Eldre mennesker tusler med gåstol i barndommen, mens et middelaldrende og mosjonerende menneske kan holde noe høyere tempo. Derfor løper jeg i barndommen med tunge steg. Det skjer ikke så ofte fordi tilgangen på barndommens steder, som var midt mellom Drammen og Svelvik (uttales med Æ og skikkelig tjukk L), er noe begrenset. Fredrikstad er et glimrende sted å bo, men røttene mine får ikke feste her, de ligger bare rett under jordskorpa.
Min oppfattelse av steder er sikkert anderledes enn din. Noen er nært knyttet til garden eller et dalføre og kler seg i bunad for å vise at de er storbønder eller stammer fra dem, jeg skjønner ikke det. Andre kommer fra "ikke-steder" som Bærum, der sted kanskje er den private sfæren innenfor villahagen eller hytten på Hankø? Helene og Åse har forøvrig lært å si Blærum, det lærte de rett etter at de lærte å si pappa, mamma og "Nei Bruno!". Og ja da, det kommer mange utmerkede, ujålete og fantastiske mennesker fra Bærum, men samtidig viser beregninger gjort av SSB at Bærum er en av stedene i landet med høyest Rasshølskoeffisient. Den går muligens noe ned på sommeren, og da med direkte og ubotelige følger for strandsonen og det sårbare livet i fjæra.
Mange bæringer lider av en fysiologisk defekt som gjør at nesa peker litt i været og en av de stedene de kjører forbi med hevet nese er Drammen. Drammen er kun et vegkryss på veg til sørlandsidyllen. Jeg liker Drammen og jeg har gjort det siden jeg var liten og det var "byen" min.
Jeg kommer fra strekningen mellom Sande og Mjøndalen, med hovedtyngden av det jeg liker og det som definerer meg fra Svelvik til Åssiden (eller Åsia). Toppen av lykke var å sykle 10 km inn til Oppland Musikk for å kjøpe plater og returnere blakk og lykkelig langs den vakre Drammensfjorden med en plastpose på styret. I posen kunne det være Stiff Little Fingers, Clash, Kraftwerk, Queen, Pink Floyd eller Rolling Stones, et innhold som bar tydelige tegn på at min bestekompis Jan-Olav "Kina" og jeg var solid planta i en forvirret musikalsk pubertet. Vi var helt ute av stand til å bestemme oss for om vi skulle høre på Yes, Emerson, Lake & Palmer, Pere Ubu eller Crass. "Nazi Punks Fuck Off" og "Jerusalem" på samme dag på gutterommet. Et fantastisk liv.
Svelvik og Drammen har gravd dype spor i hjernebarken min, jeg får kick av å høre skikkelig Drammens-dialekt på konferanser, de få gangene det skjer sitter jeg med tårer i øya og bare nyter lyden. På søndag fikk jeg et realt "Drammen flash-back" mens jeg løp langs ælva fra Åssiden, litt nedover og tilbake. Det var rått og kaldt i Drammen med høstløv og tåke, jeg kjente igjen lukta av Drammen og koste meg med synet av elva som rant stille og sikkert nedover. Det var en rå og nydelig høstlukt og lufta trengte gjennom tøyet som bare ælvelufta kan.
Drammen forandrer seg sikkert, veiene legges om, det skal monteres minibank i døra i Branntårnet og det bygges boliger og lages veldig fine gangveier langs elva. Samtidig er mye av Drammen likt som det var for 25-30 år siden og jeg løp forbi fabrikklokaler jeg plutselig kom på at jeg hadde vært inne i (men kunne ikke komme på hvorfor) og småveier vi syklet på. Jeg løp og så ingenting som jeg syntes var pent. Ingen ting, men alt var sjarmerende, jeg kjente meg veldig hjemme og likte alt jeg så. Akkurat som før.
Hjernens tilbakevendelse til barndommen ble støttet av Kraftwerk, Supertramp, Clash og Sex Pistols. Gjennom høretelefoner med delvis og dårlig kontakt. Akkurat som med min barndomms Walkman. Alt var som før, 30 år og 40 kg senere. Barndommens lykkelige og sorgløse dager. Jaja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar