Meditasjon i det grønne

(Obs! Bildet lyver: Gerhard prøver ikke å strekke seg for å ta på Håkon.
Hva han egentlig gjør er dog litt usikkert)

Endelig skulle jeg få være med på en av kraftprøvene til Galemann Goldie. Det har ikke villet seg slik før, eller kanskje har jeg ikke villet det nok. Nå klaffet det og jeg hadde tilstrekkelig vilje igjen sånn helt på tampen av året. Og øvelsen var bare sånn passe vill.

Øvelsen i dag var å svømme langt. Veldig langt. Oslofjord triatlon med gjesteartister svømmer hver sensommer Gjersjøen på langs. Vi starter ved "Hjulet" og så svømmer vi til den andre enden. 5800 meter.

Starten i år var av den nye forbundsreglementerte typen. To stykker ligger ute i vannet et godt stykke foran resten (for uinnvidde kan det se ut som tjuvstart) og så roper starteren: " Klar ferdig gå ..... gå .... gå..... pang!"

Og borte var de andre og jeg duppet av gårde for meg selv.

Kan jeg svømme 3800 meter så kan jeg svømme 5800 meter tenkte jeg. Og jeg hadde jo rett, men det tar jo nødvendigvis litt tid for en som bruker 1t30min på 3800 meter. De andre dro av sted, men på innsiden av meg svømte Trine. Trine som snart skal til IM Wisconsin. Det er en trøst å se andre når jeg føler meg ensom, men trøsten var mager for hun skulle snu ved første odde. Da så jeg på klokka for første gang. 15 minutter hadde gått.

Dette kommer til å bli en lang tur, men det var jo også meningen, tenkte jeg.

Så fine dråper jeg lager, tenkte jeg. Sola kom inn bakfra og varmet ryggen godt. Sola lyste opp dråpene mine hver gang jeg løftet armen opp. Strakte hånda langt frem. Og satte den ned i vannet igjen.

Så fine bobler jeg lager, tenkte jeg. Under meg laget jeg bobler med hendene mine. Grønne bobler, for vannet var grønt.

Så veldig grønt også da du. Hvor mye alger er det her, tenkte jeg og jeg tenkte på skiltet der vi startet svømmingen. "Drikkevann" sto det på det skiltet. Drikkevann for små grønne menn må det være i så fall, men jeg håper virkelig det går bra med de små grønne mennene selv om jeg badet i ursuppa deres.

Så passerte jeg 35 minutter og da vet jeg jo at jeg i hvert fall har svømt 1500 meter. Svømmedistansen på Ol-distansen i triatlon. For de som starter på land altså.

Jeg gledet meg til å runde odden, men da jeg gled rundt odden fikk jeg en liten knekk. For her blåste det, bølget det og så var det strøm. Men hva var det der borte? En badehette? Hadde ikke Marit en slik? Men hva gjør hun? Kaver?

Rundt 3000 meter er Marit og jeg samlet en kort stund. Marit har vondt i en skulder og veksler mellom å svømme rygg og svømme crawl. Og prøve å få brillene til å slutte å dugge. Og så svømmer hun videre og litt i fra meg. Men fra nå har jeg henne alltid bare et lite stykke foran meg. Det er ok. Trenger ikke folk veldig tett på under svømming. Svømming er ikke så sosialt. Pratetempo er et meningsløst uttrykk i svømming, men det er veldig fint å ikke være mutt putt alene i den store drikkevannssjøen. Ursuppa.

1t35 minutter og jeg regner med at jeg har svømt 3800 meter. Det er svømmedistansen i Ironman-konkurranser det. Og der er jeg ute i ukjent farvann. Lengre har jeg aldri svømt.

I triatlon så bruker jeg nesten ikke beina, de ska l få hvile til sykkel og løp. I dag prøvde jeg å bruke beina mer. "Knekk" sa det i hofta. Og så.... "knepp". Dette var en uvant bevegelse og kroppen gir tilbakemelding.

Jeg ser land for hver gang jeg henter luft. Nesten alltid til høyre. Og så....

Og så skjer det uungåelige, jeg får en sang på hjernen.

En dag da jeg badet min velskapte kropp
Kun bakenden ragede opp
Fadderiogrei
Folk ropte der svømmer det en
A-li-ga-tor
Men så var det rompa til
The-o-dor

Og den går om igjen og om igjen. Men nå tror jeg at jeg starter å se slutten. Er de folka der våre folk som står og venter? Da har det jo gått ganske fort da.

Jeg setter opp farta, men Marit har passert dem, har hun ikke sett dem? Fiskere. Dette var ikke odden vår. Dette var ikke enden av vannet. Jeg svømmer videre en stund. Og så ser jeg til venstre for en gangs skyld. En ny odde med fiskere? Jeg sjekker bakover. Fanden.

Det er den samme odden og de samme fiskerne. Fanden, det er strøm her, jeg må svømme hardere for å skape bevegelse.

5800 meter med de samme bevegelsene. 2t44min med de samme bevegelsene før jeg endelig kan gå opp på land til blant annet Even, Hans Olav, Trine og Marit m foreldre.

Det er godt å ha gjort det. Det er litt kjedelig, men som jeg sier til Helene og Åse, dere har godt av å kjede dere av og til. Og så er det fint å jobbe litt med hodet, gjøre noe nytt, flytte en bitteliten grense. Vite at "jeg har jo svømt 5800 meter, så da er 3800 meter ingen ting".

Om jeg skal være med til neste år?

Ja.