Vi har hatt tre jakthunder. Stående fuglehunder. Strihåra vorsteh. Og det har vært Berre, Bart og Bruno. Berre var oppkalt etter novellen "Berre ein hund", og det var et fint navn, et koselig navn, men også et kommandonavn. Navnet Berre var også en huskelapp til oss selv om at det er en hund, den har ikke menneskelige egenskaper som "dum", "klok", "slem", det er noe vi tillegger hunden. Og når dagen kommer og det ikke er så greit å være gammel jakthund lenger, da skulle vi være "naturens gang", vi skulle ikke vente i dager og uker og forlenge lidelsene med sentimentalt tull. Og vi har vært flinke på det.
Som jakthunder har vel ikke dyra våre vært noen vinnere, men det har på en måte ikke gjort så mye, for som jeger har jeg..... La oss så det slik: I noen år leide jeg skogsfuglterreng inne på Finnskogen. Et kjempestort terreng med masse tiur og orrfugl. Det var ikke uvanlig å ha 20-30 fuglesituasjoner i løpet av en dag, men ikke en spurv skulle falle til jorden for våre haglsvermer. Og det var ikke bare hundenes skyld, det var ikke de som trakk på avtrekkern. Det vi drev med var naturvern i praksis. La beslag på jaktområder som kunne vært brukt av andre og mer treffsikre individer.
Våre hunder har alltid vært fullstendig klar over at høsten nærmer seg, nå kommer jakta. Og når våpenpussen kom frem og sekken ble plukka fram, så steg spenningen i vorstehkroppen til ukontrollerbare høyder. Stålfjær. Dirrende. Små pip. Gjesping. Høyere pip. Når bilen var lastet og kursen satt ble det etter hvert ro i bilen. Til vi svingte av til terrenget. Kaos!
[utelater her et langt parti som skulle omhandlet banning, skriking, hull i lufta, kaffebål og røyk]
Etter jakta var hundene sårpota og fornøyde. Og matlysten var på topp. Det virket som om de skjønte at dette kommer til å skje igjen ganske snart, her gjelder det å spise alt som en kan komme over. Få, lån, tigg, be eller stæl. Mer mat måtte til, de måtte ha noe å gå på. Berre var flink til å normalisere matspisinga etter en stund, han ble aldri tykk. Bruno derimot jobber intenst med akkurat den delen av jaktberedskapen og har et fint lite lager under huden. Selv om siste jaktturen gikk for mange år siden.
Og i morgen er det andejakt. Klokken 0730 går starten på det som forhåpentligvis skal gjøre meg fortjent til to flotte IronDuck-trøyer. Og jeg er også litt vorsteh. Jeg piper og dirrer og blir rimelig urolig ved pakking av sekk og pussing av sykkel. Jeg bare håper at jeg har noe av den rasens karakteregenskap: Ikke gi seg på kølsvarte livet! Tæl! Jakte selv om potene er blod og sår. Trekke pulk selv om snøen er dyp og bakkene bratte. Fullføre uansett. Gå i mål på 13t30min. Eller i hvert fall gå i mål.
Og etterpå skal jeg gjøre som Bruno. Spise og spise og spise. For det kan jo hende at jeg skal gjøre dette igjen. En liten eller lang stund etter "Aldri mer"-øyeblikket.
Ja! Flink gutt!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar