For flere år siden steg vannet.
Jeg tiltrekkes av passe store naturkatastrofer som er i tilstrekkelig avstand fra meg. Passe store betyr at ingen skal dø eller bli alvorlig skadet, men er det et bilde av en stor, dyr bil som seiler ned storgata, ja da smiler jeg litt. Det er godt å se at naturen har kraft. På passe avstand og i moderate doser.
I avisene var det bilder av den samlede innsatsen mot vannmassene, men jeg husker bare et bilde. Det var ikke av mennesker, biler eller bygninger, men av dyr.
To dyr. En grevling og en rev.
Flommen hadde fanget reven og grevlingen på en bitteliten øy i de svulmende vannmassene. Og de kunne ikke se hverandre. De satt der nesten skulder mot skulder og de kunne ikke se hverandre. Når de så bort, forsvant problemet. Ved å se bort forsvant en mulig livsfarlig fiende.
Jeg har vært i en flom av kunnskap og noen har vært fanget på en akademisk øy. Også der kan det å se bort være en overlevingsstrategi. Og det har også vært interessant å observere.
Men nå er vi alle av øya. Grevlingen, Reven, jeg og flere til.
Flommen har trukket seg tilbake.
Og vi fikk vårt kursbevis og vi overlevde. Denne gangen også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar