Første hovedmål 2010 - Norseman

På nettsidene til Norseman kan man lese en historie om hvordan det norske langdistansetriatloneventyret startet og der står det: ”Bent wanted to start this wonderful club only for triathletes. Hårek wanted to invent a unique competition. Hårek described the outline at email during this day. Bent did not fancy it too much, because “he would never get fit enough to do such a race”"

Og til nå har jeg vært motstandsdyktig i forhold til Norseman. Ikke lenger fordi jeg ikke trodde jeg skulle komme i form til det. Det sa jeg den gang jeg trodde ironmandistanse (3800 meter svømming - 18 mil sykling -42 km løping) var for overmennesker. Det tror jeg ikke lenger. Jeg har gjort noen selv og vet godt jeg ikke er et overmenneske. Og jeg tror ikke Norseman er så veldig annerledes enn andre lange dager.

Men etter at jeg fikk tro og bevis på at jeg kan klare lange konkurranser har jeg hatt andre grunner til å holde meg unna Norseman. En ting er at ”hypen” har virket mot sin hensikt på meg.

Jeg er slik: Si til meg at noe er noe jeg bare ”må ha”, ”må lese”, ”må gjøre” eller ”må høre” så er sjansene store for at jeg gjør det motsatte. Derfor har Birken, Trondheim-Oslo, Norseman, Min Kamp og andre slike norske manndomsprøver vært ikke-tema. Men ”hype”-argumentet er en parentes.

Viktigere har fremtredende aspekter ved konkurransen vært. Aspekter som kulde, ensomhet og bakker som går både opp og både ned. Så sterke har disse negative aspektene vært for meg at jeg en gang solgte en gratisbillett til dette sensommersmarerittet.

Av disse aspektene har ensomheten veid tyngst. Jeg er en rimelig sosial fyr. Jeg elsker det sosiale ved triatlonkonkurranser. Jeg elsker å være i kontakt med andre deltagere. Jeg elsker å sykle gjennom matstasjoner og grupper av tilskuere med tyskere og svensker som virkelig kan heie. Jeg hater norske konkurranser der de som står langs veien bare er sure fordi de må vente ett minutt til vi har passert.

Norseman har for meg vært bilde på organisert ensomhet. Et organisert helvete av en fjelltur, der du har flaks hvis du møter en sau på veien, sidespeilet til en følgebil og et lemen i grøfta.

Norseman har også mye av noe som jeg ikke er bygd for. Bakker. Jeg er stor og tung og liker meg godt på flatene, når jeg kan la musklene gjøre jobben. På Norseman vil jeg få utfordret hjertet i oppoverbakkene og bremsene i nedoverbakkene. For ja, jeg er minst like dårlig til å styrte nedover, som til å sykle oppover.

Men så har det blitt slik da, at jeg skal altså være med på Norseman. En natt våknet jeg opp og skjønte at det var Norseman som skulle være det første hovedmålet i 2010. Nå skal jeg igjen gjøre noe som jeg ikke kan.

Og det er en ganske fin symmetri i at jeg nå har sluttet som leder i Oslofjord triatlon og samtidig bestemmer meg for at jeg skal bli i den typen form som gjør svart trøye realistisk! Jeg stiller nemmelig ikke til start for å få hvit trøye eller DNF. Gaustatoppen er målet, selv om nye tidsfrister gjør det til et tøft mål. Slik det skal være når noe får navnet xtreme.

Har jeg endret mening om de ”negative” aspektene? De er der, men alt kan sees på forskjellige måter. Jeg tåler f.eks. kulde og vind på mitt kinn, mye bedre enn jeg tåler varme. Jeg er rett og slett ingen frossenpinn. Med litt spekk og en våtdrakt, er ikke litt kaldt vann no problem. Med litt gode klær og det samme spekket, er ikke horisontalt regn og ti grader ødeleggende. Og Norseman er ikke bare bakker. Norseman er også lange strekninger med nedoverbakker og flater. Og blåser det, er ikke jeg den som lider mest.

Og denne ensomheten. Den er ikke nødvendigvis der. Så mange tilskuere blir det ikke. Men det er deltagere jeg kjenner og kommer til å bli kjent med. Det er egen følgebil og andres følgepersonell. Og det er et fantastisk team som heter ”Team Norseman”. Triatlon-Norges desidert beste team. Arrangørene. De som får det hele til å skje.

Og blir jeg for ensom får jeg gjøre noe ureglementert, slik at jeg kan snakke litt med hoveddommer.

Mange av bloggpostene mine i år kommer til å handle om Norseman. Foreløpig får det holde å si de rare ordene:

Jeg gleder med til Norseman!

Ser dere i Eidfjord!

(Bildet av fergestarten er tatt av Kai Otto Melau)