Quelle Challenge Roth 2008 - Instant helter eller bare våt triatlet

Triatleter er instant helter sier Dörthe. Ta vanlige mennesker og kast dem ut i vann før de skal sykle og løpe og så vips har du helter. I Roth var det mengder av triatleter og enda mer vann enn vanlig, så hvor ble alle heltene av?

Ingen helter

Bare for å gjøre meg ferdig med det punktet. Jeg så ikke en helt i løpet av den dagen i Roth. Helter må jeg lete etter andre steder i verden, i andre situasjoner og blant andre yrker og aktiviteter. Maratonløpere, ultraløpere og triatleter som helter? Flotte folk, strålende prestasjoner og viljer av stål så langt øyet kan se, men helter? Ikke for meg i hvert fall. Så ingen helter, men vann? Vann var det mye mer enn ønsket av.

De siste ukene før konkurransen

Oppladningen til konkurransen ble langt fra etter boka, uansett hva boka måtte hete. En uke før Roth var jeg med å være ansvarlig for Stavern triatlon og Seigmann triatlon (med innlagt langdistanse-NM). Den uka fikk jeg bare trent 3 timer og sov minimalt. Uka etter ble reiseuke med bil, men der var jeg flinkere til å rydde tid og fikk plass til både litt svømming, sykling med noen korte drag, kombinasjonsøkter og løpeøkter med 10 drag a 30 sekunder.

Og så fikk jeg kjøpt meg nye svømmebriller på Triathlon-Expo i Roth. Et stort triatlonstevne i utlandet er jo som en kjempegodtebutikk for en sulteforet norsk utøver som står med store, bedende øyne og ser på tempohjelmer, triatlonsykkelsko, triatlonsykler, våtdrakter, kompresjonssokker, triatlonløpesko, tempobøyler og triatlondrakter. Så jeg kjøpte et par svømmebriller. På fagspråket kalles det moderasjon.

De siste værmeldingene før konkurransen

Alle vil ha det optimale konkurranseværet, men hva det været er varierer. Høljregn er for de færreste det foretrukne vær uansett hva slags konkurranse det dreier seg om eller under hva slags forhold de har grodd opp i. Men en uke før start var det det som ble spådd. Av Yr, Storm, og Wetter.de. Minst to ganger pr dag ble været sjekket den siste uken. Og regn ble meldt.

Men gradvis endret værmeldingen seg noe. Det som var høljregn fra fredag til mandag, ble til et varslet lite regnskyll på konkurransemorgenen og sol, bris, lerkesang og begerklang etter klokken 12. De tok feil hele gjengen. De og barometeret til Fritz.

De siste forberedelsene før konkurransen
Nettene før en ironmankonkurranse er ikke de nettene jeg fyller kontoen for skjønnhetssøvn. 3-4 timer blir det hvis jeg er heldig, jeg sovnet rundt midnatt og klokken 0400 satt jeg og spiste min siste frokost. Så det er mulig jeg var småheldig. Det føltes ikke slik for ute var det svart natt og øs pøs regnvær.

I to timer gikk jeg rundt i en klissvåt skiftesone med søplesekk over meg og prøvde å få orden på drikkeflasker, hjelm, briller, Maxim-barer og den grønne og den blå sekken. Det har seg nemmelig slik i Roth at starten for svømming og sykkel er et annet sted enn starten for løp. Som igjen er et annet sted enn målgang. Dvs at de tingene du trenger når du skal skifte fra svømmetøy til sykkeltøy skal i en pose (og når den er tom så putter du svømmetøy/våtdrakt oppi den), løpetøy og joggesko går i en annen pose (levert inn dagen før) og sivile klær til å sprade/stavre rundt i etterpå går i en siste pose.

De siste minuttene før jeg går i vannet
Akkurat i det jeg skal levere fra meg bagen med sykkeltøy kommer det et solgløtt og jeg tenker ”hey, der kommer finværet, jeg dropper å legge ned langermet sykkeltrøye”. Men jeg fikk et innslag av fornuft, ombestemmer meg og følger planlagt pakkeliste. Godt valg.

Et mindre godt valg var at jeg strammet til mine nye svømmebriller et par ekstra hakk for å sikre meg mot vannlekkasje.

De siste går i vannet

Starten i Roth, verdens største langdistansetriatlon, er av typen puljestart. Jeg startet i siste pulje sammen med 300 andre og svømmingen var i gang i Main-Donau kanalen. Eller strengt tatt i en bitteliten del av den, selv om det for noen kanskje kjennes annerledes og andre heller ville fortsette dagen i kanalen og droppe denne syklingen og løpingen. For det regnet fortsatt. Det så jeg hver gang jeg pustet. Så at det var grått og så at det ikke var tegn til lysning. Og her på svømmingen kom dagens første og siste vondt. Vondt av brillene. Vondt av de nye brillene. Dvs vondt av at jeg hadde gitt dem en ekstra stramming. Litt som et slikt torturinstrument der du strammer en skrue og en nål går bittelitt inn for hver omdreining. Bare at her hadde jeg vært min egen torturist, og ute i vannet kunne jeg ikke la meg selv gå, jeg måtte bare fortsette selv om øynene ble sugd sakte ut av øyehulen.

Jeg svømte uten klokke og ante ikke hva jeg hadde brukt av tid, men trodde ikke det hadde gått spesielt fort. Jeg var på den annen side sikker på at jeg hadde triatlonhistoriens mest markante sugemerker rundt øya.

Opp av vannet, men fortsatt var det vann fra alle kanter i form av regn og jeg takket meg selv for et glimrende valg for to timer siden da jeg kunne ta på meg langermet trøye og løpe mot sykkelstarten.

Sykkel, regn, jubel og smil
Til tross for et bedrøvelig vær har jeg aldri smilt så mye i noen konkurranse. Og jeg pleier å smile mye! Så stor munn du har sier Rødhette. Det er fordi jeg skal kunne smile bredere det, svarer jeg. Spesielt når noen heier. Når hundretusen heier. For de gode menneskene i Roth kan heie.

På grunn av været var det bare 100.000 tilskuere i stedet for 180.000 var det noen som sa. Ok. Men de 100.000 kompenserte i så fall for de 80.000 fraværende tørre innesittere. Inn i små landsbyer suste jeg og tøyt ut på den andre siden. For full musikk, fulle tyskere og fulle seil. Seil ja. Noen var redd for vann og hadde plastposer på seg. Greit nok hvis du sykler til butikken med kurv på styret, men sykler du i en triatlonkonkurranse på et aerodynamisk vidunder til over 30.000 kroner så er valget rett og slett helt på trynet. Case closed.

Av en eller annen grunn er Roth-løypa rask for de raske. Det er her verdensrekorder settes. Selv i øsregnet brukteYvonne van Vlerken fattige små 8.45.48 i Roth og satte verdensrekord. For de fleste av oss som ikke er i verdenseliten så oppfattes sykkelløypa som langt fra flat og det å sykle i kulde og store dammer av regnvann bremser mer enn det fremmer fart. Uansett om noen uhelbredelige triatlonkverulanter hevder at det er raskere enn varm og tørr asfalt.

Jeg syklet hardt. Jeg syklet forbi mange. Jeg smilte. Hele tiden. Hjertet mitt slo. Mange ganger. Fort. Jeg syklet vel rett og slett litt hardere enn det som var planlagt og fornuftig fordi jeg skjønte at det å holde planen om 5t50min i denne løypa ikke var mulig og hvis jeg på denne dagen skulle være i nærheten av mine tolv timer måtte jeg klemme til. Begrense tidstapet. Nesten aldri over terskel, men alltid faretruende nære. Alltid jobbe. Alltid i bøylen. Også i bakkene. I bergene.

Det er ”Bergene” sammen med ølteltene i landsbyene som er hovedbeholdningen på sykkelløypa. Det første skikkelige kommer etter 35 km i det lille stedet Greding. Fullt trøkk i en meget bratt bakke der folk står tett i tett og heier, der spilles det musikk og der drikkes det øl. Og så blir det plutselig stille og du er alene med deg selv og konkurrentene i en bakke som bare fortsetter svakt oppover. Før det stuper ned i hårnålsvinger og kulde. Fingrene på bremsen. Fastfrosset. Stiv.

På flatene etterpå passerer jeg Richard som har startet 5 min før meg og som har svømt bedre. Jeg tråkker hardt for å få opp varmen igjen. Opp en liten et lite berg med ganske mange tilskuere. ”Var det det berømte Solarer Berg” spør en engelskmann meg litt undrende i det jeg passerer. Nei, det kommer om litt.

Hovedbakkene er ”Solarer Berg” etter ca 70 km. Det er her du får føle hvordan det er å være med på Tour de France og sykle gjennom et hav av tilskuerentusiaster som åpner seg like foran deg. Moses og oss. Jeg får igjen for teknikktrening og trening på høy frekvens og bakketrening. Jeg ligger i bøylen og visper opp i høyere fart enn de rundt meg og får jubelrop som svar. Jeg lager vingebevegelser med hendene og får enda mer jubel. Herlig.

Så blir det stille og engelskmannen kommer opp til meg igjen og gliser stort. ”Det var Solarer Berg, skal vi sykle ned og ta den en gang til?”

Er runde til blir det, med mer av det samme. Jeg holder farten og jeg holder trøkket og jeg passerer flere. De som passerer meg nå er stort sett klynger av staffettlagsyklister og de teller på en måte ikke: De er med på en annen konkurranse. Strengt tatt er alle det. Min konkurranse er med meg selv og et ønske om å fullføre på en best mulig måte. Jeg ser rundt meg de som lider. De tynne. De som er frossenpinner og tynnkledd og som hater og rister og skjelver og setter fra seg sykkelen i vegkanten og sier: ”kjør meg hjem”.

Et løp for min historiebok

Av sykkelen er alltid deilig. Deilig å få løpeskoene på og bevege seg på en ny måte etter over seks timer sykling. Og jeg løper. Jeg løper hele veien. Det er ikke så mye å fortelle fra løpeturen. Bortsett fra at jeg merker at jeg har kraft igjen til å fullføre en maraton slik jeg hadde planlagt. Det skjønner jeg fort. Kjenner at jeg har kraft og knær og energi til å løpe. Aldri gå! Går knapt på drikkestasjonene. Bare løper. Løper i et jevnt trav på rundt 9 km/t og en stund tror jeg at jeg skal klare målet på under 12 timer til tross for feilvurderingen av sykkelløypa. Men så må jeg på do.

Mye godt å si om konkurransen i Roth. Antallet portadoer eller andre doer på løpeløypa er ikke en av de tingene. Hvor mange det var av slike? Prøv å gjette ”ingen” og du kommer nær. Løsningen ble etter hvert å ta med et par nedkjølingssvamp og sette kursen for de store skogene. God løsning det, men avtredeletingen kostet meg mange minutter.

Oppløpet

I hele vinter har jeg trent for å møte disse siste meterne. Trent for å kunne løpe disse og være fornøyd. Jeg må ha trent fantastisk godt for jeg var så fornøyd at jeg gråt og jublet. Jeg visste at målet på 12 timer ikke ville bli nådd, men jeg visste også at jeg hadde levert langt over hva jeg hadde trodd jeg kunne klare. Jeg var så fantastisk fornøyd over å ha bevist for meg selv at også jeg kan heve meg flere hakk med litt systematikk, litt flere timer og mer guts. For på løpingen satt det i hodet. Jeg så mange som var i vesentlig bedre form enn meg som gikk. Sånne med kropper som bare består av skinn, sener og muskler. I Roth var jeg bedre enn dem. Kanskje fordi hodet mitt aldri tillot meg å gå. ”Løp vider” var den eneste beskjeden av betydning som ble formidlet. Jeg så selvsagt også de som var større og tyngre og som gikk og som jeg aldri klarte å ta igjen, men de ble glemt.

Mot målstreken fikk jeg selskap av en den tyske familien Glum som skulle over målstreken sammen med sin staffettløpende sønn. Far prøvde å trenge seg forbi meg på høyre side og en annen slektning prøvde å rulle over meg som en liten tanks. Men jeg hadde svaret. Det svaret som svenskene har vært gode på å gi når tyskerne kommer. Jeg løp som f…. vekk fra overmakten og kom i mål før dem. Stoppet opp og gikk til siden og forsvant inn i min egen lille verden. Som Røde Kors hjalp meg ut av. En i hver arm.

Bommet på målet med 12 minutter, men der og da og for alltid blir det helt irrelevant. Jeg trente på en måte og jeg fullførte på en måte som jeg er fornøyd med.

Hjalp treningen meg?
Jeg kjenner kroppen min rimelig bra etter å ha delt bolig med den i 43 år og jeg vet at treningen i vinter har hjulpet meg mye. Svømmingen var nok en liten skuffelse, der hadde jeg trodde jeg skulle være noen minutter raskere. Syklingen var mer enn ok i forhold til tidligere nivå og løpingen var rein oppvisning. Hadde jeg skullet gjort Roth med samme grunnlagt som jeg hadde i fjor så hadde jeg antageligvis vært 1t -1t30 minutter dårligere enn jeg var nå.

Das was Das, eller sagt på knapt og passe detaljert tysk prosa:

Quelle Challenge Roth 2008
Name OLSEN, Bent Olav (NOR)
Startnummer 2406
Verein OSLOFJORD TRIATLON
Klasse M40
Split Zeit
Schwimmen 01:21:41
Wechselzone 1 00:06:04
Bike Total 06:03:49
Wechselzone 2 00:03:07
Laufen Gesamt 04:37:45
Zielzeit 12:12:24