Verdens druer og annen befruktning

Etter trening har jeg alltid lyst på frukt. Litt etterpå får jeg lyst på sjokolade, men først får jeg lyst på frukt. Ta en banan, ta en, ta alle, men ta en banan. Hadde det ikke vært for at bananer er noe av det tristeste som finnes og at jeg under hver konkurranse blir jeg imunisert mot bananspising. Åse nekter å ha med seg banan til skolematen. Det er smart jente, men hun kan få problemer på matstasjonene når hun skal starte å dominere triatlon-Norge om noen år. Nå dominerer hun bare oss.

Appelsin er utrolig digg ”etter trening”-frukt. En stor søt, spansk appelsin er rein restitusjon og velvære, men de sure og tørre kan du beholde. Appelsiner og mennesker er like slik.

Det ypperste på treningsfruktfronten får jeg på på seinhøsten. De siste to km av løpeturen gleder jeg meg til å løpe rett inn i eplehagan. Med pulsen høy og beina banka kan jeg plukke to-tre epler som er høstkalde og trefriske. Bedre går det nesten ikke an å ha det. Stakkars dere mennesker som lever og trener uten egen frukthage. At dere overlever.

Etter epler er druer det beste jeg vet. Søte steinfrie druer. Selvsagt er de steinfrie, når traff du en drue med stein sist? Og det bekymrer meg. Så vidt jeg kan se er det bare druer som ikke er forplantningsdyktige som er igjen. Jeg er ikke så god på druenes sexliv og lurer på hvordan skal dette gå? Når vi har spist opp alle druene uten stein, finnes det en bortgjemt og underutviklet dal i Borgavia der noen har noen gammeldagse kjønnsmodne druer som kan boltre seg og stare det hele om igjen?

Feite, vi har jo en landbruksavdeling på jobben. Jeg spør dem, der får jeg svar. Eller en hånlig lattersalve fordi jeg burde visst at druer formerer seg ved celle-deling.