Er det dette jeg egentlig vil?

Så er jeg her igjen. Tilbake på bloggen. Så er jeg der igjen. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre til neste år.

For nesten alle norske triatleter er dette et kjent fjell. Dette er Fjellet. Dette er Toppen. Dette er målet. Målgangsfjellet for Norseman Xtreme Triathlon. Her ender en lang reise som starter i Eidfjord og ender på toppen av steinura som heter Gaustadtoppen. Det finnes flottere norske fjell og det finnes høyere norske fjell, men det finnes ikke no norsk fjell som har en så lang og hard vei for å komme til toppen.

En gang vant jeg deltagelse i Norseman. En liten stund trodde jeg at jeg skulle være med, men så solgte jeg den til Tim. Før og etter har jeg alltid sagt: Norseman er ikke noe for meg. Det er kaldt, bratt og ensomt. Alt sammen ting som jeg hater. Norseman er for meg nesten anti-triatlon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger har svart sterkt nektende på spørsmål om jeg skal være med på Norseman.

Det finnes snodige ting knyttet til Norseman. Norseman har liksom blitt det ypperste og det råeste og alle bygger opp rundt dette. Kjører du en flat Ironma på 10 timer eller truer deg i mål på Norseman på 17 timer, så er mange mest imponert av syttentimeren. En litt meningsløs opphausing?

Jeg vet ikke. Hvor vanskelig kan det være a? Det kan selvsagt være kaldt og motvind. Det er bratt som faen på syklinga. Spesielt for en som bor i flate Fredrikstad og hater bakker. På den annen side behøver jeg jo under Norseman ikke å løpe 42 km. Når bakkene starter vil de aller fleste gå uansett. Hvor vanskelig kan DET være da? I Kalmar løp jeg jo bare 4 km, så jeg har på en måte startet tilvenningen.

Hvor vanskelig kan det være? Det er bare en måte å finne ut på, men er det dette jeg egentlig vil?