Hvor mye må jeg trene for en Ironman?

Av en eller annen grunn er spørsmålene ”Hvor mye trener du?” og ”Hvor mye må jeg trene for en Ironman?” gjengangerspørsmål. Og så er det jo desverre slik at det selvsagt ikke finnes en fasit.

For å svare må vi jo vite: Hva slag form er du i? Kan du svømme? Hva er idrettsbakgrunnen din? Har du levd et aktivt liv eller er du en nyfrelst, tidligere storrøyker? Hvordan trener du? Hva teller du som treningstimer? En masse faktorer spiller inn og ikke minst er denne viktige: Hva er ambisjonen din?

Skal du gå i mål rett under cut off på 15 eller 16 timer? Skal du løpe i mål på 11 timer? Eller 10? Er dette en sånn ”dette må jeg gjøre for å kunne krysse av i boka med tittelen ”Ting jeg tror jeg bare mååå gjøre””? Eller har du tenkt å leve lenge i sporten og gjøre det til en livsstil?

Så jeg vet ikke hvor mye du må trene for å fullføre en Ironman-konkurranse på din måte, men jeg vet hva jeg selv har gjort. Jeg vet at det ikke er så mange timer og ikke så avansert trening og utstyr som må til for å gå i mål på en Ironman-distanse. Mine konkurranser i 2004, 2005 og 2006 var slik. Det var subbemosjonisten som tøffet seg igjennom og overlevde en lang dag.

I 2007 trente jeg 100 timer mer i løpet av året og trente også litt smartere og mer strukturert. I 2008 klaffet det meste og det med ukentlige treningsmengder fra februar til august på 8-14 timer. De fleste ukene rundt 10 timer. I 2009 var jeg i kjempeform, trente like mye som i 2008, men bommet og besvimte på konkurransedagen.

Svaret for meg har altså vært at så veldig mye trening har ikke vært nødvendig. Det har selvsagt ikke blitt de store resultatene, men for meg har det aldri vært ambisjonen. Triatlon er for meg en livsstil. Jeg skal kose meg med trening og konkurranser i et tilnærmet normalt liv, jeg skal holde på lenge og jeg tror at jeg kan bli bedre år for år, selv om jeg akkurat har passert 45 år.

Så i år regner jeg med å trene 350-400 timer (pluss noen timer i havkajakk)

Til slutt en oversikt over mine resultater, mine treningsmengder og et langsiktig mål.

2004: 15:38:41 (IronDuck, kupert sykkelløype) =200 timer
2005: 13:49:58 (Kalmar, flat) =250 timer
2006: 14:39:33 (IronDuck, ødelagt styre etter 10 km) =250 timer
2007: 12:55:28 (Kalmar, flat)=340 timer
2008: 12:12:24 (Roth, kupert sykkelløype) =370 timer
2009: DNF (Kalmar)
2030: IM Hawaii

Ikke motbakkemat

Det finnes mange måter å kommer raskere opp til Gaustatoppen på. Mange strategier som kan velges. Men å spise veldig mange stykker av Bestefar/Pappa Erling Olsens fantastiske Gammeldagse sjokoladekake er ikke en av dem.

So be it! Jeg ofrer ikke den for en svart trøye eller noe som helst annet.

De beste platene i 2009

Musikkavdelingen til triben.blogspot.com jobber litt senere enn Roling Stone, Q, Word Magazine og de andre store musikksynserorganene, men det er ikke sikkert den jobber noe dårligere. Musikkvåren, musikksommeren, musikkhøsten og musikkvinteren endte opp med rundt 50 nye plater i hylla og den kjære iPod. Og her er min mening:

De seks som skiller seg ut:

1. Mars Volta - Octahedron

Mars Volta anno 2009 passer meg helt fantastisk. En ganske tilgjengelig og helt utrolig plate som har alt som er deilig i et litt pussig musikkunivers. Tilgjengelig betyr ikke enkelt. Dette er progresiv musikk av aller beste merke med nydelige strukturer, lag på lag med gitarsolo og fantastisk vokal. Dette var fjorårets desidert beste plate og best av alle sangene er Teflon.


2. Mastodon- Crack The Sky

I året 2009 ville jeg gjerne ha det tungt. Lista videre nedover viser det, men det er ikke så mye som er tyngre en Mastodon - Crack the Sky. Her får du syv herlige sanger som klokker inn i overkant av 50 minutter. The Czar og Oblivion er soleklare favoritter når året gjøres opp, men her er det en gjennomført blytung som egentlig må tordne ut på full spiker fra store og grymme høytalere.

3. Alice In Chains-Black Gives Way To Blue

Dette hadde jeg ikke trodd. De gamle grunge-heltene kommer ut med sin første plate siden 1995. Og for en plate det ble. Det er fortsatt grunge, men det er grunge for et nytt årtusen. Og i det nye årtusenet er det ingen grunn til å gi avkall på dystre stemninger, desperasjon, fete riff og vanvittig flotte tostemte refreng. Og vokalisten William DuVall er en gudegitt stemme. Det er comeback av denne typen som danner grunnlaget for trosbekjennelser og religioner. Beste sang? Check my Brain!

4. John Olav Nilsen & Gjengen- For Sant Til Å Være Godt
Det er nettopp det det er. Det er virkelig for godt til å være sant. Her er det morsome historier, sjarmerende dialekt, sterke sanger og et finurlig rufsete lydbilde. En masse britiske referanser blir strødd rundt for å beskrive musikken.  Av en eller annen grunn tenker jeg på The Cure når jeg hører på vokalen på denne utrolige musikken laget av gjengen fra Loddefjord. Valiumvalsen er nydelig, Diamanter og Kirsebær er helt der oppe, men Ikkje føkk med kjærligheten er det beste jeg har hørt på lenge. "Etter nok en episode, som da flasken gikk til hodet ..:"

5. Gallows – Grey Britain

Gallows kjøper du ikke hvis du ikke vil ha det hardt. Er det punk? Tja. Det er det nærmeste jeg kommer å beskrive det. Men ikke en type punk jeg har hørt før. Det er hardt, kontant og rått, men innimellom sniker det seg inn noe som nesten kan kalles ballader. Favorittspor så langt? Leeches og Blackeye.


6. Rammstein- Liebe ist fur alle da
Ikke glem den ironiske sansen når du hører på Rammstein. Liebe ist fur alle da er en ny sterk plate fra den mest kjente eksponenten for Neue Deutsche Härte. Ikke den beste fra Rammstein, men platen har mange majestetiske, pompøse, knallharde og kontroversielle sanger. Rammlied er et stort åpningsspor. Ich Tu Dir Weh er sangen med en tekst som var for sterk for Tyskland og det er vel ikke nødvendig å fortelle hvem Wiener Blut handler om? Seid ihr bereit? Seid ihr soweit? Willkommen in der Dunkelheit.


De 14 neste

7. The Blackout - The Best in Town
8. Katatonia – Night is the new day
9. Green Day- 21st Century Breakdown
10. Baroness – Blue record
11. Brand New- Daisy Skambankt-Hardt Regn
12. The Decemberists- The Hazards Of Love
13. Atreyu- Congregation of the Damned
14. Zeromancer – Sinners International
15. Muse - The Resistance
16. Artic Monkeys – Humbug
17. Canterbury – Thank You
18. Manic Street Preachers -Journal For Plague Lovers
19. Clutch- Strange Cousins from the West
20. Madness -The Liberty Of Norton Folgate

Uplasserte, men gode plater
Dream Theater – Black Clouds and Silver Linings
Yeah Yeah Yeahs - It´s Blitz!
Sivert Høyem – Moon Landing
Doves -Kingdom Of Rust
Kasabian- West Ryder Pauper Lunatic Asylum
Built To spill – There Is No Enemy
The Urban Voodoo Machine -Bourbon Soaked Gypsy Blues Bop'N'Stroll
Them Crooked Vultures- Them Crooked Vultures
Thåström -Kärlek Är För Dom
Mariachi El Bronx_ El Bronx
Seasick Steve - Man from another time
Florence & The Machine -Lungs
Rancid- let the dominoes fall
White Lies -To Lose My Life...
The View -Which Bitch
Thursday- Common Existence
Placebo - Battle for the SunNOFX - Coaster
Metric-Fantasies
Enemy-Music for the People
Cage the Elephant- Cage the Elephant
Girls – album
Wilco- the album
Liliedug- slow atomic bomb
ISIS – Wavering radiant
Bombay Bicycle Club – Bombay Bicycle Club

Litt usikker på disse:

Horrors – primary colours, Wolfgang Amadeus Phoenix - Phoenix

Skivebom
Grizzly bear – Veckatimest, Franz Ferdinand – Tonight

Første hovedmål 2010 - Norseman

På nettsidene til Norseman kan man lese en historie om hvordan det norske langdistansetriatloneventyret startet og der står det: ”Bent wanted to start this wonderful club only for triathletes. Hårek wanted to invent a unique competition. Hårek described the outline at email during this day. Bent did not fancy it too much, because “he would never get fit enough to do such a race”"

Og til nå har jeg vært motstandsdyktig i forhold til Norseman. Ikke lenger fordi jeg ikke trodde jeg skulle komme i form til det. Det sa jeg den gang jeg trodde ironmandistanse (3800 meter svømming - 18 mil sykling -42 km løping) var for overmennesker. Det tror jeg ikke lenger. Jeg har gjort noen selv og vet godt jeg ikke er et overmenneske. Og jeg tror ikke Norseman er så veldig annerledes enn andre lange dager.

Men etter at jeg fikk tro og bevis på at jeg kan klare lange konkurranser har jeg hatt andre grunner til å holde meg unna Norseman. En ting er at ”hypen” har virket mot sin hensikt på meg.

Jeg er slik: Si til meg at noe er noe jeg bare ”må ha”, ”må lese”, ”må gjøre” eller ”må høre” så er sjansene store for at jeg gjør det motsatte. Derfor har Birken, Trondheim-Oslo, Norseman, Min Kamp og andre slike norske manndomsprøver vært ikke-tema. Men ”hype”-argumentet er en parentes.

Viktigere har fremtredende aspekter ved konkurransen vært. Aspekter som kulde, ensomhet og bakker som går både opp og både ned. Så sterke har disse negative aspektene vært for meg at jeg en gang solgte en gratisbillett til dette sensommersmarerittet.

Av disse aspektene har ensomheten veid tyngst. Jeg er en rimelig sosial fyr. Jeg elsker det sosiale ved triatlonkonkurranser. Jeg elsker å være i kontakt med andre deltagere. Jeg elsker å sykle gjennom matstasjoner og grupper av tilskuere med tyskere og svensker som virkelig kan heie. Jeg hater norske konkurranser der de som står langs veien bare er sure fordi de må vente ett minutt til vi har passert.

Norseman har for meg vært bilde på organisert ensomhet. Et organisert helvete av en fjelltur, der du har flaks hvis du møter en sau på veien, sidespeilet til en følgebil og et lemen i grøfta.

Norseman har også mye av noe som jeg ikke er bygd for. Bakker. Jeg er stor og tung og liker meg godt på flatene, når jeg kan la musklene gjøre jobben. På Norseman vil jeg få utfordret hjertet i oppoverbakkene og bremsene i nedoverbakkene. For ja, jeg er minst like dårlig til å styrte nedover, som til å sykle oppover.

Men så har det blitt slik da, at jeg skal altså være med på Norseman. En natt våknet jeg opp og skjønte at det var Norseman som skulle være det første hovedmålet i 2010. Nå skal jeg igjen gjøre noe som jeg ikke kan.

Og det er en ganske fin symmetri i at jeg nå har sluttet som leder i Oslofjord triatlon og samtidig bestemmer meg for at jeg skal bli i den typen form som gjør svart trøye realistisk! Jeg stiller nemmelig ikke til start for å få hvit trøye eller DNF. Gaustatoppen er målet, selv om nye tidsfrister gjør det til et tøft mål. Slik det skal være når noe får navnet xtreme.

Har jeg endret mening om de ”negative” aspektene? De er der, men alt kan sees på forskjellige måter. Jeg tåler f.eks. kulde og vind på mitt kinn, mye bedre enn jeg tåler varme. Jeg er rett og slett ingen frossenpinn. Med litt spekk og en våtdrakt, er ikke litt kaldt vann no problem. Med litt gode klær og det samme spekket, er ikke horisontalt regn og ti grader ødeleggende. Og Norseman er ikke bare bakker. Norseman er også lange strekninger med nedoverbakker og flater. Og blåser det, er ikke jeg den som lider mest.

Og denne ensomheten. Den er ikke nødvendigvis der. Så mange tilskuere blir det ikke. Men det er deltagere jeg kjenner og kommer til å bli kjent med. Det er egen følgebil og andres følgepersonell. Og det er et fantastisk team som heter ”Team Norseman”. Triatlon-Norges desidert beste team. Arrangørene. De som får det hele til å skje.

Og blir jeg for ensom får jeg gjøre noe ureglementert, slik at jeg kan snakke litt med hoveddommer.

Mange av bloggpostene mine i år kommer til å handle om Norseman. Foreløpig får det holde å si de rare ordene:

Jeg gleder med til Norseman!

Ser dere i Eidfjord!

(Bildet av fergestarten er tatt av Kai Otto Melau)

Jeg har et nytt leketøy

Mens alle andre kjøper iPhone, velger jeg en litt ustilig finsk løsning. En nokia N97 mini. Den er ikke akkurat noe å slå i bordet med. Men det skal man egentlig ikke gjøre med telefoner. Selv med forsikring.

Noen ord om klubben fra tidenes morgen og frem til i dag.

Avslutningstalen min på årsmøtet for Oslofjord triatlon 2010.
(tenkt deg at du må legg inn litt skjelving i stemmen og tårer i øyekroken for å kunne ha litt av min følelse da jeg leste denne)

Det var en gang. Slik starter alle historier og slik starter historien om Oslofjord triatlon. Jeg tror jeg skal skrive den skikkelig en gang. Men her er noen glimt og noe attåt.

Det er viktig å forstå konteksten

Da vi startet Oslofjord triatlon var den norske triatlonverden litt annerledes. Det var en verden uten et internasjonalt anerkjent Norseman, langdistanse-NM og horder av triatlonmosjonister og ”Team ett-eller-annet”. Den gangen var triatlonklubber noe som nesten ikke eksisterte og mosjonister trodde ”eliteutøvere” var så mye bedre.

2003 er ikke så lenge siden, så det er kanskje rart for de som måtte ha kommet til i det siste at forskjellen er så stor.

Kåre Grøtta var den gang president og det var Royal Sport som var forbundsklubben, så sånn sett har ikke verden forandret seg. Det var noen utøvere i Rye, noen danset rundt på Rælingen, eller plasket sammen med svømmeklubber på vestlandet. Alt var smått og gjemt bort, men det fantes et skikkelig unntak.

STRIK var en skikkelig triatlonklubb og vi var noen som mente at vi trengte det samme, en dedikert triatlonklubb. Men fordi vi var de folkene vi var så skulle vi ha en klar mosjonistfane for å nå ut til massene. Vi hadde nemmelig ikke lyst eller evner til å degge for eliteutøvere og sa klart fra om det. Og så var Anne Eldegård triatlondrømmedama vår.

Vi som startet Oslofjord triatlon hadde en bakgrunn fra Frikransen. Vi hadde drevet en multisportgruppe i en sykkelklubb. I en sykkelklubb som startet som mosjonistklubb, som vokste sterkt og som prøvde seg på elitesatsing. Det merket oss nok en del.

Hvor er Oslofjord? Hvorfor Oslofjord?

Tilbake i det herrens år 2003 var det så uhyre få triatleter. Det var slik i gamle dager. Vi var få og vi var spredt rundt omkring. Derfor ville vi favne et stort geografisk område og fikk da også snart medlemmer fra et radikalt utvidet oslofjordbegrep. Skien, Stavanger, Trondheim, Hamar, Mo i Rana, Bodø og Hammerfest.

I det første utkastet til loven sto det at vi oppfordret til ”knoppskyting”. Når det et sted plutselig begynte å vokse frem et stort lokallag eller et miljø, så var det naturlig at det skulle bli en lokal klubb. Det var jo de lokale klubbene som skulle være motoren. Tønsberg triatlon ble en knopp av ”På Rømmen” og ”Farris triatlon” ble på en måte en knopp av ”Seigmann”. Vi skulle spre det glade budskap og vi skulle dermed skape våre egne konkurrenter i kampen om medlemmene.

Mosjonistene har drevet frem Norsk triatlon

Vi mente også at hvis norsk triatlon skulle vokse, måtte vi starte med å få fram en masse mosjonister som kunne fylle de få konkurransene. Skape vekst og utvikle markedet ved å øke etterspørselen. Vi hadde helt rett i vurderingen vår.

Den veksten vi ser i norsk triatlon har frem til nå ikke hatt noe med elitesatsing, forbund og ”proffklubber” å gjøre. Fremgangen har kommet som et resultat av Oslo triathlon, Oslofjord triatlon og Norseman Xtreme Triathlon. Og så har det i de siste årene kommet andre. Hove triatlon/arendal triatlon for eksempel. Nye motorer i triatlon-Norge som tar det hele mot noe helt nytt og mye større. Og så forandrer landskapet seg igjen med Team av elitemosjonister og halv- og helaktive som trekker til seg de som vil satse. Bra. Kanskje bredde skapte elite? Hadde ikke det vært deilig?

Langdistanse er bra for mosjonister også

Dette var den gangen da langdistansetriatlon var galskap. Vi visste at det var noen ytterst få nordmenn som gjorde dette hvert år. Men de var gale. Folk som Hårek var gale, men de gale har det godt og de gale fikk rett.

Den gangen var det så vanskelig å tenke seg at vi som trege mosjonister skulle være med på en skikkelig Ironman, så vi laget vår egen. IronDuck. Et åpent klubbmesterskap på irondistanse. Uten cut off. DIY-triathlon. Tre ganger hadde vi denne konkurransen, men utviklingen gikk forbi konseptet. Plutselig var ”alle” med på Ironman og vi trengte ikke lenger dette. Been there, done that, earned the t-shirt!

Men vi trengte og vi trenger Bogstad triatlon. Lavterskeltilbud har alltid vært viktig for oss. Og Bogstad er vår helsestasjon for triatleter.

En klubb som vokser er en klubb som arrangerer

Oslofjord triatlon har alltid vært en arrangørklubb. Og det var hele tiden meningen at den skulle være. Klubben skulle vokse og klubben skulle gi til triatlonmiljøet av overskuddet vårt. Vi startet konkurransen ”På Rømmen” med svømming fra Bastø til Horten. Vi var med på å starte Norseman og mange i klubben har vært med på å arrangere den. Vi startet og drev Seigmann Triatlon og Stavern triatlonfestival. Det skulle bare være en klubbkonkurranse, men fordi vi gjør ting skikkelig og fordi mange ville leke med oss ble det en stor og fin konkurranse. Det var dette som fikk forbundet til å innse at det i tillegg til NM i vintertri også var mulig at ha NM på langdistanse.

Jeg tror jeg har mine mest fantastiske triatlonøyeblikk fra disse konkurransene som jeg aldri fikk vært med på selv. Mye fordi vi hadde noen utrolig fine barnetriatlon der. Bildet av Åse som gjennomfører sin første triatlonsvømming sittende på ryggen til Adeleid, er for all tid brent fast i hodet mitt. Det er rett og slett det fineste triatlonbildet jeg vet om. Hvis det ikke da er bildet av når hun stolt vasser i land selv noen minutter etterpå. Åse altså, ikke Adeleid.

For tiden arrangerer vi ikke, men det gjør vi kanskje den dagen vi finner det som virkelig kan bli det riktige for oss. Vi bør i hvert fall finne ut hvordan vi skal gi tilbake til triatlonomgivelsene våre.

Noen ord om synlighet

Fra starten av har det å synes vært viktig og fra starten av så vi til Sverige. Til Triathlon Väst. Denne klubben som virkelig skinner under Kalmar Triathlon. Med positiv stemning, drakter og flagg. Slik ville vi også være.

Vil ville synes og derfor har vi de fargene vi har. Derfor har vi drakter i helt egen design og ikke noen standarddrakter med navnet klistra på. Derfor har vi en logo som ikke er en standardlogo og som synes godt på draktene og derfor har vi flagg som vi kan veive med. Og derfor heier vi hverandre frem på konkurranser. Det er fordi vi vil vise at dette er vi med på sammen.

Men vi skal være en åpen klubb og derfor heier vi selvsagt også på gamle og nye venner. Og tar oss tid til nybegynneren som står der i skiftesonen og ikke helt vet hva hun er med på. Vi har vært der alle sammen.

Noen ord om tilbudet i klubben

Det var alltid meningen at klubben skulle være medlemsstyrt. Vi hørte gjerne på meninger om hva klubben skulle drive med. Men mest hørte vi hvis den som kom med meningsytringen også ville gjøre noe sjæl. Slik skulle klubben være medlemsdrevet. Det å drive klubben var en konstant dugnad. Og for klubben jobber du uten betaling. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Det er forskjell på å stå en kveld på Bogstad og å være trener hver eneste onsdag på NIH eller lage og drive en nettside.

I en klubb som vokser så sterkt blir denne tanken litt utfordret. Ansvaret for å skape en egen aktivitet som andre kan ta del i kommer kanskje ikke lenger så tett på?

Noen ord om å dele

Klubben vår har vært bygget på å dele. Vi delte med Include Africa. Vi bruker forumet vårt til å dele våre opplevelser, kunnskap og våre meninger. Klubbens forum er kanskje den viktigste grunnen til klubbens vekst. Vi har delt med våre venner. Vi har hatt fellestreninger, felles samlinger og vi har hjulpet venner med å arrangere konkurranser. Fordi det er slik vi vokser og det er slik norsk triatlon vokser. Ved å oppleves som en positiv kraft.

Noen ord om grenser

Oslofjord triatlon har alltid satt grenser. Vi ville drive frem norsk triatlon, vi hadde begrensede ressurser og derfor måtte vi konsentrere oss. Derfor driver ikke klubben med vintertriatlon og multisport. Ikke klubben. Medlemmene gjør selvsagt det de vil, men ikke klubben. Oslofjord triatlon skal fremme sporten som starter med svømming, fortsetter med sykling og ender med målgang etter løping. Som oftest.

Vi har også til tider satt grenser mot forbundet, fordi forbundet har markert at de ikke bryr seg om mosjonister og fordi forbundet til tider har vært vanskelig å kombinere med det å arrangere trivelige konkurranser med omsorg for deltagere på alle nivåer og for de frivillige funksjonærene.

Hvorfor slutter jeg nå?

Det er veldig mange grunner til at jeg slutter nå, det er mange grunner dere ikke får vite, men dette kan jeg si her: Jeg slutter fordi jeg elsker denne klubben og vil den alt vel. Og jeg vet at jeg ikke kan gi den det som skal til nå. Rett og slett fordi jeg ikke har ideene og kraften til å drive klubben gjennom neste fase. Kanskje har jeg til og med holdt på et år eller to for mye.

Det kommer en ny fase og nye utfordringer

Oslofjord triatlon blir mer og mer en Osloklubb. Klubben har blitt kjempestor, men den geografiske basen blir mindre og mindre og snart kommer det til å komme andre triatlonklubber her også. Nå går de aktive til Holmestrand og Kongsberg, snart er den aktive klubben her i Oslo. Det er da Oslofjord triatlon kanskje må danne seg et nytt bilde av hva den skal være og hva som er viktig. Ikke hva som var viktig i 2003.

Verden er forandret og kanskje dere må forandre også?
Det jeg mener å si med alt dette gammelmannsrøret kjære klubbmedlemmer og kjære Kaja er: Dette jeg har snakket om er fortid. Dette er historie. Ikke se tilbake på det vi har gjort og bruk det som fasit. La oss gjøre oss ferdig med den. Som fasit. Dette var våre løsninger da og den gang da var rett og slett en annen verden. Derfor er det veldig riktig å trekke seg nå og la noen andre ta over som ikke bør være bundet av ”fortiden” og som for all del ikke må gjøre ting ”slik vi alltid” har gjort det.

På den annen side er ”det som var” med på å danne verdigrunnlaget vårt. Derfor bør ingen gjøre forandringer bare for forandringenes skyld, men ta muligheten til å tenke gjennom det meste på nytt.

Jeg mener jo ikke selv det jeg mente den gang, så det ville være dumt hvis noen skulle føle seg bastet og bundet av de gamle reglene våre. Vi hadde vår visjon, jeg tror kanskje klubben på nytt må samles om en slik. Kanskje ikke fordi det er så mye som skal forandres, men visjonen må bli tydelig igjen. Man skal vite hvorfor man er medlem i Oslofjord triatlon og det skal synes at man er medlem.

Når det er sagt. Jeg tror fortsatt fullt og fast på at hovudfokuset for en breddeklubb må være på bredde. Jeg tror fortsatt at vi må satse på kommunikasjon, synlighet og på en klar og positiv profil. Og så tror jeg på å dele. Spesielt det å dele gleden ved å drive med og mestre verdens beste sport.

Kjære Kaja og alle dere andre som har vært med på å gjøre Oslofjord triatlon til noe av det morsomste jeg har vært med på: Takk for alt frem til nå og lykke til videre.

Ytre oslofjord triatlon

Så var det over. Ansvaret for oslofjord triatlon er i tryggere hender enn noen gang før. Klubben har nå en leder og et styre som kan ta den videre mot nye mål. Mine spor går andre veier. Ut mot havet...

Hører helikopter

Rart å ligge på et loft og høre på politiet som passer på muslimer som demonstrerer for blasfemiloven og mot dagbladet og pst. Allah akbar som demonstrasjonsrop gir ikke meg trivelige vibber og gjør meg ikke mer tolerant egentlig.

To Fredrikstadtriatleter søkes til uforpliktende kraftanstrengelser

Hele Norge eksploderer i triatlonaktivitet. I Østfold er det stille. Derfor er det rett og slett på tide at den isolerte cellen med triatleter i Fredrikstad kommer ut av gjemmene sine. Vi må organisere oss og spre ordet.

For noen uker siden var vi en par-tre stykker som så på hverandre og skjønte at vi hadde noe felles. Vi var menn. Noen var menn av få ord, noen var menn av mange ord, noen var nordmenn og en var amerikanermann, ingen var mann for sin hatt, men alle var vi menn som bedriver triatlon. Og så bor vi i Fredrikstad.

Triatlon har eksplodert de siste årene. Norseman fylles opp før noen rekker å si blodslit, Hove triatlon er snart mer populært enn Beatles den gang Beatles var mer populær enn Jesus (sa Lennon). Dagen Næringsliv er ikke lenger så opptatt av hva bedriftsledere sier de leser på senga, de er opptatt av hvordan de trener og hva de konkurrerer i. Og det tøffeste en tøff bedriftsleder kan gjøre er å være med på triatlon. Birken er for Rema 1000-butikksjefer, en Ironman er for ”de store”. Triatlon er rett og slett litt kongen på haugen akkurat nå.

I Oslo vokser klubber som Oslofjord triatlon og Rye Sk sterkt, det spretter opp klubber og "Team Ett Eller Annet" fra Kongsberg og nedover vestsiden av fjorden så langt som til Stavanger. I Bergen finnes det et kjempemiljø og i Trondheim bobler det.

På østsiden av fjorden er det dødt. Triatlonrevolusjonen har ikke nådd Østfold. Østfoldingene sitter fortsatt i sofaen eller på tribunene og ser på fotballag som rykker ned. Noen spredte triatlonslengere finnes. Men de er spredt og det har ikke vært noen tegn til vekst.

Men noen har snakket sammen. Vi er ti stykker som bor i Fredrikstad og som vil starte klubb. Noen av oss begynner å bli triatlonveteraner, en er ”triathlon coach” og noen er nye. Dette er akkurat en en slik blanding som kommer til å bli starten på noe stort.

Men først trenger vi to medlemmer til. Minstekravet for å starte klubb er tolv medlemmer. Vi er ti. Tolv minus ti er to.

Hvis du er en av disse to, så send meg en e-post slik at vi kan bli virkelige og ikke bare en cyber-gjeng. Er du begge to så er det kanskje best å oppsøke profesjonell hjelp.

Send e-post til: tribentkrøllalfaonline.no

Wellcome to the triathlon revolution!

Fra virkeligheten

Det er så mye rart man kan komme til å høre. Folk sier de rareste ting. I de rareste situasjoner. Til familie. Til venner. Og til vilt fremmede.

I går sto jeg i dusjen i et badeanlegg. Det var meg og en annen mann. På hver vår dusjrekke.

Så sa han plutselig:

Det klør litt i opperasjonssåret etter at jeg ”tok strengen”.

Var så vanskelig å finne no fornuftig svar på det

Alternativet til søvn

Dobbel espresso i en vanlig kaffe. En. To. Tre. Våken!