I går løp jeg igjen. Som forventet var pulsen relativt høy og farta lav, men noe var mer uventet. Noe som pulsklokka ikke fikk med seg.
Rundt svingen før hagen gikk jeg over til å gå. Ved søplekassa så jeg noe bevege seg. Og vel fremme ved porten møtte jeg et lite svart og hvitt krek. En liten kattunge som smøg seg inntil beina mine og malte så det ristet i leggene mine.
Jeg er hundemann. Ikke kattemann. Og i tillegg vet jeg jo at noen eier denne katten og at hvis jeg gir den mat og varme så vil den ikke finne veien hjem til seg selv og til de som eier den.
Så den fikk sitte på trappa og rope. Etterhvert kom jeg på tanken at jeg skulle hjelpe den til å finne sin egen vei. Så den ble med meg på en sen kveldstur og ved Gressvik kirke la jeg inn et rykk og jeg klarte å ”miste den”.
En liten stund.
På morgenen i dag satt den der igjen og pep på trappa. Fullstendig nedsmelting. Så nå kom den inn og fikk mat og litt vann. Og så la den seg på en kasse inntil panelovnen og varmet seg. I noen minutter. For på vei ut tok jeg svømmetøy i den ene labben og kattekreket i den andre. Kreket på plenen og tøyet i bilen.
Men jeg er spent på hva kreket gjør nå. Selv vet jeg at er den der i kveld så må jeg ringe ”Tapt og funnet” i Fredriksstad Blad. For jeg tror den har tenkt å adoptere meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar