Bondemann Halv Ironman

Selv om jeg var på en proff treningssamling i mai, så lurer jeg ingen og absolutt ikke meg selv: Jeg er ikke proff, jeg er bare en godt voksen mosjonist. Jeg har klart å holde fast ved antall planlagte treningstimer, men jeg har slurvet litt med intensiteten og jeg har slurvet litt med de lange sykkelturene og når sommeren ble bråherlig i Fredrikstad og festene kom rekende så har jeg tatt dem med begge hender og sagt ”skål” og ”skal vi danse?”.

Derfor var jeg spent denne søndagen tre uker for den store konkurransen. Ole Richard og jeg skulle gjennomføre en treningskonkurranse på distansen halv Ironman: 1900 m svømming - 90km sykling - 21km løp. Strategi: Gjennomføre på planlagt fart for Roth. Og fore hjernen med positive tanker og magen med den maten jeg skal bruke der nede.

De positive tankene jeg pakket med var mange, men også høyst nødvendige, for den sommeren som var på besøk for noen uker siden er kun et lite minne. 12 grader og regn var det hele dagen. En stund var det striregn, så var det duskregn og innimellom var det bare helt vanlig møkkaregn. En fin dag for bergensere kanskje, men vi her i sørøst foretrekker at vårt vær og vår vin har en tørrere karakter.

Mine tanker går til klimaflyktninger på slike dager.

I vannet gjorde ikke regnet som falt noe, men der var det kaldt uansett. Men det er stas å svømme i hav og bølger og etter hvert som føttene ble følelsesløse, så ble det nesten behagelig. Det er en deilig vekker å kjempe litt med bølger og strøm og huske at triatlon foregår under absolutt alle forhold. Bortsett fra på snø selvsagt.

Det er kjent at ting kan krympe i kaldt vann og vi krympet svømmedistansen litt. Da leppene slang følelsesløse rundt gikk vi opp av vannet. Etter 35 minutter og ikke etter 45 minutter som planlagt. Min treningskonkurransekumpan ga følgende melding: ”Du svømmer bedre og strekker deg bedre i vannet.” Godt, for det er jo det jeg har trent på i hele vinter. Og så navigerte jeg visstnok bra, men det har jeg ikke trent på i Kongstenhallen og det er lite trolig at jeg kommer til å ligge i front i Roth, så den egenskapen kan jeg lagre til en senere anledning.

På sykkel var planen å sykle en ganske flat løype med en fart på ca 31 km/t. Det ble av unevnelige grunner ikke slik. I regn og sprut og sneiende biler forserte vi heller en av de mer kuperte løypene her i traktene. 29 km/t ble snittfart og jeg kjente at det var godt. I hver bakke tråkket jeg på litt ekstra og jeg vet nå at beina er klare for lenger og flatere moro. En sykkeltid på 5t50 er fortsatt høyst mulig.

Løpingen er sannhetstimen. Eller sannhetstimene som det jo blir. I høljregn fikk jeg bruk for alle gode tanker og vinterens og vårens fokusering på løp. Målet var å løpe på 2 timer, jeg dauet litt de åtte siste km, men alene og i regn er det ikke alltid lett å holde motivasjonen oppe. Det ble 2t10, men det var greit.

Når jeg ikke gnages av tvil, så har jeg tro på at jeg er klar. Denne søndagen tre uker før har jeg tro og det var det viktigste med hele den lange treningsdagen. Om tre uker skal jeg bare gjøre dobbelt så mye., men jeg skal gjøre det sammen med mange og det skal gå.

Note to self: Husk tørre sokker og ta med dobbel dose positive tanker.