Ikke morro!

Det finnes ikke noe som helst morro eller ironisk å skrive ut fra historier om barn som må trekke alle tenna i 14-15 årsalderen fordi de aldri har vært hos tannlege og ikke har filla peil på hva som er vanlig tannhygiene. Så i dag dropper jeg kurset som tema.

Et trivelig tema derimot er at Gøteborg er en fantastisk by og jeg liker gøteborgere! Jeg går rundt i gatene her og nikoser meg med lyden av folk som har trivelig dialekt og som virker som hyggelige folk. Pene og smilende mennesker. Det er ikke no galt med en pen og sjarmerende fasade.

OK da, jeg sier at jeg liker byen, men foreløpig har jeg strengt tatt bare sett en bitteliten del av den. Jeg har bare sett en kvadratkm eller to langs havna og så har jeg sett snobbestrøket.

For jeg har løpt i dag også. Det gikk akkurat bittelitt fortere enn i går, men det virker som om muskler, sener og ledd har mistet en hver elastisitet og spenst etter Iron Duck. Det er nok en gang den følelsen av at beinet er to treklosser som ligger på hverandre uten no ledd eller annet som kan minske følelsen av at hvert steg blir "klank, klank, klank".

Gøteborg er en meget sivilisert by å løpe i med gang- og sykkelveier som er godt merket og går på kryss og tvers. Og så er byen betjent av noe som virker som et bra kollektivsystem. Med trikk. Og med ferge ut til øyene som ligger på utsiden. Alt det som en skikkelig by skal ha, men som de fleste norske byer mangler og som gjør dem til look-a-like byer.

Tilgi meg fordi jeg har syndet. Jeg har løpt samme løypa to dager på rad. Jeg som bare er her to uker og bruker løpeturer for å se meg om, men grunnen var at i går snudde jeg 500 meter for tidlig og fikk ikke sett "endestasjonen". Fergeleiet. Saltholmen. Det oppdaget jeg da jeg plugget inn min Garmin 305 og tok en titt på kartet i går.

Så i dag løp jeg helt ut og fikk der litt følelsen av å komme til der fergen går til Saltkråkan. Ventet nesten å se Tjorven og Båtsmann, men jeg fikk i steden sett masse seilbåter og ferger som gikk utover sjøen. Jeg hadde veldig lyst til å være med, men hadde ikke med hverken penger eller trikkekorte og så frøys jeg litt mens jeg løp til tross for at det var veldig varmt, så det hadde sikkert ikke vært no god idé uansett. Men en dag jeg er her skal jeg gjøre det.

Og så.... Vel hjemme på rommet, ferdig i dusjen og klar til å smøre på middagsbrødskivene (jeg spiser varm lunch, i dag var det nydelig sei med kokte poteter til 70 SEK)... så peip det no infernalsk. Hva gjør man da? Jeg sjekket selvsagt om det var no galt med mobiltelefonen. Nei. Heller ikke med vekkerklokka? Nei. Kikker ut vinduet og ned på folk som står utenfor. Aha. Brannalarmen.

Lukker vinduer og dører og labber ut til de andre. Og minuttene går og blir ti minutter. Tyve minutter. Og så kommer en av de glade Dansker ut fra kjøkkenet. Det er hun som har stekt biff og drukket bayer og har startet brannalarmen. Tredve minutter. Så kommer brannbilen for full musikk, men i rolig tempo. Og så finner de ikke veien frem til skolen/pensjonatet og kjører en stor omvei før de kommer frem, men har ikke no nøkkel til alarmskapet og må låne et nøkkel kort og så får de til slutt slått av brannalarmen. Håper de er litt raskere den dagen det er alvor. Jaja, de var sikkert fortsatt slitne etter VM i brannmannstriatlon.

Og i morgen skal jeg finne en ny løpetur.