På terskelen

Jeg er så glad i terskelintervall. Både på løp og sykkel. Dette er trening som er sannhetssøkende og virkelighetsflyttende. Treninger som sier meg hvem jeg er og hvem jeg kan bli. Jeg kjenner fort hva jeg er god for og jeg insisterer på at dette er trening som gjør meg bedre. Kjørt på sykkelrulle er nesten hvert minutt jeg bruker mettet treningstid. Tid som etter 4 minutter ut i første innsatsperiode handler om å fokusere. Med et lite minutt i mellom som handler om vann og omgruppering av reserver. Ikke egentlig hvile. Bare slippe opp litt.

Og. Så. Tar. Vi. Den. En. Gang. Til.

I dag hadde jeg en ny deilig terskelintervalløkt. Den første ni-minutteren var litt lurvete. Men de to neste? Oh la la - for noen deilige kurver!

(bildet er selvsagt arrangert og ikke tatt under selve treninga)

Satanistrap

Jeg har alltid følt en egen merkelig godhet for utøvere og tilhengere av sjangere som ”black metal” og ”death metal”. De kan nok prøve å høres og synes skumle, svarte og brutale, men mest av alt fremstår de som søte og kanskje en smule infantile? Til tross for denne godhetsfølelsen, så har jeg aldri tidligere hørt på disse mørkets disipler. Av og til har det vært noen videoer på tv som har kommet min vei, men da har jeg fnitret muntert og uhemmet av sminke, langt svart hår og morsk sang og gått videre relativt uberørt og uskjendet. Men en mørk forandringens vind har ult.

Mitt nåværende fall for de mørke krefter tilskriver jeg musikkåret 2008. Jeg kommer tilbake til dette om noen dager, men musikkåret 2008 sugde brytersusp. Det er ikke mange plater fra dette herrens år som kommer til å snike seg inn på noen ”all time” liste. I hvert fall ikke som jeg har kommet over i løpet av de første 11 mnd. Og derfor har søket mitt gått videre enn tidligere og derfor har jeg noen panikkinnkjøp sånn på tampen.

Satyricon og Enslaved har kommet seg inn på nasjonale årsbestelister og etter en kjapp gjennomlytting så tenkte jeg sånn ca bokstavelig talt ”what the hell” …. og kjøpte meg litt ondskap på boks. ”Black Crow on a Tombstone”, ”Comando”, ”Vertabrae”, ”The Wolfpack”, ”Den Siste” og ”New Dawn” befinner seg nå på mp3-spilleren og triller muntert inn i øregangene mine.

Musikken er det som er lettest å like, hvis du liker det tungt. Ingen tvil om at gutta i både Enslaved og Satyricon er mer enn kompetente musikere. Tungt og hardt, men melodiene er der. Enslaved har i tillegg kombinert black metal med Pink Floyd og underlig nok funker det.

Tekstene er et kapittel for seg. Et latterlig tøft kapittel. Bokstavelig talt. Herregud, det er ikke mulig å lese tekstene uten å rødme. Tekstforfatteren er antageligvis en 12 år gammel nevø som er litt tregt utviklet. Men det gjør ikke så mye, for det er ikke så lett å høre hva som blir sunget.

Det som gjør sangene litt vanskelig å like er ”vokalen”. Av en eller annen grunn må det rapes/gurgles/raspes for at det skal være skikkelig black metal. Ikke alltid like vakkert, men ikke det jæveligste jeg har hørt i det siste. På langt nær.

I mange tusener på tusener av hjem har filmen ”Mamma Mia” ligget under juletreet og siden Åse virkelig har ønsket seg deg så lå den også hos henne. Og her om dagen overhørte jeg både Streep og Brosnan radbrekke Abba-sanger. Det finnes visstnok en cd med musikken fra filmen. Jeg kan ikke tenke meg noen sammenheng hvor det ville være riktig å spille denne. Ikke for meg, men kanskje ”the Adversary” spiller den nonstop i undergrunnen for å være skikkelig ond?

Samlet vurdering: Så lenge gutta i Enslaved og Satyricon ikke leier inn Streep og Brosnan på gjestevokal så skal jeg gi dem et øre, men jeg kjøper meg ikke sminke, nagler, skinnfrakk og svart hair extention.

Men skulle det komme snø så kan det hende jeg prøver å lage et lite gult pentagram.

(og ja, jeg følte meg litt gammel da jeg skrev vendinger som "Men det gjør ikke så mye, for det er ikke så lett å høre hva som blir sunget" - men samma f...)

Skogens konge

Flott å løpe i skogen. Flott å løpe på nesten stivfrosne stier. Hele skogen er frosthvit og tåkehvit. Godt å føle seg helt konge på andre juledag. Ikke hellige tre konger, men en heldig mosjonist som føler seg helt konge blant en masse trær.

71 minutter i skogen. Ikke et minutt for mye, men hadde det blitt noen minutter mer hadde jeg vel ikke kommet tidsnok til tredje runde med ribbeforspising.

Og det ville jo vært litt skrekkelig.

*burp*

Førstedagsrap

Å løpe julen både inn og ut er en fantastisk idé! I utgangspunktet og i endepunktet, men med noe tvil midt på.

Julaften er en gudegitt løpedag. Og i år hadde gudene vært rausere med givergleden enn noen gang. Fem timer før det var klart for fettslurping og svorgnaging, var det også klart for å løpe. To grader, vindstille og en sol som nesten hadde blitt overtalt til å varme. Varme meg og resten av verden. Men bare nesten.

De 90 minuttene på julaften var den lengste løpeturen på veldig lenge. De 90 minuttene på julaften var de deiligste løpeminuttene på lenge. Snittfarten var ikke all verden, men jeg hadde god flyt og gode tanker. Og aldri var ryggen i nærheten av å melde utfall. Og på vei tilbake meldte sola til den samme ryggen at jeg har mer varme å komme me om litt.

De siste ukers forsiktige treningsløft har gitt vektkontroll. Og vektkontroll er på ingen måte no dårlig start på årets feiteste høytid. For når ræva endelig treffer stolen og tenna treffer ribba, er det godt å ha noen gram å gå på. Det er ikke stas å starte det nye året med alt for mange plusskilo. Skal jeg under 11 timer i Kalmar så har jeg ikke rom for ekstra livvidde. Ekstra vekt er ekstra minutter og for høyt Brutto Medistertonn vil bokstavelig talt være i veien for måloppnåelse. Magan må ikke komme i veien for pedaltråkk eller løpssteg.

Og her er det naturlig å komme inn på Per Jørgen og Einar. Det er de to oslofjordingene på bildet.

Vi la en plan for noen dager siden om å løpe på førstedag. Einar og PJ skulle komme til meg og så skulle vi løpe sammen. Og det er her tvilen midt på gjorde seg gjeldene. Og tvilen om den ribba som har lagt seg midt på. For PJ er en løper og Einar løper bedre enn det jeg gjør. Og da vet jeg hva som skjer.

Jeg løper for fort.

Sånn er det selvsagt. Jeg legger i vei i et tempo som ikke er tilpasset min egen form, men prøver å sette en fart som skal trygge treningseffekten for Einar og PJ.

Det var gørtrivelig å løpe sammen med noen, selv om jeg kjente at det ikke var helt pratetempo. Flata gikk greit. Bakkene opp til Sprinkelet var relativt ugrei. Jeg rapet rødkål, surkål, ribbe, poteter, marsipan og brente mandler ved bommen. Og jeg gulpet medisterkaker, julepølse og Twist litt oppi svingen.

Å ha kommet seg opp er alltid bra og derfra gikk det nedover i friskt prustende trav. Nedover i vinterskog på nesten frosne skogsstier var det ikke rom for et eneste førstedagsrap, kun godlyder sto på menyen.

Einar spurte meg på slutten hvordan jeg skulle klare å oppnå målet mitt på under 11 timer. Skulle jeg trene mer eller skulle jeg trene annerledes? Svaret er selvsagt et slikt kjedelig ”litt begge deler”-svar. Litt mer og en del hardere. Og i et slikt perspektiv blir det selvsagt riktig å løpe med en som er Hjortefot og en som er .... Eh .... Elgfot? .... Bøffelfot?

Jeg løp 70 minutter med gjennomsnittspuls på 154. Einar hadde 141. Jeg vet ikke om PJ hadde puls, men skulle jeg gjette så ville jeg tippet litt over hvilepuls.

Takk for god tur og alle andre må også ha en fortsatt god jul.

Hilsen

Flodhestfot

Velkommen smerte – 100 rpm

”No pain, no gain”, ”Pain is weakness leaving the body”, “That which does not kill us makes us stronger” osv osv osv. Vi hobbytriatleter er gode på å bruke tøffe utrykk skapt av eller for US Marines, Nietzsche og Jane Fonda til å beskrive helgekrigeraktiviteten vår. Hei, jeg er tøff, jeg trener syv timer i uka og jeg kan dra meg rundt i en triatlonløype i 12 timer. ”No guts, no glory”

Og i går var jeg endelig der igjen. I den smerteoppsøkende selvforherligelsen.

I fire måneder har jeg unngått treningsvondt og konkurransesmerte. I fire måneder har jeg trent som den puddingen jeg har vokst meg til å bli.

I går sto sykkelen på rulla og ventet på meg. Og jeg kom til den med en klar intensjon (og sykkelsko, håndkle og vannflaske). Her skulle jeg levere den første terskeløkta i sesongen 2009.

10 minutter lett og rask oppvarming
5 minutter med litt motstand
5 minutter med mer motstand
9 minutter innsats
1 minutt visping
9 minutter innsats
1 minutt visping
9 minutter innsats
11 minutter visping

Alt sammen ble gjort med en frekvens på 100 rpm. Eller nesten.

I går så jeg ikke på pulsklokka for å bestemme motstand og frekvens på første intervall, men jeg styrte i stedet ut fra tidligere erfaring og følelsen i beina. Andre og tredje intervall hadde samme belastning som første.

Det gikk greit til 4 minutter ut i andre intervall. Da startet jeg å snakke til meg selv og presset frem slike body builder-lyder. Men det går bra å holde ut 5 minutter når det et helt deilig minutt med pause som vinker og smiler der i det fjerne.

Vann. Håndkle. Musikk med trøkk.

Det holdt. Tre ganger ni minutter med innsats var akkurat det jeg hadde i meg i går. I dag har beina den deilige kriblende følelsen av treningsverk. Den sviende varmen, den som kan stilnes med mer trening. Den som nå igjen skal være en fast ledsager. For nå nærmer dagene seg hvor det å være sliten og mør i musklene er en deilig normaltilstand og treningsfri er en untakstilstand.

En helt naturlig parentes. Da jeg sjekket pulsutviklingen etterpå, så var den som om jeg skulle ha styrt etter pulsklokka. På tredje intervall topper jeg ut litt i overkant av det jeg tror er den pulsen som tilsvarer terskel. Og den troen passer ganske bra med følelsen i beina. Parentes slutter naturlig her.

Godt å komme i gang med dette. Dette skal jeg gjøre mer av. Mer enn jeg gjorde i år. Dette gjelder både for løping, svømming og sykling at jeg skal trene noe tøffere enn jeg har gjort til nå. Med så få treningstimer, så tåler jeg litt mer trøkk og kommer til å bli bedre av det.

Velkommen smerte gamle venn, det var deilig å hilse på deg igjen

Julegaven fra helvete!

Det er sånn. Jeg er ikke veldig opptatt av gaver. Jeg liker å få gaver, det er ikke det, men stort sett så har jeg avslappet forhold til slike ting.

Slik var jeg ikke som liten. Da jeg var seks år gammel fikk jeg av en da tilstedeværende mannsperson, en innpakket tom brusflaske i julepresang. Jeg fikk selvsagt andre ting, men det var den jeg fikk først. Det er det jeg husker fra den julen og det er det jeg først og fremst husker han for.

Senere kunne jeg også bli lei meg over gaver, men da med begrunnelser som: ”de burde jo forstått at det der ikke er noe jeg ønsker meg” eller ”her har de ikke tenkt i det hele tatt, men bare reflekskjøpt noe og pakket det inn for å bli ferdig med det”.

Det er tanken som teller. Det gjelder når du skal fylle bensin og det gjelder med gaver. Jeg tror faktisk på det. En gave er fra meg og til deg. Og omvendt. Vi har kjøpt noe vi tror at den andre kan ha glede av. Hvis ikke kan vi like godt droppe det? For ellers er det jo bortkastet tid og penger som bare kan glede Forbruksminister Halvorsen og andre kapitalister og kremmere.

Og det er her ”Lange Flate Ballær – En titt bak kamera” kommer inn i bildet. Denne ”boken” som jeg her har avbildet i stabler i den lokale Rimi- eller Rema-butikk. Vi befinner oss jo i Fredrikstad må vite og den skal inn under de tusen juletrær. For så å bli fjernvarme fra Frevar håper jeg jo, men det finnes så masse søppel allerede så hvorfor produsere enda mer skit?

Fredrikstadfolk liker disse filmene og dem om det, men hva i Svarte Hakkebakkeskogen skal noen med en bok om dette ypperste ”filmbyen” kan hoste opp?

Og her er vi tilbake til den innpakkede brusflaska igjen. Skulle noen finne ut at de skulle gi meg julegaven fra helvete, så vil jeg bli nødt til å ta konsekvensen av en så grov fornærmelse. Brudd på alle diplomatiske forbindelser er første steg.

Gitt som spøk? Same shit!

Og slik er jeg nå som jeg ikke tar gaver så alvorlig. Jeg grøsser ved tanken på hvordan jeg var før.

Fordelen med å løpe til jobben

Den lange veien

I dag tenkte jeg mens jeg løp. Det hender ofte. Ikke store tanker, ikke revolusjonerende tanker, ikke de tankene som vil leve videre i tusen år, men små tanker om alt. Som av og til rekker å leve akkurat lenge nok til de blir skrevet ned.

Jeg tenkte først på at hver eneste helseminister har vært en løgner. Rett og slett og uten unntak. Dette tenkte jeg mens kald piperøyk reiv i lungene i den første bakken. For en hver helseminister med respekt for seg selv har uttalt at ”det er viktig å satse på forebygging” eller at det er ”billigere å forebygge enn å reparere”. Men så var det det med respekten for det ordet som en selv har uttalt. De store ordene som har blitt sagt på konferanser og i Handlingsplaner. Disse ordene som har blitt sagt til folk som er tilfreds med lite. De har blitt sagt til forebyggere av diverse avskygninger. De har blitt sagt i festtaler og derfor aldri blitt holdt. De har blitt uttalt samtidig som hele den politiske ledelsen i Helsedepartementet har holdt ljugakors med alt de kunnet korse seg med. Ikke en eneste Helseminister har vært i nærheten av å satse på forebygging. Ikke en eneste. Alle pengene har gått til AS Reparasjon og Sykehusdrift og derfor: Alle helseministere har løyet.

Det er fint å ha sola i ryggen. Kjenne varmen. Det var fem kalde grader sånn ellers, men akkurat på ryggen var det varmt og godt. Der fremme er vendepunktet og da får jeg sola i fjeset. Kaldt i kjakene og frost i skjegget, men sola varmer.

Det går ikke fort. Det er langt fram til sesongen starter og det er langt frem til jeg er i form. Så det er en viss symmetri der. Jeg er tung. Jeg er tungpustet og jeg har litt tungt med viljen min. Jeg har foreløpig ikke kommet inn i treningsrutinen. Det finnes fortsatt dager jeg glemmer å finne frem treningsviljen. Slike dager som gjør at jeg bare får trent fire av syv ukedager.

Bare fire ynkelige treningsdager. Jeg tenkte noe om det også, men det får vente.

Slik så en uke ut der det er tydelig at det er langt frem.

Mandag: Leser til eksamen og gjør ferdig gruppearbeid.
Tirsdag: Eksamen, gruppearbeid og biltur fra Göteborg
Onsdag: Sykling på rulle. 1 time
Torsdag: Løp til og fra jobben. 8 km/49 minutter. Fest til 0200
Fredag: Oioioioioioi
Lørdag: Svømming 55 min. 8 ganger 50 m. Catch up, enarmet drill og benspark.
Søndag: Løp 10 km/1t01 min

Totalt: 4t30 min

Og jeg som "var på vei"

Skamme seg!

Arrested development

"130 arbeidere ved Nikkelverket ble invitert til å levere sædprøver. 116 kom"

Og bare en i salen fniste.