Iron Duck 2006 - håpet som brast

Svømming: 01:24:52 T1: 00:05:18 Sykkel:06:37:18 T2 00:03:12 Løp: 06:28:53 Totalt:14:39:33

Klarte jeg det jeg skulle, bedre min bestetid? Nei, så langt der i fra. Er noe av dette egentlig godkjent? Svømminga, T1 og T2. Har jeg da egentlig noe som helst grunn til å være særlig fornøyd? Jadda, for jeg kom i mål. Litt vorsteh-hue har jeg altså. Litt.

Før konkurransen
For en gangs skyld så sov jeg faktisk godt før en konkurranse av skrekkstørrelse. Våknet frisk og fin klokken 0520, luftet Bruno, spiste, drakk litt kaffe, gjorde unna dagens dobesøk, stappa inn det jeg trodde jeg trengte inn i bilen. Kjørte med bange anelser fordi det regnet i strie strømmer nesten hele veien. En ting er tanken på å være ute og slite i 14-15 timer, noe helt annet er å tenke på å gjøre det i høstregn.

Men så så jeg Sæbøvannet og bøyene til Tom som lå der som en snor på vannet, regnet hadde stoppet, parkeringsplassen var full og plutselig og nesten helt uten min medvirkning ga bilen fra seg en serie tut.

Svømmingen
Det er gromt å svømme i stim, alle fine fisker vet det fordi det er der man kan sjekke opp fiskedamer og fiskemenner og det er noe trygt og godt å svømme ved siden av noen når svømmeturen blir lang og de store skumle gjeddene lurer i sivbeltet. Vi så dem jo aldri, for vannet var ikke krystallklart, men det er klart de var der. Ble vel ikke så mye sjekking heller.

Skal man klippe neglene før en triatlon er et tema som jeg ikke har sett berørt på store og seriøse triatlonfora som www2.oslofjordtri.com, Slowtwitch og Tri-newbie? Tåneglene skal selvsagt klippes, men hva med neglene på fingrene? De fleste vil nok satse på korte negler slik at det ikke blir hull i våtdrakta når den tas av og på, men lange negler kan også ha sin misjon. Et lett risp under fotsålen til han eller hun som er forran kan få han eller hun til å skvette og bli helt satt ut og *vips* en konkurrent mindre. Bare et tips.

Jeg trodde jeg hadde kontroll på Maria, hver gang hun satt opp farten litt kunne jeg kompensere med mer effektive og lengre svømmetak. Det trodde jeg under Iron Duck 2004 også. Jeg tok feil da og jeg tok feil nå. På siste runden forsvant Maria og Jokke og jeg tok vel følge mot mål.

På sykkel frem til 12 km

Endelig ut på sykkel. Veldig fin og lett i tråkket og dette ser ut til å bli en skikkelig fin sykkeldag for Guru og meg. Og så får jeg hjulet nede i en liten bulk i asfalten og så er det noe som ryker og jeg holder på å kjøre av veien.

"Puta!!!"
Det var ikke kongeriket som brast, det var den høyre "skåla"/armhvilegreia/puta på tempobøylen som knakk tvert av. Der og da tenkte jeg på å bryte. Jeg kan da ikke sykle videre uten den? Tok meg sammen, syklet tilbake for å finne den, puttet den i baklomma og syklet videre.

På sykkel etter 12 km
Jeg var jo klar over at skulle jeg notere ny bestetid så måtte jeg ha klaff. Dette var ikke klaff, dette var fallem. Jeg fikk ringt og gitt beskjed om at det ville vært veldig fint hvis mine gode gamle Colnago sto og ventet på meg på matstasjonen i tilfelle det ikke gikk å sykle videre på Guru. Men der og da ga jeg opp "tidsmodus" og slo over på "fullføremodus".

Syklet ca 70 km med venstrearmen i tempobøylen på skikkelig måte og høyrearmen rett på styret/"base bar". En ting var at det var ubehagelig å sykle slik med armen rett på metallet, noe annet var at skjevheten forplantet seg. Jeg satt skjevt på sykkelen og fikk etter hvert vondt i ryggen og høyre bein.

Så fikk jeg beskjed om å skifte sykkel, bruke den en runde mens mekanikerene fra Pro Tribent-teamet gikk til arbeid med duct-tape og oppfinnsomhet.

Runden med Colnagoen var godt for ryggen, men dårlig for farta, men alt er jo bedre enn å stå stille og vente. Og etter en runde så hadde de fantastiske mekanikerene en fiks ferdig fiksa sykkel stående og vente på meg.

Endelig kunne jeg sitte skikkelig og sykle og en liten stund hadde jeg greit med fart igjen. Men krafta var borte og vinden var sterkere og etterhvert gikk det rent pinelig treigt.

"Løpinga"
Ryggen var helt skeiv etter sykkelturen og jeg måtte nok en gang starte med å gå for å myke opp kroppen. Ettterhvert startet jeg å løpe. Dvs det var det jeg trodde jeg gjorde, jeg gikk vel snarere på en veldig ineffektiv måte. Jeg subba og gikk, subba og gikk i 21 km og så løsna det såpass at jeg kunne "løpe" i 7-8 km/t, for jeg måtte jo passe på å holde Ellen bak meg, Ellen som løp jevnt og fint hele veien. Og så måtte jeg smile av Bjarne som tuslet sammen meg en hel runde i den tro at han hadde tatt meg igjen og nå kunne sette inn dødsstøtet. Det var ikke like morro å se på Guy hele tiden, Guy som subbet i veikanten og snakket om å bryte og seng på 10.runden og som klarte å regne seg frem til å jeg kom til å gå forbi han på slutten. Det var en trivelig lørdagskveld med gode venner, men det var liksom ikke følelsen av å prestere no særlig annet enn litt viljestyrke.

Konklusjon 1
En forklaring på at det gikk som det gikk var tempobøyla som knakk. Jeg er ikke i tvil om at jeg hadde syklet 15-30 min raskere med hel tempobøyle. Jeg føler meg også ganske sikker på at jeg da hadde prestert bedre på "løpinga". Synd det der, men så god var det jeg var. Hadde jeg vært i bedre form hadde jeg bedre klart å kompensere for problemene.

Konklusjon 2
Oslofjord triatlon er Norges største og beste og flotteste triatlonklubb/vennegjeng. Takk for at dere alle ga oss en strålende dag.

Konklusjon 3
Jeg er glad jeg ikke er bikkje. Hadde jeg vært det i går så tror jeg noen hadde tatt meg bak låven for å gjøre slutt på lidelsene mine.

Konklusjon 4
Vi hadde værgudene på vår side. I det Bjarne gikk i mål så flerret lyn himmelen og et vanvittig regnvær markerte at konkurransen var over og høsten kan begynne.

Konklusjon 5
Løpinga på IronDuck er skikkelig morro å observere med pårørende som er ute og lufter triatlene sine.