Velkommen smerte – 100 rpm

”No pain, no gain”, ”Pain is weakness leaving the body”, “That which does not kill us makes us stronger” osv osv osv. Vi hobbytriatleter er gode på å bruke tøffe utrykk skapt av eller for US Marines, Nietzsche og Jane Fonda til å beskrive helgekrigeraktiviteten vår. Hei, jeg er tøff, jeg trener syv timer i uka og jeg kan dra meg rundt i en triatlonløype i 12 timer. ”No guts, no glory”

Og i går var jeg endelig der igjen. I den smerteoppsøkende selvforherligelsen.

I fire måneder har jeg unngått treningsvondt og konkurransesmerte. I fire måneder har jeg trent som den puddingen jeg har vokst meg til å bli.

I går sto sykkelen på rulla og ventet på meg. Og jeg kom til den med en klar intensjon (og sykkelsko, håndkle og vannflaske). Her skulle jeg levere den første terskeløkta i sesongen 2009.

10 minutter lett og rask oppvarming
5 minutter med litt motstand
5 minutter med mer motstand
9 minutter innsats
1 minutt visping
9 minutter innsats
1 minutt visping
9 minutter innsats
11 minutter visping

Alt sammen ble gjort med en frekvens på 100 rpm. Eller nesten.

I går så jeg ikke på pulsklokka for å bestemme motstand og frekvens på første intervall, men jeg styrte i stedet ut fra tidligere erfaring og følelsen i beina. Andre og tredje intervall hadde samme belastning som første.

Det gikk greit til 4 minutter ut i andre intervall. Da startet jeg å snakke til meg selv og presset frem slike body builder-lyder. Men det går bra å holde ut 5 minutter når det et helt deilig minutt med pause som vinker og smiler der i det fjerne.

Vann. Håndkle. Musikk med trøkk.

Det holdt. Tre ganger ni minutter med innsats var akkurat det jeg hadde i meg i går. I dag har beina den deilige kriblende følelsen av treningsverk. Den sviende varmen, den som kan stilnes med mer trening. Den som nå igjen skal være en fast ledsager. For nå nærmer dagene seg hvor det å være sliten og mør i musklene er en deilig normaltilstand og treningsfri er en untakstilstand.

En helt naturlig parentes. Da jeg sjekket pulsutviklingen etterpå, så var den som om jeg skulle ha styrt etter pulsklokka. På tredje intervall topper jeg ut litt i overkant av det jeg tror er den pulsen som tilsvarer terskel. Og den troen passer ganske bra med følelsen i beina. Parentes slutter naturlig her.

Godt å komme i gang med dette. Dette skal jeg gjøre mer av. Mer enn jeg gjorde i år. Dette gjelder både for løping, svømming og sykling at jeg skal trene noe tøffere enn jeg har gjort til nå. Med så få treningstimer, så tåler jeg litt mer trøkk og kommer til å bli bedre av det.

Velkommen smerte gamle venn, det var deilig å hilse på deg igjen