Det var en gang

Jeg har trodd mye rart gjennom årene. Jeg har aldri trodd at jeg kunne spille fotball eller bli skiløper, så virkelighetsfjern er jeg ikke. Mye annet har jeg trodd. Jeg trodde lenge at jeg kunne bli rockestjerne, forsker og geriljasoldat og da jeg var liten lurte jeg på om jeg egentlig var Jesus.

Og med den siste informasjonen så falt en del biter på plass for dere tenker jeg?

For tiden tror jeg at jeg er triatlet, selv om jeg i speilet ser en feit gubbe på 44 år. Det er en god del positivt å si å si om viljens triumf.

I går kom jeg på at det var en gang jeg trodde jeg var klatrer. Ikke en sånn ekkel klatrer i sosial sammenheng. Ikke en streber. Jeg har ikke kropp tilpasset triatlon og jeg hadde på ingen måte kropp som var tilpasset klatring, men det hindrer meg ikke nå og det hindret meg ikke den gang. Så den gang var jeg fjellklatrer.

I går så jeg et lite og vakkert klatrefelt ved Guttormsvauven. Og da husket jeg rosa klatretights, klatresko, tau, slynger, hjelmer, seler og alt annet. Jeg husker at jeg leste klatreblader om El Capitan og om klatring i overheng. Samtidig som jeg selv knapt klarte å klamre meg fast til et enkelt sva med veldig klamme hender og topptau.

Sånn sett var mitt liv som klatrer veldig likt mitt liv som triatlet. Drømmen om å være den mennesklige flue var veldig likt å drømme om IM Hawaii, samtidig som jeg ikke klarer målet mitt om å gå under 12 timer i Roth.

Det var altså en gang jeg var fjellklatrer, for tiden og for all evighet er jeg triatlet, men jeg tror ikke lenger at jeg er Jesus. Ikke ofte i hvert fall.

Selv om det kunne vært praktisk på svømmeetappen, men noe mer upraktisk under påskesybertreningsleieren.