Rare greier hele veien

En uke med veldig mye som var rart, ble dette, min første uke med 43 år under beltet. Et belte som smått og forsiktig blir romsligere og romsligere.

Det er mye rart her i verden. Flaggermus er kjemperare og kloakkdyr er tre knepp mer pussig enn det som det er til å tro på. Det amerikanske valgsystemet er underlig. At folk stiller frivillig til noe som helst og aller mest til styret for triathlonforbhundeth grenser til det absurde. Lite er det mulig å utrette og utakt er dirigentens lønn, men allikevel trår noen til. Vit at dette skal dere ikke ha gjort for ingenting: Ære og kjeft skal dere nok få nok en gang.

Jeg kan svakt huske at jeg har vært full og muligens har jeg et minne om at jeg har ravet rundt i natten. I urbane strøk. At folk ønsker å rave drita rundt i Hemsedal en lørdags natt er ikke bare rart, det er rett og slett livsfarlig. Forrige lørdag svingte vi inn i Hemsedal klokken 00:30. Welcome to the war zone. En krigssone skapt av drita sivilister i ”after ski”-antrekk. Min innebygde drittsekkoeffisientmåler viste så høye tall at jeg konkluderte med at Bærum hadde flyttet med mann og visakort til Hemsedal nok en gang. Greit nok, men fulle folk som vingler sanseløst på vinterferieveg står i fare for urettet og uoprettbar nedkjøring.

Rundt neste sving lå det et menneske i veien. Og der sto politi og andre og ventet på transport til et velutstyrt sykehus. Mens de lokale taxiene kjørte som om livet og kontobeholdningen deres sto på spill. Det vil si fort og sikker helt trygt for innblanding fra sheriffen i Hemsedal, som nok holder seg inne når nettene blir lange og fylla setter inn. Sånn er det der loven er vest for en neve pesos.

Da er det godt å kjøre fra hølet Hemsedal og komme til hytta. Godt å få varmen. Godt å sovne på en sofa mens ovnen rister av varme. Godt å gå på ski mens fylla sitter temlig tungt igjen hos de som sover. Drit i dem.

Rart er det at jeg har blitt glad i å gå på ski, men ikke så rart når det betyr å trives på vei opp mot kritthvite fjell og nedover lynraske trikkeskinnespor drevet frem av frisk staking. ”Å stake” betyr forresten ”å klappe” på Fredrikstaddialekt.

”Kan jeg få stake hunden din?” Hold grisepraten din for deg selv pleier jeg å svare. Men med slik språkforvirring er det kanskje ikke så rart at det er få gode Fredrikstadskiløpere? Jeg ser for meg unge utøvere som bedriver "motbakkestaking a la Fredrikstad". Rart bilde.

Det er ur-rart å ha verdens beste ironmansvømmer som gjestetrener for en gjeng med norske voksne triatleter. Jan Sibbersen, mannen bak de glimrende Sailfish-våtdraktene, besøkte oss denne helgen og sammen med vår helt egen Dörthe ga de oss mange timer svømming og mulighet for stor fremgang. Nå er det opp til oss selv igjen.

Men før vi overlot oss selv til oss selv spiste vi mat og drakk pils med Jan. Og etter tre pils på lørdag kom vi inn på lek, alvor og livet og slikt. I ca 10 sekunder. Før vi startet å snakke triatlon, trening og annet som naturlig passer til libanesisk mat og godt selskap. Det er også rart. At vi, nå vi går ut for å spise og kose oss snakker om terskel, intervall, treningstimer i uka, basetrening, triatlonkonkurranser, forklaringer og bortforklaringer

Men siden vi er så grunnleggende rare så blir det underlig selvforklarende. Vi er en gjeng triatlon-”freaks”. Det som opptar oss er noe som ikke mange andre har noe som helst interesse av. Velsigne dem for det. De er vennlig interessert, men de smiler av oss bak vår rygg når de får høre at vi har sykler som koster mer enn en TV. Så når vi da en stakket stund finner frem til en trygg liten forsamling med lidelsesfeller, så er løpet kjørt og agendaen satt. Vi prøver andre temaer. I ti sekunder snakker vi desperat om bilpriser, jobb og studier. Men vegen tilbake til det vi trives best med er alltid kort.

Det siste jeg synes er rart denne uken er at det ikke er mulig å samle sammen de damene som står og jobber på Karl Johan nattestid. Samle dem sammen og sende dem hjem. Siden vi har regler for det meste så undrer det meg.