16.02.2010

Noen ord om klubben fra tidenes morgen og frem til i dag.

Avslutningstalen min på årsmøtet for Oslofjord triatlon 2010.
(tenkt deg at du må legg inn litt skjelving i stemmen og tårer i øyekroken for å kunne ha litt av min følelse da jeg leste denne)

Det var en gang. Slik starter alle historier og slik starter historien om Oslofjord triatlon. Jeg tror jeg skal skrive den skikkelig en gang. Men her er noen glimt og noe attåt.

Det er viktig å forstå konteksten

Da vi startet Oslofjord triatlon var den norske triatlonverden litt annerledes. Det var en verden uten et internasjonalt anerkjent Norseman, langdistanse-NM og horder av triatlonmosjonister og ”Team ett-eller-annet”. Den gangen var triatlonklubber noe som nesten ikke eksisterte og mosjonister trodde ”eliteutøvere” var så mye bedre.

2003 er ikke så lenge siden, så det er kanskje rart for de som måtte ha kommet til i det siste at forskjellen er så stor.

Kåre Grøtta var den gang president og det var Royal Sport som var forbundsklubben, så sånn sett har ikke verden forandret seg. Det var noen utøvere i Rye, noen danset rundt på Rælingen, eller plasket sammen med svømmeklubber på vestlandet. Alt var smått og gjemt bort, men det fantes et skikkelig unntak.

STRIK var en skikkelig triatlonklubb og vi var noen som mente at vi trengte det samme, en dedikert triatlonklubb. Men fordi vi var de folkene vi var så skulle vi ha en klar mosjonistfane for å nå ut til massene. Vi hadde nemmelig ikke lyst eller evner til å degge for eliteutøvere og sa klart fra om det. Og så var Anne Eldegård triatlondrømmedama vår.

Vi som startet Oslofjord triatlon hadde en bakgrunn fra Frikransen. Vi hadde drevet en multisportgruppe i en sykkelklubb. I en sykkelklubb som startet som mosjonistklubb, som vokste sterkt og som prøvde seg på elitesatsing. Det merket oss nok en del.

Hvor er Oslofjord? Hvorfor Oslofjord?

Tilbake i det herrens år 2003 var det så uhyre få triatleter. Det var slik i gamle dager. Vi var få og vi var spredt rundt omkring. Derfor ville vi favne et stort geografisk område og fikk da også snart medlemmer fra et radikalt utvidet oslofjordbegrep. Skien, Stavanger, Trondheim, Hamar, Mo i Rana, Bodø og Hammerfest.

I det første utkastet til loven sto det at vi oppfordret til ”knoppskyting”. Når det et sted plutselig begynte å vokse frem et stort lokallag eller et miljø, så var det naturlig at det skulle bli en lokal klubb. Det var jo de lokale klubbene som skulle være motoren. Tønsberg triatlon ble en knopp av ”På Rømmen” og ”Farris triatlon” ble på en måte en knopp av ”Seigmann”. Vi skulle spre det glade budskap og vi skulle dermed skape våre egne konkurrenter i kampen om medlemmene.

Mosjonistene har drevet frem Norsk triatlon

Vi mente også at hvis norsk triatlon skulle vokse, måtte vi starte med å få fram en masse mosjonister som kunne fylle de få konkurransene. Skape vekst og utvikle markedet ved å øke etterspørselen. Vi hadde helt rett i vurderingen vår.

Den veksten vi ser i norsk triatlon har frem til nå ikke hatt noe med elitesatsing, forbund og ”proffklubber” å gjøre. Fremgangen har kommet som et resultat av Oslo triathlon, Oslofjord triatlon og Norseman Xtreme Triathlon. Og så har det i de siste årene kommet andre. Hove triatlon/arendal triatlon for eksempel. Nye motorer i triatlon-Norge som tar det hele mot noe helt nytt og mye større. Og så forandrer landskapet seg igjen med Team av elitemosjonister og halv- og helaktive som trekker til seg de som vil satse. Bra. Kanskje bredde skapte elite? Hadde ikke det vært deilig?

Langdistanse er bra for mosjonister også

Dette var den gangen da langdistansetriatlon var galskap. Vi visste at det var noen ytterst få nordmenn som gjorde dette hvert år. Men de var gale. Folk som Hårek var gale, men de gale har det godt og de gale fikk rett.

Den gangen var det så vanskelig å tenke seg at vi som trege mosjonister skulle være med på en skikkelig Ironman, så vi laget vår egen. IronDuck. Et åpent klubbmesterskap på irondistanse. Uten cut off. DIY-triathlon. Tre ganger hadde vi denne konkurransen, men utviklingen gikk forbi konseptet. Plutselig var ”alle” med på Ironman og vi trengte ikke lenger dette. Been there, done that, earned the t-shirt!

Men vi trengte og vi trenger Bogstad triatlon. Lavterskeltilbud har alltid vært viktig for oss. Og Bogstad er vår helsestasjon for triatleter.

En klubb som vokser er en klubb som arrangerer

Oslofjord triatlon har alltid vært en arrangørklubb. Og det var hele tiden meningen at den skulle være. Klubben skulle vokse og klubben skulle gi til triatlonmiljøet av overskuddet vårt. Vi startet konkurransen ”På Rømmen” med svømming fra Bastø til Horten. Vi var med på å starte Norseman og mange i klubben har vært med på å arrangere den. Vi startet og drev Seigmann Triatlon og Stavern triatlonfestival. Det skulle bare være en klubbkonkurranse, men fordi vi gjør ting skikkelig og fordi mange ville leke med oss ble det en stor og fin konkurranse. Det var dette som fikk forbundet til å innse at det i tillegg til NM i vintertri også var mulig at ha NM på langdistanse.

Jeg tror jeg har mine mest fantastiske triatlonøyeblikk fra disse konkurransene som jeg aldri fikk vært med på selv. Mye fordi vi hadde noen utrolig fine barnetriatlon der. Bildet av Åse som gjennomfører sin første triatlonsvømming sittende på ryggen til Adeleid, er for all tid brent fast i hodet mitt. Det er rett og slett det fineste triatlonbildet jeg vet om. Hvis det ikke da er bildet av når hun stolt vasser i land selv noen minutter etterpå. Åse altså, ikke Adeleid.

For tiden arrangerer vi ikke, men det gjør vi kanskje den dagen vi finner det som virkelig kan bli det riktige for oss. Vi bør i hvert fall finne ut hvordan vi skal gi tilbake til triatlonomgivelsene våre.

Noen ord om synlighet

Fra starten av har det å synes vært viktig og fra starten av så vi til Sverige. Til Triathlon Väst. Denne klubben som virkelig skinner under Kalmar Triathlon. Med positiv stemning, drakter og flagg. Slik ville vi også være.

Vil ville synes og derfor har vi de fargene vi har. Derfor har vi drakter i helt egen design og ikke noen standarddrakter med navnet klistra på. Derfor har vi en logo som ikke er en standardlogo og som synes godt på draktene og derfor har vi flagg som vi kan veive med. Og derfor heier vi hverandre frem på konkurranser. Det er fordi vi vil vise at dette er vi med på sammen.

Men vi skal være en åpen klubb og derfor heier vi selvsagt også på gamle og nye venner. Og tar oss tid til nybegynneren som står der i skiftesonen og ikke helt vet hva hun er med på. Vi har vært der alle sammen.

Noen ord om tilbudet i klubben

Det var alltid meningen at klubben skulle være medlemsstyrt. Vi hørte gjerne på meninger om hva klubben skulle drive med. Men mest hørte vi hvis den som kom med meningsytringen også ville gjøre noe sjæl. Slik skulle klubben være medlemsdrevet. Det å drive klubben var en konstant dugnad. Og for klubben jobber du uten betaling. Innenfor rimelighetens grenser selvsagt. Det er forskjell på å stå en kveld på Bogstad og å være trener hver eneste onsdag på NIH eller lage og drive en nettside.

I en klubb som vokser så sterkt blir denne tanken litt utfordret. Ansvaret for å skape en egen aktivitet som andre kan ta del i kommer kanskje ikke lenger så tett på?

Noen ord om å dele

Klubben vår har vært bygget på å dele. Vi delte med Include Africa. Vi bruker forumet vårt til å dele våre opplevelser, kunnskap og våre meninger. Klubbens forum er kanskje den viktigste grunnen til klubbens vekst. Vi har delt med våre venner. Vi har hatt fellestreninger, felles samlinger og vi har hjulpet venner med å arrangere konkurranser. Fordi det er slik vi vokser og det er slik norsk triatlon vokser. Ved å oppleves som en positiv kraft.

Noen ord om grenser

Oslofjord triatlon har alltid satt grenser. Vi ville drive frem norsk triatlon, vi hadde begrensede ressurser og derfor måtte vi konsentrere oss. Derfor driver ikke klubben med vintertriatlon og multisport. Ikke klubben. Medlemmene gjør selvsagt det de vil, men ikke klubben. Oslofjord triatlon skal fremme sporten som starter med svømming, fortsetter med sykling og ender med målgang etter løping. Som oftest.

Vi har også til tider satt grenser mot forbundet, fordi forbundet har markert at de ikke bryr seg om mosjonister og fordi forbundet til tider har vært vanskelig å kombinere med det å arrangere trivelige konkurranser med omsorg for deltagere på alle nivåer og for de frivillige funksjonærene.

Hvorfor slutter jeg nå?

Det er veldig mange grunner til at jeg slutter nå, det er mange grunner dere ikke får vite, men dette kan jeg si her: Jeg slutter fordi jeg elsker denne klubben og vil den alt vel. Og jeg vet at jeg ikke kan gi den det som skal til nå. Rett og slett fordi jeg ikke har ideene og kraften til å drive klubben gjennom neste fase. Kanskje har jeg til og med holdt på et år eller to for mye.

Det kommer en ny fase og nye utfordringer

Oslofjord triatlon blir mer og mer en Osloklubb. Klubben har blitt kjempestor, men den geografiske basen blir mindre og mindre og snart kommer det til å komme andre triatlonklubber her også. Nå går de aktive til Holmestrand og Kongsberg, snart er den aktive klubben her i Oslo. Det er da Oslofjord triatlon kanskje må danne seg et nytt bilde av hva den skal være og hva som er viktig. Ikke hva som var viktig i 2003.

Verden er forandret og kanskje dere må forandre også?
Det jeg mener å si med alt dette gammelmannsrøret kjære klubbmedlemmer og kjære Kaja er: Dette jeg har snakket om er fortid. Dette er historie. Ikke se tilbake på det vi har gjort og bruk det som fasit. La oss gjøre oss ferdig med den. Som fasit. Dette var våre løsninger da og den gang da var rett og slett en annen verden. Derfor er det veldig riktig å trekke seg nå og la noen andre ta over som ikke bør være bundet av ”fortiden” og som for all del ikke må gjøre ting ”slik vi alltid” har gjort det.

På den annen side er ”det som var” med på å danne verdigrunnlaget vårt. Derfor bør ingen gjøre forandringer bare for forandringenes skyld, men ta muligheten til å tenke gjennom det meste på nytt.

Jeg mener jo ikke selv det jeg mente den gang, så det ville være dumt hvis noen skulle føle seg bastet og bundet av de gamle reglene våre. Vi hadde vår visjon, jeg tror kanskje klubben på nytt må samles om en slik. Kanskje ikke fordi det er så mye som skal forandres, men visjonen må bli tydelig igjen. Man skal vite hvorfor man er medlem i Oslofjord triatlon og det skal synes at man er medlem.

Når det er sagt. Jeg tror fortsatt fullt og fast på at hovudfokuset for en breddeklubb må være på bredde. Jeg tror fortsatt at vi må satse på kommunikasjon, synlighet og på en klar og positiv profil. Og så tror jeg på å dele. Spesielt det å dele gleden ved å drive med og mestre verdens beste sport.

Kjære Kaja og alle dere andre som har vært med på å gjøre Oslofjord triatlon til noe av det morsomste jeg har vært med på: Takk for alt frem til nå og lykke til videre.

2 kommentarer:

hårek sa...

vel talt gamle ørn

http://www2.oslofjordtri.com/viewtopic.php?t=4481

Thomas sa...

Trengte ikke å legge inn tårer i øyekroken, de kom gjennom innlegget. takk.