Bogstad treningstriatlon - Terskeløkt og vennesamling uten svømming

På vei opp til Bogstad treningstriatlon tenkte jeg vel i praksis på to ting: Fredrikstadfolk aner ikke hva kø er og jeg gleder meg skikkelig til å treffe de andre.

Den første tanken trenger vel ikke mer utfyllende kommentarer når jeg sier at jeg brukte en time fra Ullevål stadion til Bogstad triatlonstadion? Det var vel omtrent like mye tid som Rammstein og jeg brukte fra Fredrikstad til Oslo. Den andre tanken er omtrent like enkel å forklare: Triatlon og livet med Oslofjord triatlon har blitt noe i nærheten av en livsstil.

Foran og bak meg i køen sto det biler med sykler. Forbi meg på gang- og sykkelveien kom det en kar med oslofjordjakke og sekk. Slik er det å nærme seg store konkurranser. Når du nærmer deg målet ser du flere og flere av ”dine”. Sånn er det i Kalmar når du sitter på hotelltrappa og ser den ene bilen etter den andre med lekkert brukerutstyr på taket. Sånn er det når du nærmer deg triathlon-expo i Roth. Og slik er det ved P-plassen på Bogstad.

Jeg tror for øvrig polakkene som står der oppe har misforstått. P står for parkering og ikke for polakk. Men greit nok, det er plass til både triatletparkering og polakkparkering. Døde negre derimot ….

Jimmie: "Now let me ask you a question, Jules. When you drove in here, did you notice a sign out in front that said, "Dead nigger storage"?"
Jules: "Jimmie..."
Jimmie: "Answer the question! Did you see a sign out in front of my house that said "Dead nigger storage"?"
Jules: "Naw man, I didn't."
Jimmie: "You know why you didn't see that sign?"
Jules: "Why?"
Jimmie: "'Cause storin' dead niggers ain't my fuckin' business!

Et Oslofjordflagg vaiet allerede i vinden og jeg hadde et til. Så ble det nok en gang en liten flaggborg med supporterflagg, men befriende fritt for gjenger med voldsforbrytere.

Det var vidunderlig å være i gang igjen og fantastisk at det var så mange med allerede første gangen. Men alt var ikke bare lekkert, for å sitte to timer i en bil er ikke en maksimal oppladning for å storme ut på en duatlon. Jeg klarte rett og slett ikke å bevege beina skikkelig og måte på den første løpinga.

På sykkel gikk det bedre. Og det til tross for at jeg syklet min røde racersykkel og ikke min hvite triatlonsykkel. I etterkant lurer jeg på om det gjør så stor forskjell i den løypa? Jeg lå i ”bukken” hele tiden og holdt god fart. Det var tungt, men det gikk bra.

Jeg rota bort litt tid med å snakke med mannskapet i skiftesonen, men da jeg først kom i gang løp jeg bedre på den andre runden. Jeg løp vel rett og slett den beste bogstadtriatlonløpingen jeg noensinne har gjort.

Slik går det når jeg trener. Mer og bedre. Da blir jeg bedre og det blir mindre av meg.

Kvelden var fylt med masse trivelige mennesker og høy puls og jeg kunne notere følgende i treningsdagboka: 00:14:36 - 00:46:54 - 01:10:45 – Ny PB!

På slike dager kan jeg konkludere at dette ble så bra som det kan bli uten svømming først og kursen kunne igjen settes mot den saltere delen av oslofjorden.