Dom Satans Moderatarna

Forandringens vind har preget de siste to uker, og ikke til det bedre. I forrige uke var jeg høyt oppe og levde et ubekymret liv i sus og dus i en vakker svensk by. Jeg koste meg, solen skinte, jeg jobbet ikke for hardt, jeg studerte sånn passe. Kravene som stiltes til meg fra skolen var ikke høyere enn at jeg hadde god klaring til lista. Jeg hadde greit med penger og jeg løp tre dager på rad.

Søndag kveld sitter jeg på toget fra Fredrikstad og kulda begynner å krype nedover nakken. Den snikende høstkulda. Forandringen har kommet, livet leker ikke lenger, nå skal det presteres, nå skal det måles og snart skal det leveres og presenteres.

På mandag var det grått og klamt og jeg satt i klasserom fra klokken 0845-1600. Spiste mat på rommet og så satt jeg meg ned og jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Jeg skrev til klokken var 00.01. Og så besvimte jeg og våknet klokken 0600. Da var det halvdrømmene og de gode ideéne som tok over. De som alltid kommer til en hyperaktiv og trigga hjerne som har fått hvile litt for lite. De tankene som aldri er så veldig bra. Ikke egentlig.

Jeg gjorde to teite ting i uka som gikk. Jeg studerte vegg-til-vegg uten å ta pauser. Jeg burde ha tatt meg tid til å løpe en tur midt på dagen for å klarne hodet og friske opp en dvask kropp. Det hadde ikke vært bortkastet tid, jeg hadde nok ikke prestert noe dårligere og strengt tatt hadde det vel vært litt i tråd med tema for kurset? Helsefremmende arbeid.

Jeg gjorde en teit ting til, det oppdaget jeg da jeg slo på datamaskinen og det kan godt hende at dette hadde sammenheng med den forrige teite tingen. Jeg hadde startet å arbeide fra et vedlegg i Outlook og hadde jobbet hele dagen uten å "lagre som". Og på morgenen var 5 sider med nesten ferdig oppgave helt borte. Så valget var lett, fire minutter banne som svarte nøkken, to minutter brøle ut, tre minutter piske meg selv litt lett og så skulke de første timene og skrive etter minnet gårsdagens mesterverk som kan sikre meg en Nobelpris hvis det noengang kommer en i "selvvalgt tema".

Og da ble tirsdagen som mandagen. Bortsett fra at på tirsdagen beynte regnet å regne og granatene og bombene begynte å gå av no så hemningsløst i Gøteborgs gater. På onsdag leverte jeg og på onsdag fikk jeg endelig løpt og tatt bilder og senere tre øl. Og på torsdag var det presentasjoner og så var det vin og pizza. Tolv eldre sykepleiere, jordmødre, alternative medisinere, selvopnevnte sexologer, en litt yngre kreftsykepleier og meg. Nå har jeg vært med på kjerringfest også og det gikk bra det, jeg har ikke tatt varig skade. Og så fikk jeg sunget sangen min:

At vi er lappar det syns jo på gången
At vi er fulla det hörs jo på sången
....... Fan va det snöar!!!

Men at det skulle bli så krevende, mørkt, voldelig, regntugnt og arbeidsomt å være i Sverige! Jeg har lært av en svensk skrekkøgle som var på kurset og jeg har plassert ansvaret solid utenfor meg selv: Det er självklart dom satans moderatarna sin fel va?