Vårherre

Det kan være lurt å ikke grave graver for andre og ei heller rede. For gjør man det så kan det hende at man faller i graven eller bli liggende slik en selv har redd opp. Har man et eget grep så kan man falle for det og den gamle reggae-sannheten "The harder they come, the harder they fall" tror jeg på eller håper jeg på.

Men av alle ting så får jeg mer og mer tro på at "Vårherre er en spøkefugl", og selv om rettferdighet og slikt er vanskelig konsepter som tar litt lenger tid for den gamle høvding, så tar han sin rolle som spøkefugl seriøst og er både rask på labben og svært treffsikker.

Norseman Xtreme Triathlon er en fantastisk konkurranse. Helt sikkert vet jeg det, for jeg har sett og hørt entusiastiske folk som har vært med. Og som funksjonær i to år har jeg sett de mange rare og blide menneskene som smiler hele veien mot toppen. De går i koma eller ser ut som de har vært borret litt i hjernen med en Black&Decker, men de smiler og prøver å gi verbalt og guturalt uttrykk for at de har det bra. Og jeg skjønner at det kan være en reise i sjelen og at det selvsagt er helt fantastisk å nå toppen i solnedgang.

Jeg har sett bildene, filmen og jeg har funksjonærtrøya, men nxtri er egentlig ikke en konkurranse for meg. Kald og ensom kamp med seg selv fra klokken fireaktig om morgenen til nærmere midnatt. Kaldt vann, ingen andre mennesker så langt øyet kan se, bratte bakker, norsk fjellheim, kalde fingre og motvind. Bare meg og følgebilen. Det er liksom det diametralt motsatte av hva jeg drømte om og hadde tenkt meg. Og når noen har spurt meg om jeg har vært med på "den konkurransen som går til Gaustadtoppen" så har jeg ledd høyt og mye mer støyende enn vanlig. Hawaii har liksom vært mer trolig, der er jeg jo bare et lotteri unna. Men så var det det at jeg aldri har hatt no særlig hell i spill.

Som betaling fra NXTRI for reklame på nettsidene til Oslofjord trialton, fikk vi tre "fribilletter" til konkurransen. Styret ble enig om å lodde ut fribilletten til inntekt for Include Africa på årsmøtet og bare lodde det ut som "triatlonrelatert premie til en verdi av over 1500 kroner".

Og jeg min tulling hadde glemt Vårherre og storkoste meg med tanken på å lodde ut en "fribillett til helvete". En premie som en eller annen stakkars f... skulle få kastet på seg, han eller hun skulle smile og takke og si at "jo da, jeg stiller nok opp". Og jeg skulle le rått inni meg.

Og alle har nå skjønt hvem det er som skal jobbe og jabbe i motbakke i 2008. Takk til Vårherre, sjefen over alle "practical joke"-sjefer. Den klarte du bra! God timing.

Mer om dette med NXTRI kommer selvsagt etterhvert. Langtidsplaner må legges. Om ikke 5-årsplaner, så i hvert fall 2-årsplaner.

Bildene har jeg stjålet fra Guy og viser meg som leser årsmøtet teksten, meg som skjønner at jeg har trukket vinnerloddet og meg som står utenfor og kommuniserer min vantro.

På lørdag var jeg på spinning med Tim og den figuren under er ikke en uryddig tanngard, men pulskurva mi. Det ble to timers spinning med over en time rett under terskel og masse bra musikk, men da Timelim skulle ha oss til å bedrive både styrketråkk og spurt sånn på tampen ... da jukset jeg.

Naturlig glad i ski

Grillpølser her! Fine, varme og litt svidde griiiillpøser her. Kom og spis. To til hver og fire til dere som henger rundt grillen sånn helt på tampen av dagen.

Jeg har vært kommunal grill-chef i skogbrynet i dag fordi Årum skole vant Gåbuss-konkurransen i Fredrikstad. Hva Gåbuss er? Det finnes en nettside som forteller litt om det, men det er rett og slett et opplegg vi har i Fredrikstad kommune for å få flere barn til å gå til skolen og færre foreldre til å kjøre bil helt frem til skoledøra. Foreldre er ofte utfordringen, det finnes jo så mange grunner til å kjøre. Jeg vet, for jeg tror jeg kan nesten alle sammen og bruker dem selv.

Men det finnes også gode grunner for å ikke kjøre barna til døra. Når det er mulig. For eksempel fordi barn trenger fysisk aktivitet. Og akkurat som for oss voksne, så er den aktiviteten barna kan få på vei til og fra ”jobben” å regne som gratistrim. Og så er det jo over alt et problem at skoleveiene er farlig. Til en viss grad skapt av mor og fra som kjører og setter opp farten når poden eller poda er satt på trappen. Og så var det dette med forurensing da. Helse. Miljø. Sikkerhet. Eller mangelen på det.

Men på Årum er de flinke til å gå, foreldrene er flinke til ikke å kjøre og skoleledelsen og lærerne følger opp og derfor vant de en aktivitetsdag. En dag på ski som var glimrende satt i scene av elever fra lærerhøgskolen i Halden. Med to bak grillen og med lærere som ansvarlig for Ketchup, Sennep og Pølsebrød. Og med stålkontroll over hvem som har fått en, to eller ingen pølse. Hva er det med lærere? De holder jo tellinga hele tiden. Kanskje vi kan leie inn noen til å telle badehetter og svømmere undere Seigmann og Stavern Triatlon?

Innenfor kunstneriske uttrykksformer som film, TV-serier og tegneserier er det et poeng at han som står bak disken får høre mye fra de som sitter på den andre siden og som blir fullere og fullere og sentimentalere og sentimentalere. Vi bak grillen fikk også høre mye. Men øra falt ikke av og det var ingen ”Morra mi forstår meg ikke” eller ”Jeg å schærsten vokser lissom fra hverandre”. Det var bare rødkinnet glede over å være ute i snø og friluft og nesten fri dressur.

Tror unger er naturlig glad i snø. Og jeg prøvde meg på snø jeg også.

Eller rettere sagt på is og kunstsnø, for sporet var glatt og snølaget var tynt og jeg er ikke no smøre-chef. Men det var det godt å gå på ski i 55 minutter. Jeg tror jeg hadde veldig høy puls og jeg kjente at jeg har ikke sterke armer eller skuldre. Men jeg kjente at det var gøy de gangene jeg hadde feste og de gangene det glei.

Så jeg tror det ville vært lurt å lære å like snø igjen. For enn så lenge er Norge et vinterland og vinteren blir jo kortere hvis jeg kan lære meg til å glede meg til ski og klister. Så jeg kommer til å gjøre flere fremstøt mot det hvite stoffet.

Men det er klart. Kjører vi mye mer bil så slipper jeg jo det.

Opptur og nedtur

Jeg er medlem i Kondis og har løpt, så jeg har litt lov til å mene noe om organisasjonen. Det er litt i samme gate som at vi alle mener at vi kan mene noe om skole, barnehage eller militæret fordi vi aller har gått der eller hatt barn der. Dette er selvsagt litt slitsomt for barnehagetantene, skolefrøknene, generalfruene, løpsgeneraler og alle de andre som vet, men sånn er det bare. Menigmann mener mye om mangt og jeg kan huske at jeg har hatt meninger før en gang. Det synes jeg selv er bra, for en viktig del av meningen med livet er å ha meninger. Mange meninger og mye liv.

Det kan gjøres en relativt sterk sak ut av at jeg er litt ensporet, jeg skal ikke forkaste en slik påstand umiddelbart. Og jeg vet at det kanskje er litt stakkarslig å forsvare seg med at andre er værre, men jeg kan ikke la det være. Så for å sette min ensporethet i perspektiv og anføre noe til mitt forsvar, vil jeg hevde at f.eks deler av Kondisledelsen burde skaffe seg en sporveksler. Denne koblingen mellom løypeprofilen til et eller annet tilfeldig oppoverløpsarrangement og medlemsutviklingen i Kondis, er siste bevis i saken og et godt eksempel på litt pussig ensporet tankemessig trafikkavvikling.

"I rest my case", men det er selvsagt bare en ørliten og ubetydelig detalj, som kan blåses litt opp fordi det er vinter og fordi jeg ikke trener. Selv om jeg skulle.

Jeg hviler meg selv i dag. Jeg vet ikke om jeg har klart å selvpåføre meg et "stakkars-meg-jeg-er-syk"- virus eller om jeg er syk, men jeg tar ingen sjanser nå. I morgen skal jeg være ute fra 0830 til 1330 i skogen og grille pølser til forhåpentligvis takknemlige barn. Og på fredag er det årsmøte og årsfest og i helgen er det bursdagsfeiringer.

Så her er det beinhard prioritering. Treningen måtte vike fra meg, det har den gjort og håpet om en god treningsuke brast.

Pippi er virkelig!

Åse kom stormende inn på kjøkkenet der jeg syklet og spredde lukten av svettevått treningstøy. Barne-TV hadde nettopp startet. Åse var kjempeivrig, hun nærmest hoppet og ville aller helst bare løpe tilbake, men det var noe hun bare måtte fortelle først, selv om hun kunne gå glipp av noe viktig. Hun boblet over: "Pippi er på tv, ikke sånn tegnet, men som menneske, jeg tror Pippi er virkelig jeg!". O hvilken glede! Det var nesten som julemorgen for to år siden da Åse var den første ned i stua og så et fullt lastet juletre og vi kunne høre et høyt, klart og frydefullt: "Yes!"

Åses virkelighet fikk meg til å flire så jeg nesten ramlet av min egen virkelighet. Rullevirkeligheten min. Den treningsvirkeligheten som jeg hadde i går også.

I går var det 1t05min med terskelintervall. I og for seg det samme som på fredag, men denne gangen tok jeg på pysemotstand og økte frekvensen til 90 rpm. Ble mye mer sliten av det.

I dag var egentlig løpedag, men 10 kalde sendte klanen i Kongstenhallen. Ingenting å melde derfra annet enn 55 minutter og 2500 meter hvis jeg regnet riktig. Og mens Pippi åpenbarte seg for Åse, så syklet jeg altså 60 minutter på rulle.

Selv om jeg utrolig nok synes det er mer enn ok å sykle AT-intervall på rulle, så klarer jeg ikke å opparbeide den samme entusiasmen og gleden som Åse da hun fant Pippi. Men jeg til gjengjeld kan jeg finne tidspunktet for da hun kom inn. Det kan jeg lese ut av både puls-, watt- og frekvensgrafer.

Jeg tviler ikke på at Pippi er virkelig, Åse har sett henne, men jeg lurer av og til på om jeg er det.

Spør legen!

Spør legen står det på det treningsdagbokverktøyet som følger med Garmin 305. Ikke start et treningsprogram, eller endre et, uten først å rådføre deg med en lege står det. Og har jeg gjort det? Selvsagt ikke. Jeg er ikke stolt av at jeg knapt går til lege hvis jeg er skikkelig sjuk, det er en teit hulemanngreie, men jeg tror det vil ta en stund før jeg plager legen min med treningsopplegget mitt. Og det er fornuftig nok, for etter nøye overveielse har jeg kommet frem til at trening nok ikke er den risikoaktiviteten som amerikanske produsenter av treningsrelaterte produkter skal ha det til.

Men i Norge så er det vel bare legen min som ikke blir rådspurt, alle andre må selvsagt involveres. Derfor blir www2.oslofjordtri.com rådspurt om alt mellom himmel og jord. Og jeg får svar som er vesentlig bedre enn jeg spør. Og nok en gang er det Ketil som er snill og grei og deler noe av det han vet med oss som ikke vet:

" 10min oppvarming, rett over på
5min hardere, pulsen bygges opp rolig til 15 slag under terskel.
1min pause
Terskeldrag:
Styr dragene etter MAKSIMAL puls. Enhet: antall slag under terskel. Snittpulsen blir det den blir. Hvis du starter konservativt så bygger pulsen seg opp over en 5-6 minutters periode.
10min(10 under) +15min(5 under) +10min(0 under) (pause 1 min).
10 min rolig (dette endret jeg til 15 av en eller annen grunn) "

Her er pulsutviklingen:



Jeg var kanskje litt vel forsiktig, men jeg synes jeg var ganske flink og at det var ganske hardt. Den siste 10-minuttersbiten har en noe "urolig" kurve fordi jeg ble litt "forstyrret" av Helene. Hun kom plutselig gående ensom i mørket fra barneidretten, fordi transporten hennes var hele 7 minutter forsinket. Men hun hadde vel ikke tid til å somle mer fordi hun somler no så vanvittig om morgenen, så hun er vel på vei til å bli stor jente. Ellers holdt jeg stort sett jevnt tråkk på 63/64 rpm og aldri har 67 minutter på rulle gått så fort.

Jeg føler meg egentlig ganske kjekk og grei selv om treninga mi foreløpig har tatt en litt annen vending enn det jeg så for meg for noen få uker siden. Men hvis dette går galt og jeg havner i sykeseng så vet vi hvorfor, jeg har ikke søkt legen om råd. Men Garmin har sitt på det tørre og jeg kan ikke saksøke dem, for de har informert meg om hvor farlig trening kan være.

Men jeg velger å ikke tro på dem. Like lite som jeg tror på noe vrøvl jeg fant som en professor fra NIH har skrevet om helsegevinsten av å sykle. Men det får vente. Nå skal jeg høre på "The Decemberist" - The Crane Wife. Nydelig musikk å sovne på sofaen til.

Natti

Svømming på NIH

Svømming på NIH på onsdag pluss bittelitt filming. Eller var det filming og bittelitt svømming. Uansett må jeg lage den filmen på nytt fordi kvaliteten ble for dårlig.

Til forveksling lik

På nettsidene til SHdir står det at typiske rusvirkninger av det nye "dødsdopet" GHB er:

"Redusert konsentrasjon, endret stemningsleie, reduksjon av hukommelse og innlæringsevne, samt kritikkløshet".

Ja, eller typisk virkning av pubertet på gutter?

50 kroner til en oppsats

Damen dette skjedde med blir omtalt som å "ha litt fine venner i Bærum og Oslo vest" eller no slikt. Damen var invitert til dameselskap. Alle skulle ha med seg 50 kroner til en oppsats. ....??...

Når damen kommer til dameselskapet står det en stor blomsteroppsats på bordet som da alle har spleiset på for at de skal ha no virkelig vakkert å se på mens de konverserer.

Er så greit å være mann liksom. Hadde jeg kommet til Tim eller Einar eller Pondus eller Jokke eller Morten eller hvem som helst som har hank og vi skulle samles rundt en blomsteroppsats så... ja det er vel ikke no grunn til å fullføre tankerekka?

Team Recovery?

8 timer totalt så dette ble nok en god treningsuke dette her. I går syklet jeg mtb med piggdekk i 2t28min/45km med en gjennomsnittspuls på 125 bpm. I henhold til ”The Triathlete’s Training Bible” så er det en sykkeltur i sone 1 (Recovery) for sykkel (105-129 bpm). Sone 1 for løping er forresten 106-136. Dvs at jeg omtrent kan blåse i å ha recovery-økter i løping fordi pulsen min nesten alltid smetter opp i over 140 når jeg løper. Jeg kan vel strengt tatt droppe recovery-trening i det hele tatt så lite som jeg trener, men det er jo en annen skål.

Forresten ….. det kunne jo vært stas å sykle for sykkellaget Recovery? Tror det ville passet meg bedre en Discovery i hvert fall. Tror sjefen på Team Recovery er en trivelig kar i lenestol og de andre på laget setter stor pris på å stoppe opp på benserten for en Snickers og en cola. Synd jeg ikke spiser sjokolade lenger, men jeg får ta to cola mens resten av Recovery-laget mumser sjokkis.

Jeg vet ikke om Einar er en del av satsingen til Team Recovery, men i dag koste Einar og jeg oss no så innmari med en mtb-tur. Men med en å sykle sammen med så øker tempo litt. 2t11 og 45 km med en gjennomsnittspuls på 134 bpm. Det er altså i sone 2 for sykkel (130-143 bpm), det er altså der jeg skal sykle langturene mine. Jeg har en følelse av at de tidligere har ligget noe høyere. Vesentlig høyere til og med.

Men sone 2 er også glimrende pratetempo. Og vi snakket om puls, fart, bakker og Kalmar. Masse om Kalmar. Nesten hele tiden snakket vi om Kalmar tror jeg. Blant annet om sure og salte agurker.

For det lurer jeg litt på når det gjelder Sverige. Jeg liker Sverige og svensker veldig godt, men hva er det med svensker og gurka? På løpinga under Kalmar Triathlon er gurka en av alternativene å stappe i seg. Sure agurker er kjempegodt på leverpostei og kjøttpålegg, men sammen med sportsdrikk og energy bar? Da smaker det egentlig helt pyton og er ikke det jeg vil ha når jeg har vært i bevegelse i 12 timer. Einar kunne fylle meg inn med at det serverer de under Stockholm marathon også. Kanskje svensker rett og slett har et litt skrudd forhold til gurka?

Ellers ble jeg skuffet over musikkforetningen Rock i Göteborg. Jeg ville så gjerne ha no bra svensk rock jeg ikke hadde hørt før, altså noe annet enn Ebba Grön, Imperiet, Millencollin og Hellacopters. Og spurte etter det. Men det var ikke så lett som jeg trodde, men jeg fikk med meg den siste til Backyard Babies. People like people like people like us heter den og høres egentlig ut som en trivelig plate. Men hvis det er det tredjebeste svenskene har å slenge på disken så …. Men kanskje Stranglers hadde rett… kanskje det er ”All Quiet on the Eastern Front” ?

Stor variasjon

Hva brast så høyt der?

Jeg hadde store forhåpninger for denne løpeuka, jeg hadde plottet løpeturene inn i timeplanen for kurset og etter løp skulle det være core, men det er et ord som sier "The best layed plans of men and mice often go awry".

Onsdag var dagen da "pensumgruppa" jeg har levd med i to uker skulle flytte fra Finlandssalen til Oslorommet klokken 14.00 for å besvare utdelt oppgave. Tiden som var satt av var egentlig frem til 18.00 og oppgaven skulle besvares på en til to sider. Derfor var jeg rolig. Helt uten grunn. Av alle burde jeg vite at "optimism is the first step on the path to failure".

Fem personer med sterke meninger, høye stemmer og ulik faglig bakgrunn skulle trekke ut essensen av 800 siders pensum. Det blir veldig gøy. Og veldig sent. Sånn klokken 23 sent f.eks. Og da er det egentlig ikke så lett å overbevise seg selv om at å løpe er det rette. Spesielt ikke fordi jeg var bare sånn passe fornøyd med besvarelsen vår. Den var riktig, men ikke slagkraftig.

Hodet kokte av diskusjoner, løse tråder og Red Bull. Rundt og rundt. ”Barnevakten, jeg får ikke sove jeg”. Derfor gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. I to timer skrev jeg manus til en "instruksjonsvideo", et rollespill som besvarte oppgaven og pakket alt inn i en 10 minutters dialog. Rollespillet ble godt mottatt av gruppa og som vi brukte som eksamensbesvarelse i tillegg til powerpoint-presentasjonen vår. Til stor jubel. Jeg har hørt at Zapfe skrev en av sine juridiske eksamener på vers. Og til meget god karakter. Et 10 minutters rollespill på svorsk gjør meg vel ikke helt til hans ektefødte sønn, men jeg kan vel se på meg selv som en uekte inngifta tremenning eller en som bodde en kort stund i nabolaget?

På torsdag fikk jeg løpt, men det var en løpetur fra helvete. En tur jeg bare vil glemme. Gårsdagen satt i kroppen, uregelmessig spising rota til magen og mangel på søvn gjorde seg gjellende. 50 minutter løp jeg i fint vær og sol, men jeg var kvalm, tung, jeg kaldsvetta og hadde hold. Jeg løp og låste meg inne i et bittelite rom i en rar hjerne der musikken og den ene tanken ”snart ferdig” bodde og hadde full kontroll over meg. Ferdig. Dusj. Sove. Fest klokken 19.00-24.00. Hyggelig slutt på en fæl dag.

På fredag fikk jeg en lang ettermiddag på togstasjonen i Gøteborg. Jeg koste meg med musikk og svenskespotting. Faren min er jeg veldig i slekt med. Han pleide på 70- og 80-tallet å kjøre med en kompis til Fornebu i en grønn metallic Ford Taunus for å se på folk, drikke kaffe og spise et halvt rundstykke med ost. Eller et smørbrød med reker hvis de følte seg sånn passe råflotte. Tror jeg har arvet mye fra han, men jeg vet noen han ikke visste: at togstasjoner er bedre enn flyplasser og Sverige er bedre enn Norge.

Det er moro å se på svensker fordi det er så mye større variasjon i stil enn på oss nordmenn. En ting er at Svenske vestisgutter er så utrolig mye eklere enn sine norske brødre, du tror det kanskje ikke, men det er sant. Den jevne svenske, MS, er kanskje ikke veldig spennende, men det som underholdt meg i to timer var alle gjengene som drev frem og tilbake. Jeg så gjenger med noe som så ut som Mods, gothere, gammel-rockere, en ska-gjeng, heavy metal, punkere med hanekam og skatere med verdens mest fantastiske bukser der bukseræva slutta ved anklene. Og de drev alle sammen frem og tilbake. De var så flotte.

Jeg skulle hatt et kamera med vidvinkel og skikkelig lysstyrke. Det var det jeg skulle hatt! Jeg skulle vært gatefotograf. Så kunne jeg blitt gateslåttned.

Eller kanskje ikke. Blomster er jo også fine. Og ganske fredelige. De fleste.

Min første løpetur etter plan

Kan det være no glede å hente ut av en løpetur som er styrt av puls, fart og klokke og ikke av ren løpsglede, tankene og opplevelsene langs vegen? Jeg har nok hatt en mistanke om at det er glede og lykke å finne i gode systemer, men samtidig jobber treningsanarkisten, min indre Kropotkin, med å oppfordre til fri og uhemmet trening basert på lyst og glede.

Tallet er 160.På søndag fikk jeg altså utlevert tallet 160 som min laktatterskel, terskel er en grense og grenseutprøving er jo en spennede aktivitet. Også for treninganarkister og turtiatleter.

Ketil foreslo følgende strukturerte løpetur:
"15min oppv
Terskeldrag: 4x8min pause 1 min
10 min utløp
Alle skal gå like fort, men pulsen stiger underveis. Snittpuls på første drag ca 10 slag under terskel. Siste, et par slag under."

Og i dag så løp jeg den "øvelsen" og øverst finnes grafen som beskriver det og her er de tørre tall:

1. 15:27 - 6:36/KM - 141BPM
2. 08:01- 5:52/KM - 152 BPM
3. 01:01 - 10:46/KM- 145 bPM
4. 08:01 - 5:45/KM - 155 BPM
5. 1:01 - 10:43/KM 149 BPM
6. 08:01 - 5:51/KM - 156 BPM
7. 01:01 - 11:01 -148BPM
8. 08:05 -05:54/KM 157 BPM
9. 14:19 - 06:25/KM 151 bPM

Så er da det store spørsmålet, var det godt for meg også og ikke bare for pulsklokka mi? Merkelig nok så er svaret ja. OK, det var ikke en veldig tung intervalløkt, og vi kan sikkert snakke sammen senere om dette hvis målet er å nærme seg Tveitens foreslåtte: 15 min oppv, 4*5km pause 1min, men husk å beveg deg i pausene! Raskere og raskere underveis. Begynn på en fart litt senere enn maraton farten ( bare litt) og slutt raskere enn din 1/2 maraton fart. 15min rolig.

Det var egentlig godt å ha litt mening og mål med turen. Fikk på en pussig måte følelsen av å trene mot noe og jeg så jo de samme tingene og tenkte de samme skrudde tankene.... tror jeg tenkte på Kalmar 20 ganger i løpet av disse minuttene... jaja, skal ikke mase for mye med dette, nyfrelst er jeg ikke.... på ingen måte.

Men rytmen og musikken den har jeg i blodet og på mp3-spilleren og for tiden liker jeg veldig godt "Feltham is singing out" av Hard-Fi. Med et skikkelig fotballsupporterrefreng synger de antageligvis om "HM Young Offender Institution & Remand Centre Feltham". Og det er sikkert en sang verdt. Hva vet jeg.

Hare eller struts?

Det er moro med dyr og trøst i dyr. Ja, selv hybelkaniner kan fylle et behov for grunnleggende nærhet hvis man blir for ensom. Selv når nøden er som størst og trøsten er som magrest er det dog viktig med aktsomhet. Når hybelkaninene formerer seg, organiserer seg, utvikler politiske systemer og arrangerer valg er det fare på ferde. Vips så klarer ikke de lodne små å telle opp stemmene skikkelig i valgkretsen under sofaen, feil hybelkanin blir valgt og bråket er i gang. Det har skjedd før og det vil skje igjen.

I parkene rundt ”Nya Varvet” er det ikke hybelkaniner, men Sørhare. Sørhare er ikke som andre harer. De er ganske teite og min teori er at de tror de er strust. Jeg bygger dette på det faktum at hvis de blir oppdaget så løper de litt bort og gjemmer hodet inni en busk eller bak et tre, mens resten av kroppen stikker frem. På torsdag traff jeg på to slike smartinger som så meg og gjemte seg bak et tre. Stor var overraskelsen deres da jeg på pur f... plutselig løp rundt treet på andre siden og skremte dem skikkelig. De harene har fått meg til å tvile på barnetroen og jeg heller nå i retning av at Darwin tar feil. Jeg lurer rett og slett på om ikke "Survival of the fittest" ble falsifisert här i våran park, dom djuren er egentlig alt for dumma til at dom skal överleva!

På fredag fikk jeg en ny-gammel NOFX cd i posten: ”The war on Errorism” fra 2003. Har bare fått hørt litt på den og den høres bra ut, men ikke helt ”So long and thanks for the shoes”. Dette er en politisk NOFX-plate og ”Somewhere in Texas there is a village without its idiot” står det på coveret. Litt sånn bumper-sticker politikk, de store politiske analysene må man finne andre steder, men både tittelen og sangen på f.eks “The Seperation of Church and Skate” er jo bra da.

Bildet øverst har ingenting med harer eller Bush å gjøre. På lørdag syklet jeg en flott tur på 29,5 km og 1t58 minutter. Med piggdekk på asfalt og på snødekte skogsstier. Det var helt stille bortsett fra rare lyder fra sykkelen og kroppen. På turen var gjennomsnittspulsen 125 slag i min, maxpulsen var 158 og jeg hadde en lengre periode med puls på 150-158 inni skogen. Pulsen fløy opp i det jeg traff skogsveier med snø. En bil hadde kjørt inne i Elingaardskogen, noen hadde gått tur og en hest hadde både gått og bæsja. Men trafikken hadde ikke vært nok til å ha pakka snøen. Derfor fikk jeg ikke mye fart, men det var deilig, hvitt og kaldt og spennende i nedoverbakke! For hvor hadde hjulet tenkt seg å spore i den løse snøen og når kommer neste hull i veien? Stor morro.

Treningsuka ble avsluttet med en 25 minutters tur på tredemølle for å ta laktat-test sammen med andre gærninger fra klubben. 160 er min grense. Hva dette egentlig betyr må jeg finne ut av etter hvert, foreløpig har ikke informasjonen sunket helt inn kan du si, men jeg tror ikke det er dette som kommer til å endre livet mitt radikalt. Men gøy var det å ta testen og det er uansett kjekt å ha!

Helt sikkert mer om dette senere! Laktat. Ikke hare. Haren anser jeg som ferdigdebatert og forloren. Eller struts.

Svik i går, på sporet i dag!

"Hva er forskjellen på en pittbull-terrier og en jordmor?" Svar: "Leppestift"

På onsdag løp jeg 8 km på 54 min og jeg tuslet meg i vei på glatta og var så sliten da jeg satt meg ned at kropp og hjerne stemte ut core fra campus. På torsdag løp jeg 10 km på 1:04 og det var fortsatt glatt, jeg følte meg bedre og fikk også tid til en corerunde med bike-kick, situps og "diagonal arm og bein løft" ganger to, før det ble tur på den lokale resturanten med lax och tsjekkisk fatøl. Ganger to.

Kjenner at løpeturene er viktige for å holde hodet i gang på kurset som starter 0845 og slutter 1730, med gruppearbeid og lesing etterpå. Men klager jeg? Å nei da, det å få lov til å være student er en så god ting at sutring er forbudt.

Torsdag var syvende dagen på rad med trening, det er mye til å være meg. Fredag blir det pause i treninga. Sikkert greit.

Hvorfor core? For meg? I tillegg til mange andre problem så har et et stort problem på sykkel og det gjelder uansett om det er klatring eller å ligge i tempobøylen i flere timer. Jeg blir sliten i ryggen og "kraftløs" i beina. Og mens det selvsagt er viktig å sykle og sykle og sykle mer og mer, så tror jeg at problemet med å være sliten på "midten" må løses dypere.

Jeg jobber med en liste over de sangene jeg liker best for tiden:

1. "Ghost town" The Specials
2. "Under the boardwalk" Magazine. Denne vil alltid være på lista mi, den kan ikke rykke ned. Det hadde vært noe det FFK! Fotballbrøl er forresten ikke alltid like smarte, hva er det med dette ropet "Vi taper aldri". Fra klaner og berg og hauger som hver søndag ser nedrykket inn i hvitøyet? Det kan ikke være så dårlig med den mentale kapasiteten at de ikke husker noen dager tilbake? Eller?
3. "Born in the U.K" Badly Drawn Boy
4. "Reversed" Glucifer - det tøffeste riffet på starten av noen norsk sang.
5. "The Incomparable Mr.Flannery" Clutch
6. "Watching the Detectives" Elvis Costello - favoritt i 1977 og favoritt i dag selv om musikklærer og gymlærer Blix sa at Elvis Costello kom til å være glemt om to år. Og jeg synes ikke Beatles var så populære (det uttrykket har jeg stjælt altså).
7. "Thanks to Sara" The Dwellers
8. "Fast and Loose" Motörhead
9. "Finn, Sophie, Bobby and Lance" The Shack
10. "Black Friday Rule" Flogging Molly - irsk folkemusikk-punk, pussig at det er en så glimrende kombinasjon.

Jeg vet ikke om dette er riktig svar jeg lærer, men det er jo prosessen som er viktig og ikke svaret.

Hard core core og løp

Takk bare bra, siden du spør, men beina var vonde i dag.

Litt over 10 km med jogging på hvite og fine gang- og sykkelstier ut mot havet. Jeg fulgte den som heter "Turisttråkket" eller noe slikt. Burde kanskje lett opp en som het ungefär "Studenttråkigt", men det går jo bra endå, hva? 1 time og 7 minutter jogget jeg, men beina var vonde. Det er nok en gang den følelsen av at det inni beina er to treklosser som dunker rett på hverandre. Null mykhet og smidighet og støtdemping. Skal ikke se bort fra at det er straffen for at det var over to uker siden jeg løp sist. Hvem vet, kanskje det er fornuftig å strekke ut også. Men det får være grenser.

Jeg hadde litt dårlig tid i dag så det ble med et 10-15 minutters coreprogram bestående av: "situps", "diagonal arm og benutstrekk", "bike kick" og "push ups" ganger to.

Jeg levde i den tro at core var styrketrening, men så er det ikke det. I hvert fall ikke primært. I det følgende oversetter jeg fra en artikkel som heter "Hard core" fra Triathlete Magazine, dette her har jeg selvsagt ikke suget fra eget bryst (for øvrig et veldig ekkelt uttrykk, ikke prøv å visualisere er du snill .... oooops).

Den vanligste misforståelsen når det gjelder core-trening, fortsatt fra artikkelen, er at øvelsene skal stykre "muscles of the trunk". I virkeligheten er ikke det å bygge styrke det primære målet. Core-trening gjøres først og fremst for å lære å aktivisere viktige stabiliseringsmuskler og koordinere disse musklene med andre muskler. I sportsspesifikke bevegelser. Og det er dette som er viktig, sier artikkelen, fordi de fleste av oss ikke klarer å funksjonelt aktivisere de mest viktige stabiliseringsmusklene vi har under svømming, sykling og spesielt løping. Og det reduserer bevegelseseffektiviteten vår og bidrar til belastningsskader.

Og det sentrale er at mangelen ikke er styrke, for vi trenger ikke stor styrke for å bruke nøkkelstabilisatorene riktig. Det eneste som er nødvendig er koordinering mellom hjerne og muskler og problemet er mangelen på neuromuskulær kommunikasjon. Helt bokstavelig kan ikke hjernen finne musklene. Muligens fordi vi er alt for stillesittende i jobb og fritid ellers?

Og så sier artikkelen noe om å ta det trinn for trinn og starte med "bestemorøvelser" og det er selvsagt her jeg faller av, steg for steg blir litt Ikea, så jeg kjører rett på heavy duty rock'n roll hard core.

To be continued......

Min viljes triumf!

Jeg kom til å tenke på Colonel Stuart i dag. Vet du ikke hvem Colonel Stuart er sier du? Sett Die Hard II eller? Skaff deg litt almendannelse a! Colonel Stuart er den skinnmagre og senesterke skurken som trener styrketrening på hotellrommet sitt. Naken. Og likheten mellom oss er altså at jeg har trent styrketrening på hotellrommet mitt i dag. Men jeg tror ikke jeg er no skurk og jeg vet jeg var påkledd.

Og var det egentlig styrketrening jeg holdt på med? Slik jeg hele tiden har trodd at Core var? Styrketrening uten vekter og utstyr?

Det er kaldt i Göteborg i dag og læreanstalten som jeg kaller mitt hjem i 14 dager, ligger i et område som heter Nya Varvet. Nya Varvet er et tidligere værft som en gang var et nytt værft og fornuftig plassering av gamle, tidligere og nye værft er ved vannet. I dette tilfellet ved elven og det er kaldt og rått ved elva. Jammen bra jeg har fått inn rå og kald Drammensfjord- og Drammenselvluft sammen med morsmjælka. Ellers hadde jeg kanskje ikke løpt ut i de ti-tolv minusgradene som river i lungene når kroppen starter å bevege seg i løpemønster. Kanskje jeg heller hadde lest en bok, drukket te, spist nøtter eller sovet på senga. Og det hadde vært et godt valg det også.

Men viljen vant i dag en total, knusende og betingelsesløs seier over en horisontalt søkende materie. Så jeg tok på meg det jeg hadde av klær og jeg løp. Sakte. Sakte fordi det er sakte jeg løper, men også fordi jeg ikke tror det er no vits i at jeg tar meg ut i såpass kald luft. 8 km og 53 minutter er trening det også.

Og så trente jeg 15 minutter core etterpå. Som er styrketrening, men ikke er det helt. Her er en tråd fra Oslofjordforumet om Core, tråden som fikk meg overbevist om at dette er fornuftig. Men det har altså tatt et år fra erkjennelse til handling, så nei, det er rimelig å uttrykke det slik at jeg ikke er av de raskeste på avtrekkern. Lucky Luke er jeg ikke.

Hvilke Coreøvelser jeg moret meg med i dag? Tja, hva heter de da? Bike Kick het en som var ganske brutal men ikke har noe med å etterligne Norman Städlers behandling av Kuota-sykkelen sin i 2005 eller hva det var. Heller ikke er det en øvelse der man etterligner fotbevegelsen når man sparker opp sykkelstøtta. Bike Kick den øvelsen der man ligger på ryggen og i rask takt "sparker opp" med kneet og møter det diagonalt med motsatt albue. Ble det forståelig?

Push ups er jo kjent og kjær. Og så er det den standardøvelsen der man står på alle fire og løfter venstre ben rett bakover, samtidig med at man strekker høyre arm rett frem. Og bytter om. Mange ganger. Men aller mest så var det vondt med Hindu Squats. Jeg skulle liksom ta 70, men jeg klarte sikkert ikke mer enn 35-40 og holdt på å tryne inn i radiatoren tre ganger.

Jeg ble sliten og fornøyd, men var det styrketrening jeg drev med? Svar kommer nok. Plutselig.

Sesongen nærmer seg

Her er en grafisk fremstilling av "watten" i sykkeløktene mine. Eller det er kanskje en grafisk fremstilling av besøkstallene på nettsidene til Norges desidert største og beste triatlonklubb, Oslofjord triatlon. Uansett så er meningen med figuren å vise at det dag for dag bygges opp mot en sesongstart som plutselig er mye triveligere nære. Til tross for at vinteren i helgen hadde en gjesteopptreden.

Jeg trener ikke så halvgæærnt nå og er egentlig litt småfornøyd med utviklingen. Det går faktisk litt etter plan og det er jo en snedig erfaring.

Tirsdag: 70 minutter rulletrening. Hard sykling. 10 minutter core, tåhev.
Onsdag: 3800 meter og 1t35min svømming.
Fredag: 85 minutter rulletrening. 179w/68rpm.
Lørdag:43 min rulletrening, 188w/74rpm. Hardt, skikkelig sliten etterpå. 15 min core, tåhev.
Søndag: 42 min rulletrening, 201 w/76rpm, hardt fra første tråkk og ja.. sliten etterpå.

Det her er jo hverken tider, watt, bomull eller lengder som er egnet til å skremme noen på flatmark eller i skråninger, enda mindre i cat 3 bakker, men det er egnet til å få meg litt bedre. Eller hvis alderen virkelig har startet å gjøre sitt: forsinke forværringen et par knepp nedover.

Og nå er jeg tilbake i Göteborg. Klokken tikket akkurat over 00:00, og i morgen starter løpe og coreukene. Best å få litt søvn.

Løpetid i Sverige, kald krig i Dagbladet

Kanskje det er fraværet av vinteren og et intenst ønske om kulde, en hvilken som helst kulde, det være seg konkret eller overført som gjør det tenker jeg. Jeg får denne tankerekka og spinner videre på den fordi Dagbladet har gjeninnført den ”kalde krigen”. Journalistene Kleve og Tvedten, jeg antar at de er journalister, skriver i forbindelse med stormen som herjer Europa: ” Akkurat nå er det Tyskland som har det verst. Men ifølge Mjelstad vil særlig Polen, men også de andre østblokklandene, merke stormen i natt.”

Kanskje Dagbladjournalistene Kleve og Tvedten rett og slett ikke vet hva østblokklandene var? Kanskje de bare hadde hørt ordet en gang i barnehagen og syntes det virket litt kaldt og guffent og passet så fint sammen med storm og uvær? Det er det jeg tror på. Alternativt mener de det fortsatt er rimelig å bruke begrepet østblokk i en militær/politisk betydning. Det ville vært litt skremmende, men ikke egentlig helt utenkelig det heller.

Men for å avklare: ord og uttrykk som ”Østblokk”, ”Sovjet” og ”DDR” referer ikke til noe som i dag eksisterer og Berlinmuren er en museal rest og ellers små suvenirpartikler i en skuff. Østblokken døde for så lenge siden at Norge av den svenske minister herr Rosengren en gang på 90-tallet beskyldt for å være den siste sovjetstaten, selv om alle andre vet at den kom han fra selv. Hans frustrasjon var sikkert forståelig, men beskyldningen dårlig fundert. Nordmenn gjør i alt for stor grad akkurat som de selv vil og vi er for håpløst dårlige til å marsjere til at vi hadde hatt no særlig håp om at det skulle overleve så mange av oss i en Sovjetstat.

Nå har vel Sverige også forandret seg i løpet av den halve mannsalder som har gått så brutalt fort siden Rosengren rant over av frustrasjon og vas. I hvert fall var det svært lite sovjetisk preg over mitt forrige Göteborgopphold og nå skal jeg ned igjen å ha løpetid og forventer meg også denne gange svært lite overvåking og meningsmonopol.

Løpetid har ingen ting med ”I'm feeling like a dog in heat” som Green Day synger i ”Longview” på plata Dookie. Løpetid skal forstås konkret. Jeg skal løpe. I Sverige.

På søndag drar jeg altså tilbake til Göteborg og gjøre et nytt forsøk på å bli klok. Jeg skal ta de første to ukene av et åtte ukers kurs i folkehelseklokskap og det blir de første to ukene med løpeturer som eneste type fysisk aktivitet og avkobling.

Sist lærte jeg en forbyggingslekse. Leksa var å komme seg ut en tur hver eneste dag, selv om det skulle være gruppearbeid og lekselesing og oppgavelevering om en halv time. Hjernen min jobber ikke bedre av at kroppen ikke får beveget seg litt og at hjertet ikke kan dunke litt tungt og rytmisk. Tvert i mot.

Så hver dag skal det løpes. Kanskje bare det blir en liten halvtime noen dager, men joggeskoa skal på og pulsen skal slå og mp3-spiller og refleksvest skal være på.

Det har vi sentralstyrevedtak på.

God triatlonsvømmetrening

I dag har jeg svømt 3800 meter på Kongsten og jeg har her prøvd å gjengi en slags grafisk fremstilling av startfeltet. Jeg holdt på i 1t35minutter. Jeg var i den miderste banedelen selvsagt og prøvde å svømme rettlinjet. Det var ikke lett, men det tar man med et smil. Skulle f.. med bare mangle.

Fin triatlonsvømmetrening det. Visualiserte at jeg svømte forbi tidligere "bølger" jeg. Smilte hånlig under vann og svelget klor. Dumt av meg.

Oppover i varme og sol!

Syklister og triatleter er litt som katter. Når sola treffer asfalten så slikker vi sol. Kattene har dog en annen grunnholdning til livet, de ligger rett ut og sier "prrrrrbrrrbpprrr". Vi som har sykkel som en naturlig forlengelse av kroppen, vi trekker til bakkene og kjenner sola som reflekterer, vi står og trår litt Tour de Fransk og kanskje trekker vi glidelåsen litt ned på sykkeltrøya og ut strømmer innestengt varme. Til og med jeg gjør det, jeg som er kroppsbestemt til ikke å like bakker.

De som har forsett seg på sykkel på tv tar i tillegg av hjelmen, henger den på sykkelstyret, reiser seg og danser opp. Dem om det, hodet mitt tåler å bli litt varm mye bedre enn et knakk mot kantsteinen. Og ja, jeg har velvet i oppoverbakke. Pga feilgiring og liten fart. Det er pinlig, men det er sant og sannheten skal ikke skjules. Pravda.

På fredag og lørdag hadde jeg et forsøk for å se om jeg kunne merke noe kvalitetsforskjell på rulletrening og utetrening. Jeg blindet, fordelte og randomiserte meg selv og jeg kjente helt klart å merke en større glede av utetreninga på lørdag, enn innetrenga på fredagen. Selv om vegforholdene på lørdag krevde piggdekk var bakkene varme og solcellene mine er ladet for noen dager til. Resultatet av forsøket bekreftet hypotesen min: Jeg liker meg bedre ute når det er varmt og sol, enn inne på rulla på kvelden. Glimrende forskning spør du meg. Sparker inn vidåpne dører som masse god forskning gjør.

Her jeg sitter og skriver kan jeg kjenne varmen og lukten fra asfalten hvis jeg lukker øya. Men skrivinga går litt dårlig da .....

I dag har jeg forøvrig syklet 70 knall harde minutter på rulla. Jeg lot meg rive med av noen datamotstandere og dataasfalt og datasol og datamiddelhavsby. Jeg danset ikke oppover i Tracx-landskapet, men jeg tenkte på noe som er bedre enn databakker. Jeg skal til La Manga jeg. I overgangen april/mai. Der har jeg vært før. Der er det bakker som er lange og bratte og langt fremme kan jeg visualisere at Dukkelise, Sheriffen, Adeleid og Trine danser opp bakkene.

Men jeg har to hemmelige våpen i år.

Det første er trening, det tenker jeg de andre ikke har tenkt på. I fjor ble jeg skrekkelig sliten, det kommer jeg til å bli i år også, men jeg kommer til å være svært mye bedre trent hvis jeg bare ikke slapper av nå. Tidligere vintre så har jeg hatt veldig mange uker med en og to treninger, og ikke startet å trene før i mars/april. Nå er jeg "opptøffet" og det må sjukdom til for at jeg trener mindre enn fire ganger i uka, målet er fem til seks. Så jeg lander i La Manga med mange sykkelmil i beina som en "Lean, mean, fighting machine". Så det så.

Det andre våpnet? Klatrekrans. Pysegir. Her skal det vispes opp de bratteste bakkene.

Ikke et hemmelig våpen, men jeg har fått ett nytt album som jeg spiller hele tiden når jeg ikke spiller Shack "The Corner of Miles and Gil". Jeg spiller Badly Drawn Boy"Born in the UK" som i helhet er en nydelig plate med masse vakker og lyrisk musikk. Tittelsporet er en rocka og veldig engelsk sang, et engelsk ekko av "Born in the USA" selvsagt, en sang som regner opp en rekke viktige hendelser i UK fra han ble født i 1969. Her er "Life on Mars", "Long hot summer", Jernjomfuren, Sølvjubileet, Falkland og Union Jack. Dette gir frysninger på ryggen til en nesten like bleik nordmann som ble gjenfødt som engelsk inn i andre omgang i en svart/hvitt Tippekamp med "Brudd på bildesambandet med England" i 1973.

*Brrrrr* lukker øyna. Sol i bakken. Varmt nå. Sykle. Oppover i varme og sol.

Nesten, men ingen sigar!

Det må være bittert å ha vært så nære, så nære å utvikle det ultimate medikamentelle produkt - Imunium!

”Vil du sikre deg mot Aids, forkjølelse, kjærlighetssorg, malaria, skuffelse, matforgiftning og kritikk? Ta en Imunium morgen og kveld. Imunium for liten, Imunium for stor, Imunium for hele familien, men husk….. det må være Imunium”

Her hadde man altså muligheten, store ressurser ble satt på saken, år ut og år inn, man var så nære og så helt på tampen så bommer man med to bokstaver og kommer opp med Imodium isteden. Den ene pillen ville stoppet alt, Imodium stopper bare …

Språk er makt og den farmasøytiske industrien bør vite sin besøkelsestid, jeg kan overtales til å skifte beite. Hvis prisen er riktig. Og det er den.

Sudoku og barneidrett

I går trente jeg 60 minutter på rulle. 5 ganger enbent tråkk med høy frekvens og 10 minutter styrketråkk. Etterpå ble det ti minutter med sit-ups, ryggøvelse og tåhev.

I dag satt jeg rundt et bord og snakka med litt forskjellige folk. Snakka om forskjellig. En av de forskjellige som satt rundt bordet, satt og løste Sudoku og hørte med et halvt øre på det forskjellige vi andre snakket om. Jeg f.eks snakket med en som løper orientering. Jeg spurte han om mosjonsorientering og hvordan det var med barn og orientering og slikt.

Fru Sudoku: Hvor gammel er datteren din
Jeg: Ehhh 9 år hvordan det?
Fru Sudoku: Det er alt for sent
Jeg: Til hva?
Fru Sudoku: Til å begynne å gå på ski
Jeg: Ehh, javel det tviler jeg vel på, men nå snakket vi om orientering
Fru Sudoku: Har hun vist no anlegg for det?

Hvor blåst går det an å bli? Kjærringa blåste seg i hvert fall rett ut av lista over folk jeg gidder å prøve å snakke med. Hvorfor i alle dager skal vi leite etter anlegg hos unga for at de skal starte med en idrett? Jeg har et håp om at Helene og Åse, med eller uten hjelp fra meg, finner en eller flere aktiviteter som de har lyst til å drive med og som de vil trives med lenge. Jeg har ikke noe som helst håp eller ønske at de eller jeg skal finne dem en idrett som de skal bli veldig gode i.

Kjærring. Sov dukkelise! Ikke klarte du Sudokugreiene dine heller.

Starten på 2007

Trening:

1. januar 2t36 og 55 km på mtb på veg
4. januar 60 min med rolig sykling på rulle
5. januar 60 min med 10 ganger enbent sykling
7. januar 70 min med 5 ganger enbent sykling og 10 min styrketråkk

For lenge siden, den gang jeg var en liten jægersoldat og stolt forsvarer av rikets sikkerhet i Harstads dype snø så solgte jeg en skatt. En LP fra Rough Trade. En veldig rar plate som jeg likte veldig godt. Men jeg solgte den fordi jeg trengt penger. Og jeg hadde en ivrig kjøper.

Jeg har solgt ting senere i studentpengekniper på slutten av stipendåret. Det var den gangen studentene fikk sine penger på starten av halvåret og måtte fordele dem med kløkt og sparsomhet slik at de skulle rekke helt til første sommerjobblønn. Eller "førstemann til Puben" og så "sistemann Jorda rundt er en dust" som det også var kjent som. Jeg har solgt en el-gitar (fenderkopi, gjorde ingenting) og en forsterker (liten, men kraftig MusicMan forsterker, verdiløs uten gitar egentlig), en svart ibanez 12-streng gitar (den var kul). Og en del plater.

Og jeg solgte min fine blå italienske stålsykkel, min kjære Olmo Scatto da jeg skulle kjøpe mina Colnago Dream B-stay. Men jeg har ikke solgt mye som har betydd noe.

Og jeg glemte plata jeg solgte i et svart smug i Åsegarden leir, for ganske snart fikk jeg annet å tenke på. Studier og studentmusikk. 80-tallsmusikk fra siste halvdel. Forsøk på å lære å like klassisk musikk (jeg har klart det) og forsøk på å bli like ordrik og veltalende som Oslo vest-gutta. Det klarte jeg aldri og jeg snyter meg i deres retning.

Jeg glemte plata helt til for noen år siden. Og så begynte jeg å lete etter den. Jeg savnet den, den plata som hadde vært så veldig min i flere år. Helt uten å huske en eneste sang, en eneste tone eller en enest bit av tekstene savnet jeg den. Jeg savnet også uten å huske hva gruppa eller plata het. Da er det ikke så lett.

Og så for et par dager siden så satt jeg å lekte en liten ordlek mens jeg syklet og kom plutselig på det via Gentle Giants - They Might be Giants...... -Young Marble Giants. Og på Platekompaniet fant jeg Young Marble Giants med plata Colossal Youth. Og det er ikke bare jeg som har likt denne plata og han som kjøpte den av meg var vel klar over hva han gjorde:

"Young Marble Giants fra Cardiff i Wales laget med 1980-utgivelsen Colossal Youth en av de siste 25 årenes mest legendariske undergrunnsplater. Deres naive og skranglete new wave har inspirert mang en senere post-punk skive. De to brødrene (Stuart Moxham og Philip Moxham), deres kvinnelige partner (Allison Statton) og deres trommemaskin (som vi ikke kjenner navnet på) opptar plassen på en kulthit av de sjeldne. Dette er rolig, melodisk og rar folk-musikk (kall det forresten gjerne robot-folk) som ikke bare drives av gitar, bass og orgel sammensetningene, men som også får fart på sine skralle ben på grunn av Stuart Moxhams nydelige tekster" (en ikke helt stødig beskrivelse fra www.platekompaniet.no)

Jeg hadde glemt alle sangen, og det er veldig rart til å vær meg, jeg var litt småautistisk på tekster i yngre år, men når jeg ser hvilke sanger som snart skal lande i postkassa mi så kan jeg nesten nynne litt småfalskt på: Searching For Mr Right, Include Me Out, Colossal Youth og Wurlitzer Jukebox. Og jeg gleder meg til vi igjen skal dele hus.

Jeg gleder meg så mye at jeg nesten kan glemme at jeg pga av litt indre uenighet fra 2. januar har kuttet helt ut produkter med melk. Inkludert ost. Og sjokolade. Nesten, men ikke helt.

Og så jeg som nesten ikke er no glad i Kong Håkon, festkarameller, M, Snickers, oioioioi dette kommer til å bli tøft!

Illusions of Grandeur by Proxy

Denne lille dialogen kom etter at Helene og Åse hadde sunget en eller annen barnehage-FFK-sang og jeg hadde bitt meg hardt i leppa for ikke å rope "øl, vold, skamslåtte bønder" og hvor det ble sagt noen harde ord som blant annet var "tegneserielag". Så...

Åse: Pappa kommer sist i triatlon
[pause]

Åse: Hvofor må dere sykle så langt i eh.. triatlon?
Jeg: Nei, det er så langt det er [Ok, veldig døvt og lite forklarende svar]
Åse: Jammen du er jo sjefen i triatlon, er det ikke så langt som du bestemmer?

Så altså, hvis jeg av og til skulle ha en tendens til å blåse meg opp, så er det fordi jeg har det hjemmefra.

Nyttårsmultisport og nyttårsløpet

Siste dagen av 2006 startet med multisport. Jeg er villig til å ta selvkritikk for dette. Bakgrunnen for avviket var at Helene og Åse har sett på Energikampen på NRK, det er den tv-kanalen som finnes på Åle, og småjentene erklærte i går at de skulle ha energikamp på nyttårsaften. OK, da blir det multisport/energikamp.

Det var fire øvelser som skulle teste dem på ulike måter, de måtte jobbe sammen som et team og for hver øvelse de klarte skulle de plante et rødt flagg i gjørma.

Det var en tauøvelse, en balløvelse, en øye-hånd koordinasjonsøvelse (spiralen) og en teoriøvelse. Tauøvelsen gikk ut på at det var et rødt flagg i et tre og at Helene skulle heise Åse opp i treet via et sinnrikt system av tau og taljer. Først prøvde Åse seg med en kreativ løsning med stige, en løsning hun selv var veldig fornøyd med.
Men opp den reglementerte veien skulle hun og far skulle bare sikre. Ok, så ble det no feil på denne øvelsen. Beregningene holdt ikke helt stikk og det var vel strengt tatt far som dro Åse til toppen av treet og ned igjen. Men det reduserer på ingen måte hverken innsatsen eller opplevelsen. Etterpå måtte Helene til værs også, sånn for rettferdighets skyld.

Balløvelsen, kjent fra tivoli og tusen regnvåte og triste 17.maifeiringer som "kaste boks med ball" og koordineringsøvelse "spiralen" gikk veldig bra.

I energikampen skal det selvsagt være en teoridel som skiller lagene med muskler og hjerne, fra lagene med bare muskler. To spørsmål fikk de små multisportere, hvis de ikke klarte skulle de løpe en strafferunde.

Spørsmål 1: Er bensin en fornybar ressurs?
Spørsmål 2: Kan vi kaste søppel i naturen?

Du synes vel at dette var lette spørsmål? I så fall, gratulerer jeg deg med at du er en smarting, på lik linje med Helene og Åse som begge svarte rungende "Nei". Men jeg vet at særlig det siste spørsmålet får mange til å klø seg i hue og svare "JA", i hvert fall i Fredrikstad. Her er det nok søplehuer som ikke gidder å kvitte seg med søppla si på en skikkelig måte, til at villfyllinger er et problem og artikler som denne finner man rett som det er i Fredrikstad blad.

Men mer en nok om det, i multisportskonkurransen var begge vinnere. Vil du se flere bilder av de små multisportere er dette stedet og selv synes jeg det så så gøy ut at jeg har glemt tidligere erfaringer og meninger og nok må ta konskekvensene av mine små multisportsavvik og melder meg på no slikt som dette. Hvis jeg finner en konkurranse i Fredrikstad/Råde/Sarpsborg-området vel og merke.

Selv løp jeg nyttårsløpet i Fredrikstad i dag sammen med 400-500 andre. Løp til, løp løpet og løp fra løpet. Det ble 1t15min og 12 km på årets siste dag.

Fornøyd med det. La 2007 komme med alle treningstimene og konkurransene. Dette skal bli bra og morro.

Storm romjulsduatlon 2006

På den eh... 9.dagen av treningsleieren ble det på tide å "uppe anten" og det var klart for årets siste duatlon. Dette sammenfallt muligens med årets siste dag med skikkelig møkkavær. Øvelsen ble dermed slik:

27 min og 4 km løp i motvind, medvind, sidevind og regn
70 min på rulle - kjedelig
14 min og 2 km løp i medvind, motvind, sidevind og regn

Jeg er litt babyfjes, regn og vind har skurt meg og jeg er glatt i panna fra øyebryna og til langt bak i nakken. Det var trivelig å løpe i blesten, men jeg og lusa på tjærekosten er mer enn vanlig nært beslektet etter mer enn 8 timers trening fra mandag til lørdag. Gjør jeg det jeg har planer om på søndag så bikker jeg over 10 timer med trening på en uke, og det uten utendørssykling.

For meg er det seriøst mye trening og jeg tenker litt på mosjonistvenner som trener 10t+ hver uke. Jeg tror ikke jeg vil det. Jeg tror ikke jeg klarer å bestemme meg for å ville det. Jeg har ikke den holdningen til triatlon, "commitment" er et engelsk ord for det, selv om et slikt eksperiment som cyber-treningsleieren er en liten grenseflytter. For meg er den det. Grenseflytter.

I år trente jeg litt mer enn jeg gjorde i 2005 og litt mer systematisk. Og det gikk rævva. I år skal jeg prøve litt mer. Litt mer trening. Mye mer morro og mye mer konkurranser.

Dette har jeg sagt før, men dette er nyttårsforsettet mitt. Bli litt mer systematisk og mertrenende turtriatlet. Og morro? Blondiner har mer morro, så det løser seg.

8.dagsmosjonisten

Onsdag: 57min løp, 9km
Torsdag: 1t20min sykkel på rulle
Fredag: 59 min løp, 9 km

Tidligere denne måneden gikk det en kule varmt på forumet til Oslofjord triatlon www2.oslofjordtri.com fordi vi diskuterte "hvem er Oslofjord triatlon primært for" og hva vi mener med dette merkelige norske ordet "mosjonist" som vi har i loven for klubben? Det blir selvsagt litt vanskelig å diskutere, fordi noen av oss mener at mosjonist er et positiv ladet ord mens andre kanskje føler det litt klamt å bli satt i bås med oss som subber rundt. Men basert på resultater og målt opp mot triatlonbrødre og søstre utenfor landets grenser så bør 99,5 % av alle triatleter i Norge for skam skyld regne seg som mosjonister.

Jeg pleier å ordlegge meg omtrent i retning av at Oslofjord triatlon ble startet for triatlonmosjonister (TM), men at TM ikke er som andre mosjonister. Men det er tydelig at mosjonist er et vanskelig ord fordi det kan dekke veldig mye eller veldig lite og jeg tenkte litt på det mens jeg løp i dag. På den 8.dagen i vår cyber-treningsleir.

8.dagsmosjonisten har ferie i dag og ferierer også i dag med en liten løpetur. På jobben er det svært liten forståelse for at man kan tenke seg å trene hver eneste fridag og arbeidsdag i jula (inkl. julaften og ... *gisp* 1.nyttårsdag) og som mange andre peker på, så blir det å koble mosjonistegrepet sammen med triatlon og dertil hørende atferd, ofte møtt med hoderysting. For mosjonister er gamle tanter med hvite bomullstreningsdresser som jogger en runde i Slottsparken to ganger i uka eller de som er med på stavganggruppa til Frivillighetssentralen. Og da blir 15 timer systematisk trening i en litt annen divisjon.

Men hvis det er så viktig, så ser jeg løsningen fordi jeg tror jeg fant ordet: Triatlonmosjonistgærning (TMG). Tror det er dekkende, det er nesten dekkende for meg i hvert fall. Skulle det være helt dekkende så måtte jeg putte " drita sliten" forran TMG. DSTMG.

Og enda er det igjen trening lørdag, søndag og mandag igjen før jeg kan hvile den 12. dag og se at det er godt. Det også.

Tomt for Kong Haakon og Cola, over på Bridge-blanding og Red Bull.

Fint med tåke

Fem dager har gått av vår cyber-treningsleir og jeg har fortsatt ikke hatt no treningspause. Jeg lurer på når jeg grisesprekker og må innta horisontalen . I dag løp jeg 1t07min og 10 km. Jeg var veldig tung i kroppen, så det var ikke så lett å løpe, men løping er jo mye mer enn fart og kilometer. For meg er det i hvert fall det.

Den store beholdningen i dag, kvaliteten ved treninga, var det nydelige lyset. Jeg forsøkte å fange det på min vei langs det vestre løpet av Glomma i retning mot sentrum og videre mot fergeleiet til Gamlebyen. Lyset ble vakkert fordi det var hvit, tykk tåke som sola hele tiden nesten klart å trenge gjennom. Nesten. Så løpeturen ble litt 80-tallet, det ble mye fint i pastell. Fredrikstad er ganske 80-talls og egner seg svært i pastell. Kanskje FFK burde endre klubbfarge til no pastellaktig de også, rosa f.eks? Kunne blitt riktig søtt med importere helter i rosa og ikke minst kan jeg se for meg en rosa plankehaug. Da tenker jeg Klanen hadde blitt imponert.

Motivet på bilde 2 er "Teknisk porselen" i tåke. På den andre siden av elva kommer den nye stadion til FFK. Den blir bygd blandt restene/ruinene av "Værste", Fredriksstad Mekaniske Verksted. Fredrikstad var ikke en by basert på en bedrift, men da arbeidet på FMV gikk for fullt, preget dette byen på mange måter og da portene stengte, var det som alltid når en stor bedrift går ned, mange som fikk verden snudd på hodet. Det er fortsatt noe næringsvirksomhet der ute, men de store planene for utviklingen av området går nok i en annen retning en industriarbeidsplasser og dokker. Men det er ingen grunn til å drømme seg tilbake til en tid da "alle" jobbet i industrien og det blir flott med liv på begge sider av elva. Jeg mener det. Og så håper jeg på at det blir noe av "Fergebyen Fredrikstad". For elva er det jeg virkelig liker ved denne byen og jeg håper det blir mange små ferger som piler frem og tilbake med handlende og handelsreisende.

En løpetur langs elva, på en slik dag, er en liten tur med historisk ledelys. Jeg får lyst til å vite mer om båter og bygg som jeg løper forbi. Og det er en fin blanding av gammel og nytt. Ute på Isegran ligger alle seilskutene og langs kaia ligger alle arbeidshestene i rødt som skal buksere inn gods og gull. Jeg trives i havner som lever. Jeg liker blandingen av rekreasjonsbåter og arbeidsbåter, jeg liker å se liv. Og det er ikke bare fordi at den sanne glede er å se andre folk jobbe. Da jeg syklet forbi fiskebåtene ute ved Vikane klokken 13 på julaften sto gutta fortsatt i fiskebåten sin med kjeledress og sneip. Det er da jeg vet at jeg ikke har på meg egnede klær til å stoppe opp for å ta en prat. Men du så lyst jeg har. Faren min gjør det. Snakker med gutta på båtene og på kaia. Han kommer i snakk med mange flotte folk på den måten. Men så er han jo en fin fyr. Han også.

Ved siste bilde snudde jeg. Jeg ser her mot østløpet av Glomma, med Isegran på høyre hånd og Gamlebyen på venstre. Så løp jeg videre i egne tanker uten å ta bilde. Helt til jeg kom til vestsiden av Floa og tok det øverste bildet.

Og ja, til dere andre som er med på cyber-treningsleiren, ja jeg stoppa klokka hver gang jeg stoppet opp for å ta bilde!

Kompangsjon

I dag var det nok en dag av vår fantastiske cybertreningsleir. Først syklet jeg 1t49 og 30 km og så løp jeg en liten fin stubb på 16 min og 2 km. Det var glatt, men pigger på dekka løser jo det problemet 100%.

Over to timer med mosjonering brenner en smule energi, ikke mye, men en smule, men de smulene har jeg ingen problemer med å erstatte, tusen takk for omtanken. Det går helt bra med effektiv kompensasjon basert på Kong Haakon og småkaker og mitt fantastiske hjemmebakte brød med ripssyltetøy.

Ellers har jeg i løpet av den siste tiden kommet på en kulturskatt som jeg muligens bør dele. Karsten og Cato.

"Alle fugler små de er
noen mer enn andre
noen fugler bor i trær
noen med hverandre
alle fugler legger egg
slik som ugle
det gjør også mygg og klegg
de er ikke fugle"

(slik den ble sunget av Karsten og Cato, Hvaler, sommeren 197?)

Ja, jeg tror absolutt verden er klar for å få vite mer om Karsten og Cato! Til arbeid.

Cyber Oslofjord tri camp - julen 2006

"Så blev det da jul som det gjør hvert år,
og julefest holdtes i hver en gård
så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål og øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam."

Liten snutt fra "Fred på Jord" av Rudolf Nilsen

Jula har sine sider og opptil flere er positive, selv om jeg ikke regner det opprinnelige budskapet til den siden av regnskapet. Jeg kan svelge det årlige hjernevaskingsprogrammet fordi unga rett og slett synes jul er stas, og unger som koser seg er verdt litt kameler på tvers. Men det er alltid en fare for å få kamel, dram og fettet litt skrått i halsen hvis tankene går til ekstreme uretferdigheter som produseres og reproduseres hvert eneste sekund, samtidig som overfloden renner ut og i henda våre. Det er ikke hver dag jeg tenker på slikt, men jeg gjør det hver jul. Men gjøre noe? Det skulle være likt seg, ord kommer lettere enn handling til meg også selvsagt!

Så i steden for å gjøre det minste slag for andre, så fører jeg min helt private kamp mot julefettets seierssikre grep om kroppen. Og da snakker vi om min deltagelse i Cyber-treningsleieren til Oslofjord triatlon.

Og til nå ser det slik ut:

Fredag: På morgenen svømte jeg i Kongstenhallen 38 minutter/1500 meter.
Lørdag: Løp 71 minutter rundt omkring i Gressvikland. 11 km
Søndag: Syklet terrengsykkel i 131 min/40 km

Men ennå er det lenge igjen til 1.januar som er siste dag av vår triatlon-"the Gathering", og jeg frykter at jeg på langt nær klarer å trene hver dag.

Vi får se.

Det går mot lysere tider

Lysere tider

Klokkene ringer i alle kirker
Gatene svulmer av esende lik
Heten i byen stiger og stiger
opp i mot himmelen blandet med skrik

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider

Horn og basuner blåser fanfarer
Husene skjelver og faller i grus
Skikkelser flakker omkring i ruinene
På jakt etter spenning, på jakt etter rus

Det går mot lysere tider
Lysere tider, lysere tider
Det går mot lysere tider
Det står i alle avisenes sider

Raga Rockers, Blaff, 1989

"Det er bruk for alle"-duatlon: 1time og 21 min

En gang for lenge, lenge siden kom det ut en NOU for skrivebordsskuffen som het "Det er bruk for alle". En NOU om folkehelsearbeidet. Den skulle egentlig være en handlingsplan tror jeg, men så ble den av en eller annen grunn ikke funnet god nok. Som så ofte før og etter, så kan det godt hende at det ikke var de som utførte arbeidet sin feil. Det kan hende at Helsedepartementet ikke var helt sikker på hva de skulle bestille, at de ombestemte seg underveis eller at noen ombestemte dem. Og så ble den en Norsk Offentlig Utredning. Og så ble det en konferanse som jeg var med å arrangere, min første store konferanse som medarrangør. "Det er bruk for alle". I Drammen var den konferansen. Veldig inkluderende og allment akseptert og anerkjent som en av de mindre gode konferansene. Men i folkehelsearbeidet er det bruk for alle, hvis man skal nå alle. Selv dårlige konferanser.

Det kom jeg til å huske på under min egen lille duatlon i dag. Den foregikk på et treningssenter i Fredrikstad og jeg døpte den enkelt og liketil: "Det er bruk for alle"-duatlon. Jeg var den eneste som fullførte, men det var andre med underveis.

Første øvelse var tredemølleløping. Jeg var tung og guffen i kroppen, men jeg hadde god kontroll på damen ved siden av meg. Hun var en av våre nye landskvinner. Ikke i tights for å si det slik og det var streng tatt greit for både henne og ... mannen hennes kanskje? Og sikkert dattern også, som var den som var mest aktiv på treningsfronten. Men "mor" var med meg ved min side hele veien, jeg "løp" og hun "gikk". Farten hennes var 2.3 km/t. Det er ikke egentlig veldig fort, men det var fantastisk stilig å dele første øvelse med henne og jeg startet å fantasere om en triatlonmosjonistklubb for "mor" og hennes medsøstre. Føler meg sikker på at det er en idé ingen kommer til rappe.

"Mor" ble ikke med videre inn i spinningsalen, men til tross for det var feltet på syklinga mye større og musikken var bedre. Marginalt bedre. Istedenfor dansebandversjoner av "Lord lift us up where we belong" og annen 80-tallsskit, så fikk vi no Hits for Kids-aktig dancepop.

Lederen for sykkelfeltet var også i ånden til "Det er bruk for alle". En liten, rund og eldre kar med pannebånd og flintis. Fredrikstadgubber som sykler til Coop er en egen rase. Flatlandssyklister. Rett opp og ned, med hæla inn og knea ut på damesykkel med breit sete og med skyggelue på skallen. Det er første gang jeg har hatt en slik som instruktør, men det var kjempetrivelig.

Jeg var den eneste som fullførte med 2 km løping til slutt, men takk til alle de andre deltagerne og som alltid en kjempestor takk til arrangørene. Det var et prikkfritt arrangement helt uten drafting og med god speaker, rikelig med drikkestasjoner, toalett og en meget verdig vinner.

Rimfröst

Jeg fikk bare så lyst til å skrive rimfrost med ö, det så liksom litt ut som om jeg skulle skrive om en halvsnill svartmetallgruppe fra Alvdal.

På lørdag var det tørre veger og nydelig å sykle på landeveien med tynne hjul og gode tanker. På søndag sto bilene i fiskebeinmønster i Dalebakken og jeg viste frem mitt godt skjulte kroppslige slektskap med Bambi og andre tynnbeinte og ustø sjarmtroll.

Det hele startet med nattefrost som gjorde asfalten hvit og kald. For å gjøre forholdende optimale for ”Flikk flakk”, ”dobbel Axel”, ”Ford i grøfta” og andre typer horisontale og vertikale retningsavvik, så ble Gressvik av en klar himmel skjenket to minutter med lokalt regn. Glassert Gressvik er en gave fra gudene. Bilbergernes og biloppretternes guder. Så det ble ikke no sykkel, men jeg løp isteden.

Som valg betraktet var det veldig godt. Det er lenge siden jeg har løpt på glatta, men det er lenger siden jeg har vælva med sykkel og jeg har planer om å holde det slik. Tryne på sykkel er potensielt veldig vondt og farlig. Løpe på glatt asfalt, det er den rare følelsen av å gli litt tilbake og ikke ha fraspark, seile litt i nedoverbakke og så får jeg høyere puls av det. Glatt asfalt gir ikke nødvendigvis kraniebrudd, behagelige løpeturer, toppfart og topp stilkarakterer, men løpeturer en frossen vinterdag kan være vakre.

I går var det vakkert i 15 km og 1t45min. Rimfrost og lav sol gjør det meste vakkert. Det meste, men motivet ”Turtriatlet som tørker snørr i solnedgang” kommer kanskje ikke til å henge i de tusen hytter med det første.

Året går mot slutten

Det er litt for tidlig med årskavalkade, litt tidlig å legge seg og det er alt for tidlig å sette sykkelen permanent på rulle. Sykkelen som har vært uten styre og stell siden IronDuck. Bilder vil komme og bilder vil henrulle av Guru med nytt Oval tempostyre. Styret er kjøpt hos Porsgrunn sykkel, men på grunn av en viss fysisk avstand mellom Fredrikstad og Porsgrunn så er det Din Sykkel i Fredrikstad som har skrudd styret.

Det tok litt tid å få det riktig, og siden den totale prisen for meg ble 600 kr inkl materialer, så har vel ikke det vært det mest innbringende prosjektet Stig og Oddbjørn har tatt på seg. Men det var ikke deres skyld at det tok tid. Giret har ikke vært montert riktig tidligere og et søk på Slowtwitch viste både at feilmontering er vanlig og at det finnes en løsning. Utstyrt med arbeidstegning og små grå ble sykkelen helt frisk. Så det er på sin plass med en kjempestor takk til Din Sykkel i Fredrikstad, som nå er sertifisert Campagnolobar-endjusteringsverksted.

Det er ikke tid til å takke "service"-avdelingen til Dell her og nå, men jeg skal nok komme tilbake til dem også. Er det ikke en konkurranse som går nå om årets møkkafirma? Dell vil for alltid få min stemme og aldri mer mine penger. Dell = Dårlig PC og helt fantastisk råtten "service" (jeg bruker selvsagt uttrykket "service" i videste betydning). Finnes det firmaer som har gode datamaskiner og god service? Ring meg, jeg er i markedet!

Så jeg har altså en svært syk Dell og usammenhengende kommunikasjon med "service"-avdelingen hos det møkkafirmaet. Men jeg har en helt frisk sykkel som ble testet og innstilt 70 minutter på rulle i går. I dag var det 5 grader, lite vind, lav vintersol og nesten helt tørr asfalt. 60 km og 2t15min med nesten ren nytelse.

Jeg hadde glemt følelsen av tynne hjul som ruller over asfalt, glemt hvordan det er å sitte nesten perfekt på en Guru Trilite, glemt den nydelige gråfargen på tørr asfalt, glemt den fantastiske vibrasjonen i en rullende sykkel. Glemt at det å sykle ute ikke bare er trening, men kan være det gode livet. Livet er godt når jeg drar frisk luft ned i lunger som jobber, livet er godt når beina går rundt i fine sirkler og livet er godt når tankene får mange fine retninger av fart, sol, vind og lukter. Rett og slett.

Fin veg. Snill veg. Varm veg. Myk veg.

Jeg kommer tilbake, i morgen hvis jeg kan og www.met.no vil det slik.

Josef, kjære Josef min

OK da, selv sertifiserte hedningefedre blir litt fuktige i øyekroken når 5-åringen sitter og synger med ren og klar stemme forran 400 andre mødre, fedre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer.

Dagen startet jo ikke nødvendigvis optimalt. Vi er noen i Fredrikstadområdet som er forkjøla. Jeg er. Og på morgenen den store dagen våknet Åse med et hest barnestjernehyl: "Jeg er forkjøla, sår i halsen, kan ikke synge, neineineinei". De av oss som har sett filmer og bilder av stjerner som knuser hotellrom vet hva som er det neste.

Men det bedret seg ut over dagen og på kvelden var ikke jeg i tvil om hvem som var den store stjerna. Selv om vi et lite øyeblikk var redd for at Maria skulle kaste opp i krybben, fordi hun fikk snørr i halsen.

Og så samlet barnehagen også i år inn en strøm av 100- og 200-lapper fra publikum, penger som skal gå til "fattigdomsprosjektet" i Fredrikstad. Veldig passende i denne måneden som er tung for mange.

Tre ganger tre hurra alle aktive barnehageansatte! Det finnes ingen yrkesgruppe som imponerer meg mer!

Megler Smekk & Møkkamann

Sannelig sier jeg, i år har jeg startet et nytt og bedre liv. I de siste åra har jeg juksa no så inderlig. For mens barna selvsagt har måttet vente til julaften med å åpne det meste bortsett fra utgangsdøra og julekalenderen (akkurat det ville vært litt kjipt og urimelig å hindre dem i), har jeg kjøpt det meste av juleblader og lest dem samme dag som Narvesendama pakket dem opp. Med julemarsipan. I år derimot, vil alle julemagazinene bli innkjøpt lille julaften og ut- og opplest før Disney bringer julen inn i de tusen hjem. Før var Knoll og Tott og Megler Smekk konge og selv om Megler Smekk fortsatt har en håndfast og humoristisk omgangstone med de unge lømler, så er det nok helst Nemi og Pondus som rører ved hjertet mitt. Selv om det selvsagt går alt for fort å lese dem nu for tiden.

Det er så mye rart man kan bli. I dag lærte jeg om en ny yrkesgruppe - avfallsmelger. Bakgrunnen for denne yrkesgruppen er at vi i Norge ikke har kapasitet og vilje til å ta oss av møkka vår, og spesielt ikke den avanserte og potensielt farlige møkka. Men den som produserer driten plikter å kvitte seg med det på en forsvarlig måte, det vil si at det må sendes ut av landet til noen som kan svi det av på en forsvarlig måte. Og der kommer avfallsmegleren inn, som ikke må forveksles med den "bedritne eiendomsmegleren". Mer vet jeg egentlig ikke om avfallsmeglere, men det høres jo ut som en artig yrkesretning? En avfallsmegler har sikkert dress og slips, men inni hodet mitt kjører han hest og kjærre med en svær stinkende haug av møkk. Hvis du treffer en så har han antageligvis hørt de fleste vitsene allerede, men kanskje en liten sang av DumDumBoys kunne muntre opp? Og du, spør om han får være med fondsmeglerne på fest, eller om han må sitte på en møkkagreips avstand? Og trøst han litt hvis de andre meglerne mobber.

Jeg føler meg litt som en møkkamann selv. Fordi den bærbare har konka og sykkelen er på verksted så er ikke hjemmesykling på rulle en mulighet. Så for første gang på kjempelenge har jeg vært på spinning på helsestudio. Dvs først løp jeg tredve minutter på mølla og så skiftet jeg til sykkelmundur. Satt meg bakerst og stilte inn sykkelen så godt jeg kunne, men fikk ikke helt Guruposisjon. Instruktøren var kjempesøt og flink hun, men det må være lov å si at jeg ikke helt følgte opplegget hennes. For meg kjørte hun alt for lav frekvens helt fra starten av og hun holdt på med masse av den "stå og trå, med rompa laaangt bak", den skjønner hverken Espen eller jeg noe av. Så jeg gjemte meg bort og gjorde det litt anderledes, men jeg synes det er litt teit også da, for jeg synes man skal gjøre som sjefen sier jeg da. Innen rimelighetens grenser og uten at vi skal trekke inn Nürenberg og slikt inn i dette.

Så alvorlig er dette ikke. Ikke en gang for en møkkamann.

Noen der oppe tenker på meg!

I dag bare måtte jeg ut for å løpe, til tross for stiv kuling og isregn. Så jeg kledde på meg vinterløpeklær og oslofjordlue og gjorde meg klar for å trosse elementene. Klar til å gå gjennom is og vann.

Men så forsvant både vær og vind. Som ved et trylleslag. Og jeg kunne løpe en nydelig liten tur i 8 grader, en fantastisk fullmåne, lette rosa skyer som seilte fort over en nydelig stjernehimmel.

Det ble en perfekt kveldstur, så takk til min egen lille værgud, det ble litt varmt, men heller varm, enn kald og våt.

Høye bølger og understrømmer

Forrige uke var noe så rart som en nesten ok treningsuke. For de som har lært noen få bokstaver og tall og gjør det beste og meste ut av det, så setter jeg det opp slik:

Man: Mtb, 1t36min, 40 km
Tirs: Svømming, 35 min, 2000 min
Onsdag: Treningsfri
Torsdag: Flat løping, 50 min, 8 km
Fredag: Treningsfri
Lørdag: Svømming, 1t05min, 3200 min (400 m på 8 min, 400 på 7 min, 1000 på 20 min, 400 m på 7 min 30 som bestod av 25 m rolig+25 min raskt ganger 8 og 1100 på 22 min)
Søndag: Mtb, 2t40, 60 km

Det er 6t 46 min trening det, masse fine minutter med klor, joggesko og ræva på et sykkelsete. Og alt er skrevet inn i treningsdagboka som ligger på den bedritne Dell Inspiron bærbare datamaskinen som har vært en dyr og bråkete skuffelse. Dell en gang til? Å nei da. Da heller Hutshupushu Siemens eller no annet med rart navn som funker.

I fire år har jeg fyllt ut xl-arket med treningsdagbok og den dag i dag har jeg har aldri brukt det til noe som helst. Jeg burde slutte, men kommer nok til å fortsette, det gir liksom treningen et litt seriøst preg. Jeg har jo pulsmåler også. På den kan jeg se om jeg har hatt høy eller lav puls og jeg kan se merket i flesket etter pulsbeltet. Samma det, men det er jo gøy da med tall og slikt?

Det er ikke helt sant at jeg ikke bruker treningsdagboka, jeg brukte den til å finne ut at det var 20 dager siden jeg hadde sist har løpt. Så jeg holder meg ikke helt til "Planen", men hva annet er nytt?

Det xl-arket ikke sier, men jeg vet, er at treningsuka startet ganske begivenhetsløst. Bortsett fra at jeg gikk tom for sykkelsol-batterier i mørket inne i skogen. Det var litt spennende. Og rystende. En ting er nemmelig å sykle på stier når du ser stien med alle dens ujevnheter og er litt forberedt. Med diodelys blir det hele i overkant uforutsigbart og det gjelder å holde tunga langt unna klapprende kjever som kan klappe sammen når som helst..

Jeg var to ganger i svømmehallen denne uke. Jeg liker meg godt i svømmehallen, har alltid gjort det. Helt fra jeg nesten ble født og oppvokst på Drammen kommunale bad og skoldet tunga mi på automatkakao en gang i uka. Nå på lørdag byttet jeg på mellom å svømme for meg selv og svømme med Helene. Helene koste seg selv om det ikke er kakaoautomat inne på Kongsten og vi ikke kjøpte pølse i vaffel etterpå. Pølse. I vaffel. Ingen skal kommer her å påstå at Fredrikstadfolk mangler smak. De har masse smak, men de vet bare ikke hva de skal stille opp med den. Pølse i vaffel! Smak litt på den kombinasjonen. Eller la det være.

I tillegg til å svømme ganske langt og lenge, men ikke helt lengre enn langt, så fikk jeg god trening på å svømme i grov sjø. For på lørdag badet jeg med hvaler. Disse store, tunge pattedyrene som økonisser av amerikanisert miljølegning tillegger en masse inteligens og sånne ..e ... eh.. ehh. greier.

En hval svømte i banen min og en svømte i banen ved siden av meg. En blåhval og en spermasetthval. Kraftfullt og tungt. De vendte og de dykket dypt ned før de steg til overflaten og blåste ut.. **ppfhu***!! De var så nær meg at jeg kunne tatt på den ru huden, men jeg besinnet meg. Det gjør meg ekstra glad i landet mitt å vite at jeg bor så nær naturen at jeg kan oppleve et slikt fascinerende dyreliv i min egen svømmehall. Derfor bare smilte og lo jeg av problemene som oppsto fordi de flyttet mye vann på sin ferd. Noen ganger svømte jeg i dønninger, noen ganger red jeg på bølger og av og til skapte de kolliderende vannmasser som fikk klorvannet til å koke og meg til å sprette rundt på bølgene som en liten lett fjær.

Jeg har alltid vært en talsmann for at trening skal gjøre deg mentalt sterk. For meg selv har jeg vanligvis en annen oppskrift. Men etter lørdagens hval-ekstravagansa er fjæra Olsen nå mentalt sterk og klar for alt "åpen sjø"-sesongen kan stille opp med av bølger og dyr.

Mørkets gjerninger del I

Det er deilig å trene i mørket. Kjente det denne uka, har ikke kjent det før i høst, rett og slett fordi jeg har holdt meg inne når det har vært mørkt og skummelt. Men denne uka har jeg vært ute to ganger i bekmørten og det var deilig. Mer om det senere tror jeg. Derfor står det Mørkets gjerninger del I. Dette med del I indikerer at det vil komme noe senere. En del II f.eks.

Det som var litt spesielt var å sykle med terrengsykkel på sti i skogen. Helt mørkt bortsett fra en medbrakt sol på styret.......som sveipet over terrenget....

Og så var det tomt for batterier. Mørkt. Svart.

Heldigvis hadde jeg en slik diodelykt i baklomma som back up, men det var en utfordring å finne stien i "blink..blink..blink..blink"-lys. Tøft egentlig, men neste gang lader jeg helt opp.