En på trynet!

Min evne til å sette opp urealistiske mål for meg selv ut ser ut til å være grenseløs. Og min evne til å fremprovosere en på trynet gjør at jeg bør fortsette å holde meg unna drikkesteder og taxi-køer. "The harder they come the harder they fall", eller noe i den retning. Søndag klokken 12.00 skulle jeg starte et kortsiktig arbeid med å rehabilitere 2006-sesongen. En sesong som ikke har vært noe annet enn en eneste lang resultatmessig skuffelse på kort og lang. Resultatmessig i konkurransesammenheng altså. Resultatmessig forstått som treningsresultater i form av km, timer, klubbopplevelser, naturopplevelser og ”nær maxpulsopplevelser” har det vært et fantastisk år.

Men så er det altså slik at jeg stiller opp på "konkurranser" og i det konseptet "konkurranser" er den bærende idé at man "konkurrerer". Vi er ikke på langtur med bollestopp på Texaco eller lunch i det grønne eller på utdrikningslag. For de som måtte ha vært borte fra idrett og aviser en stund så betyr "konkurrere" i sin reneste essens å være raskere enn flest mulig, helst alle, men i hvert fall noen. Og når det ikke lenger er mulig eller viktig lenger så "konkurrer man med seg selv". Gjøre det raskere enn i fjor, svømme raskere enn sist gang, sykle hele veien uten å løpe 10 km med sykkelen og så løpe hele veien uten å gå som en giktisk gammal kvisthaug av ei kjærring. Det er undergrupper av alt og det er selvsagt en undergruppering av triatleter som ikke bryr seg så mye om du kommer så raskt i mål så lenge du sykler raskt og har fin sykkel. De finner du på Slowtwitch-forumet. Fint forum det, men ikke så fint som www2.oslofjordtri.com selvsagt.

Meningen var å løpe halvmaraton i Oslo på søndag, men jeg fikk med meg to konkurranser, jeg løp en 8 km og fullførte halvmaraton.

Det er en kjent sak at løpere ikke er velkommen i Oslo og jeg vet hva problemet er. Problemet er ikke at de hindrer trafikken en søndags formiddag, et tidspunkt da folk enten bør være i kjærka, på café eller ligge bakfulle mens unga hopper på hodet deres. Problemet er lukt. På søndag ble Oslo til Tigerbalsamstaden. I det jeg gikk ned trappene i Slottsparken, kjente jeg den heselige lukten av kamfer og no annet. Dette svineriet som løpere føler at de må smøre seg inn med og som for lengst har mettet huden deres slik at selv uten så burde de hindres fra å bevege seg blant folk. Vanligvis kan man kjenne helt andre lukter i Slottsparken og de er langt å foretrekke. Selv fersk hundebæsj.

[lang enda kjempekjedeligere bit med relevante, men triste unskyldninger og forklaringer er tatt bort]

I starten holdt jeg god fart til meg å være og jeg var jo klar over at den var for god. Det var en deilig følelse å faktisk løpe ut til 4 km og ha en liten følelse av å være med. Men hvor er logikken i å la se rive med på en fart som jeg vanligvis ikke klarer å holde over 10 km, når jeg skal løpe over det dobbelte? Når startet jeg å tro på undere?

Jeg vet i hvert fall når jeg sluttet. Ved åtte km kjente jeg det lugga i kroppen og det jeg hadde av fart ble borte etter drikkestasjonen ved 9,5 km. Konkurransen gikk over til tur i byen uten Finn Kalvik, men jeg brøyt ikke. Hadde Finn Kalvik vært der med gitarien sin og "Fortell ikk emeg at du er eeeensom..." så hadde jeg brutt sammen og hinket avgårde i krampegråt. Om det er IronDuck som sitter igjen, eller om det er virusene som beviselig turner rundt i kroppen min nå som var der allerede på søndag, eller om alt kan tilskrives at jeg rett og slett åpnet helt feil aner jeg ikke. Men jeg må finne en mulighet for revansje!

Alternativt må jeg avfinne meg med at jeg er en feit gammal jubb og bør sette meg andre mål enn resultatmål som kan måles med stoppeklokke.

To be continued!