Fordelen med vedlikeholdsfri frisyre

Det finnes treningsøkter for alt. Økter som gjør deg raskere, sterkere og mer utholdende. Og det finnes økter som gjør deg glad du har lite hår.

Jeg har svømt mye de siste dagene. 16,5 treningstimer ble det i påskeuka + mandag. Av disse var det fem svømmedager etter hverandre med totalt 6t30min svømmetrening. Så på tirsdag hvilte jeg. Og jeg sto opp på ukens tredje dag og visste at jeg skulle svømme igjen, men jeg visste ikke hva som ventet meg.

Treningsøkta med Kongstensvømmerne begynte normalt med innsvømming og hovedserie, men så kom rosinen over i’en og prikken i pølsa. Rune ba oss gjøre oss klar for 10 ganger følgende: 25 m crawl, opp på bassengkanten for 5 armhevinger, stupe ut og svømme 25 m crawl tilbake. Start hvert ett-eller-annet-minutt som jeg ikke husker hva var, men som uansett var alt for kort til å få igjen pusten.

Den første gikk bra, men jeg ville nok ikke fått glimrende stilkarakter for armhevingene. Og allerede her kom jeg i tanker om jegertroppsersjantene fra gamle dager. Unge befalsmenn som ville brølt påtatt militaristisk at ingen av mine fem ville vært tellende. ”Gi meg fem til menig Olsen”. Særlig, din gjøk! Kom deg ut av tankene mine!

Tredje runde går bra, men jeg sliter med retningssansen når jeg reiser meg opp og ”stuper” ut igjen. Etter den femte så ser jeg opp på datteren min som sitter og venter. Jeg håper hun er så opptatt av Super Mario at hun ikke får med seg innsatsen til den ikke fullt så supre pappaen.

Jeg er vanligvis fornøyd når jeg har passert halvveis i en krevende treningsøkt eller i konkurranse, for da er jeg over på nedtelling, men nå mister jeg litt fokus. Den faktiske fokusmangelen er et resultat av at svømmebrillene fyller seg med vann når jeg stuper. Den andre fokusmangelen, den i overført betydning, er et resultat av mange faktorer. At pulsen er skyhøy for eksempel og at skuldrene begynner å svi. Og at jeg begynner å rasjonalisere og evaluere økta. Er nå egentlig dette en god treningsøkt? Liksom.

I tillegg til fokusmangelen, bidrar den litt frynsete balansen å rote til presisjonen. Ikke finpresisjonen, men grovpresisjonen. På den åttende snur jeg meg etter armhevingene, mister balansen, står på et ben som en drita trane og holder på å stupe oppå banedeleren. Jeg bommer på denne, men timer glimrende og treffer på et vakkert magaplask.

Jeg kom meg igjennom nesten uten å jukse no særlig og jeg tok i hvert fall ikke armhevingene med knea i bakken. Men det er ikke over før det er over og jeg klarte ikke den siste krevende øvelsen. Jeg klarte ikke å få henda opp høyt nok til å vaske håret etterpå.

Godt jeg er tynn i hyssingen og har en vedlikeholdsfri frisyre!