadde gått som en drøm. Inn mot mål. Masse kjentfolk som er der og heier og flagget blir plantet i hendene. Der og da er det bare å gi seg over!

Så til bildet som troner øverst. Bildet som skriker i mot deg som fra en plakat. Ser ut som han er hypp på litt mat. Eller bare rett og slett bare veldig fornøyd gutt. Oppgaven løst og i tillegg beste tid på distansen. 2t40min59sek.

Føler meg litt ferdig nå. Lyst til å kalle det dagen. Akkurat nå har jeg veldig lyst til å la Oslo triathlon være punktum for sesongen og ikke gjøre meg klar for en ny konkurranse i Sverige.

Været, formen og humøret får bestemme.

Og så må jeg skifte slange på hjulet. Gidder jeg det da?

Oslo triathlon viktigere en Roth?

Jeg har jo tidligere lansert en formel utledet fra knallhard emperi: K(d)=FAS(d-1) . Det denne formelen sier er at jeg alltid føler meg syk dagen før en viktig konkurranse. Men jeg har vært usikker i det siste. Verdensbildet mitt har vaklet og jeg har famlet og fomlet.

Fordi: I dagene før Roth følte jeg meg aldri syk!

I dag er det fredag. I morgen er det lørdag. Og ikke minst, i morgen er det Oslo triathlon og i dag føler jeg meg litt syk kan jeg kjenne.

Betyr det at Oslo triathlon er viktigere for meg enn det Roth var? Min selvproklamerte konkurranse mot Line viktigere en kampen mot klokka? Eller er ikke formelen min egnet til 100% prediksjon?

Ikke veit jeg, men litt småtust det er jeg.

Hvis jeg kjenner etter. Og det gjør jeg jo.

Dust, Bent Olav!

Det er en del ganger jeg har hatt anledning til å si det til meg selv. Dust, Bent Olav!!! Ikke det at jeg regner meg selv for helt hjernedød, men jeg har mine lobotomerte øyeblikk. For noen dager siden kom det en ny anledning til selvransaking og selvkjefting.

Det hadde seg slik.

Det er en butikk i Fredrikstad som selger windsurfere og klær som passer til. Jeg er innom der en gang i blant. Kjøper og skravler med eierduden. Kjøper t-skjorter for det meste. Ikke windsurfere. Ikke ennå.

Sist jeg var innom så sa El butikk-Jefe plutselig: ”Skal du ikke være med en tur ut for å prøve windsurfing igjen?” (Jeg har fortalt at jeg på 80-tallet bedrev windsurfing på Drammensfjorden).

Og så svarte jeg helt automatisk (og det er det skremmende): Nei.

Er det mulig a? Her kan jeg være så helt uten selvkontroll at jeg sier til Line at jeg skal løpe fine ringer rundt henne på Oslo Triathlon i morgen, men takker helt automatisk nei til noe jeg virkelig har lyst til. Går det an a? Hva gikk det av meg der?

Dust!!!!