Hårek er ei masekråke, men slik er det med entusiaster. Og han maser på en fin og mild måte altså, og bare om ting som han bare mener at vi må oppleve, må gjøre osv. Ting som er viktig, Kalmar f.eks. Og Kalmar 2005 ble akkurat så bra som Hårek hadde prøvd å formidle i flere tiår.
Utgangspunktet mitt for å reise til Kalmar: I 2005 trente jeg vel to til tre timer i uka. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe hele Kalmargreia. Så skiftet jeg over til kort distanse. Og så like før ombestemte jeg meg igjen og skulle prøve å forbedre tiden fra IronDuck 2004.
Helt fra start var jeg steincool husker jeg. Starten var i Fredrikstad på torsdagen. Og jeg var rolig som bare det hele veien ned til Kalmar. Satt bare å kontrolerte hele veien.
Konkurransen var på lørdag og det var fredag uroen kom og herjet med kroppen min. Først fordi konkurransen kom så veldig nærme virkeligheten min fordi den korte triatlonen sparket helgen i gang.
OK. Bare for å ha sagt det: Jeg kommer ikke til å heie på Colting noen gang. Han må gjerne stille opp på Norseman år etter år etter år etter år og svømme med alle de andre deltagerne på slep i et tau, sykle baklengs alene på en tandemsykkel og gå maratonen på henda. Hvorfor? Colting ble rimelig avkledd på fredagen. Men det liker han jo, han vil jo se bra ut naken når han sitter og trøkker på sykkelen. På den korte trialtonen på fredagen skulle han få laurbærkrans av en søt pike i bunad. Dette ødela tydeligvis løpsopplegget hans på de siste 50 meterne på dette som nok var hans viktigste konkurranse det året, så han slengte den umiddelbart fra seg og sprintet inn. Resultat: Et halvt sekund bedre tid og en veldig lei seg svensk pike. Godt levert, god vurdering hele veien! Praktkar. Blæh!
Fredag: Kort sykkeltur med Hårek for å sjekke deler av sykkelløypa og løpeløypa. Velger å ikke skifte dekk (ok valg og jeg bruker de dekka fortsatt) og å bare bruke nytt Flatwing drikkeflaskesystem bak sadelen og ikke drikkeflaske i tempobøylen. Det siste var ikke så lurt valg.
En anne ting som tøyset til tankene og nervene var at det var meldt århundredes møkkavær med regn og vind og flom på konkurransedagen. Sivilforsvaret lå og satt visstnok i beredskap og var klar til å forsvare det sivile samfunn på en sivil måte. Jeg dirret og så for meg å fullføre en Irondistanse mellom sandsekker og kuer og låver som kom seilende nedover elva. Det hadde blitt en historie for barnebarna det.
Natt til lørdag
ble en natt helt og totalt uten søvn og med mange rare tanker oppe i et veldig rart hode. Jeg var tidlig nede til frokost, klarte å spise og fikk transportert meg ned i skiftesonen og så surret jeg rundt der nede i en time.Oi, så deilig det er å kjenne på startnervene, stå uten for seg selv og høre på hva slags fantastisk humor som man kan prestere å klekke ut når hjernen er totalt ute til venstre forfulgt av en bjørn. Så rart det er å stå sammen med masse mennesker i svarte kroppskondomer som spør hverandre om de kan låne vaselin, søte piker som skal "jokke litt mer med drakta for å få den til å sitte", for så etterpå å ha en kjempegruppeklem i neopren, vaselin og deilig kald angstsvette.
Pang. Svømmingen gikk til en viss grad etter skjema, jeg taklet bølgene ganske godt. Den sommeren hadde jeg av en eller annen grunn lekt meg med å svømme mange tak mellom hver gang jeg pustet. Det hjalp meg mye i forhold til tidligere konkurranser, da har jeg nærmest slavisk måttet puste til høyre på hvert annet tak. Alt var frid og frøyd og jeg så stadig vekk Adeleid og Hanne ved siden av meg. Det gikk bra til tredje runden, da kom krampene i begge legga på mesteparten av veien ”hjem”, og jeg registrerte at Hanne passerte meg i sin røde badehette.
Jeg rota masse i skiftesonen, men fikk allikevel en veldig grei skiftesonetid. Målet var å sykle på seks timer og bittelitt. Ut på sykling tok jeg det rolig fra starten for å ”vispe” beina i gang.Etter en kort stund oppdaget jeg at det var ulurt å kjøre med Flatwing-greiene. I hvert fall uten å teste det skikkelig først. Min feil. Teit. Første fartsdump: !Bumps! ut føk begge drikkeflasken. Jeg tilbake for å plukke dem opp. Neste fartsdump mista jeg en igjen. Den flaska jeg da hadde igjen putta jeg i baklomma og syklet videre. Etter hvert fikk jeg mer og mer kraft i tråkket og begynte faktisk å passere folk som så veldig mer fit ut enn det jeg gjør. Jeg passerte Hanne f.eks. Hun ser jo rimelig "fit" ut, men syklet i et seil av en jakke. Og ikke ble jeg passert av så mange heller.
Vending etter 3 mil var bare nydelig og jeg så ryggen til Adeleid. Hadde bestemt meg for å kun sykle uten å presse for mye i motbakke og motvind og sykle så fort at det ga godfølelse i lettere partier. På den måten var jeg helt i ryggen på Adeleid ved vending i Kalmar etter 6 mil. Ganske raskt var jeg forbi, men så kom Adeleid forbi igjen, og så syklet jeg forbi og slik hadde vi en kjent rygg å jage etter i en del mil. Inntil jeg var nødt til å la Adeleid sykle sitt eget løp for ikke presse meg selv for hardt.
Ved vending 9 mil kastet jeg drikkeflaska jeg hadde i baklomma. Den lå og klemte mot
korsryggen og var ikke særlig behagelig. Ikke var det no bruk for den heller, fordi det var flust med drikkestasjoner som delte ut flasker med ”Vatten, Sportsdryck, Cåla och Vatten”. Siste runden ble ganske smertefull fordi korsryggen var stiv og vond og jeg måtte stadig oftere opp for å sitte istedenfor å ligge i tempøylen. Etter seks timer og et par minutter var jeg ferdig med syklingen.Vekslingen gikk ikke så verst fort til tross for at jeg var så stiv at jeg ikke kunne bøye meg. Men ut på løpingen var det full stopp etter tre kilometer. Ryggen låste seg fullstendig. Muskler og annet tøys klemte til rundt ryggraden slik at jeg nesten ikke fikk puste og knapt kunne gå. Tanken ”Nå må jeg bryte!” var nærliggende. Men jeg begynte å gå. Prøvde å tøye mens jeg gikk, prøvde å gå med noe som kunne ligne rullende, myke bevegelser. Og etter hvert gikk det såpass over at jeg kunne starte å løpe igjen. Den første runden gikk på 8 km/t.
Andre runden løp jeg fortsatt en del, men måtte også her gå. Og så måtte jeg to ganger på do. Tredje runden løp jeg også fortsatt en del, men jeg gikk mer og mer og saktere og saktere. Og så måtte jeg to ganger på do. Mattematikkunnskapene gikk totalt fløyten på de siste syv kilometerne og jeg klarte ikke å regne meg frem til hva slags tid jeg skulle få. Tre kilometer før mål luntet jeg sakte og to kilometer før mål løp jeg 8 km i timen igjen, en kilometer før mål fant jeg ett eller annet lager og løp 10 km/t. 300 meter før mål sto en fantastisk jente fra Telemark og spurte om vi skulle løpe sammen inn. Hånd i hånd løp vi til det var 100 meter igjen. De siste var bare mine. Og etter mål så var alt som det skulle være. Også tanken om at ”aldri mer”.
Dette ble bare om meg selv, men underveis handlet det masse om alt mulig annet. Det handlet om å se klubbkammerater som smilte, slet, hadde det vondt og koste seg. Det handlet om alle som heiet og var glade, våte og spente. Det handlet om en fantastisk by som arrangerer en fantastisk triatlon med 200 arrangører og innbyggere som alle sammen sier ”Bra jobbat”, ”Tuft jobbat” , ”Kör på!”. Det handler om alle de som man gjorde dette sammen med og som man snakket med og smilte til og ga tommelen opp når man ikke lenger orket å snakke. Det handlet om ”pikene før broen” som nekter slitne mosjonister å være slitne inn mot vending og mål. Stor takk til Erik som var strålende glad på egne og mine vegne da han syklet ut for å møte meg på mine siste 7 km av ”løpingen” og som tok med seg beskjeden tilbake til Anne Sofie om at jeg løp og ville klare å komme i mål under 14 timer! En time bedre enn det som var målet.
Nå kan jeg nesten ikke vente til august 2007
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar