07.08.2011

Det er jeg som er normal

Det finnes så mange grunner til å drive med triatlon. Det at vanlige, normale og velfungerende mennesker synes at vi er litt gale som trener så mye og konkurrerer så langt er helt klar en slikk grunn.

”Triathlon? Er ikke det veldig langt og tøft og ….” og så svarer vi vårt innlærte: ”Nei da, det finnes konkurranser i alle distanser og det er mulig å være med på en triatlon for alle så lenge du kan svømme og har en sykkel”

Men egentlig vil jeg at de ikke helt skal tro meg. For det er så deilig å ha noe som skiller meg fra de andre.

I hvert fall for de av oss som alltid har hatt behov for å skille oss ut. Når det ikke lenger funker å like rar og smal musikk, når alle og bestemora deres går med palestinasjerf og når det ikke lenger er fysisk mulig å gro langt hår. Det er da det er godt å ha triatlon som besettelse.

I ærlighetens navn så skal jeg vel bekjenne at jeg trener jo ikke så mye og jeg konkurrerer så sjelden?

Tja. I Norge i dag er det nok ikke helt vanlig å trene 7-14 timer i uka og ha utpreget dårlig samvittighet når uka bare får 5 treningsdager og den lengste konkurransen bare skal vare rundt fire timer.

Men. Jeg har en stillesittende job og marginalt behov for å jakte, samle og sanke mat og det vil si at når jeg ikke trener så sitter jeg på ræva. To timer trening om dagen er derfor ikke så mye for et menneske som er skapt til å gå og løpe?

Å være fysisk aktiv 7-14 timer i uka er ikke ekstremt! Det er en nødvendighet. Og med slike briller er det ikke jeg som er ekstrem, det er det fjernsynets konger og dronninger som er.

For å si det med Thåström: ”Det är ni som e dom konstiga det är jag som e normal”

1 kommentar:

Alfred Johnsen sa...

Tull, vi er spinna galne hele gjengen.
- Lykkelige i vår galskap :-)