Skrivevegring, treningsvegring og cyborger

Jeg har for tiden skrivevegring, litt treningsvegring, men bare moderat spisevegring. Det vil si jeg at prøver å skrive noe og så stopper det opp og jeg krøller imaginært sammen blogen og kaster den i søppelbøtta og så spiser jeg litt. Jeg trener litt og så spiser jeg mye. Det er så mye mat i butikken, jeg har så lite tid, så lite forbrenning og så relativt liten kropp.

Det er mulig dette skjer fordi jeg er tom for tanker og tom for treningsvilje. Eller det kan være fordi jeg har innført kvalitetskontroll på bloggen, det er greit å slappe av litt med treninga innimellom og noen har sprengt låsen på godteskapet.

En gang i blant blir det satt noen spørsmålstegn ved det jeg holder på med. Av meg selv. Sikkert også av andre og det er bra det, for det betyr at de vet hvem jeg er, hyggelig av noen viser litt interesse liksom. Men de viktigste spørsmålstegnene er de jeg setter selv, spørsmålstegn ved det jeg gjør, hvordan jeg gjør det og hvorfor jeg gjør det.

Jeg har en snikende mistanke om at jeg ikke er helt ensom med de evige tanker: Er det jeg gjør på jobben meningsfylt, hva gir det meg og hva gir det andre, trenger jeg ny bil, er dette fantastisk eller er det bare hyggelig, greit og ufarlig, har jeg tatt feil, har jeg tatt pillene mine, har jeg tatt feil piller… Så vi er vel flere menneske da og ikke bare cyborger.

I fiksjoner av Gibson eller andre med velutviklet fantasi og skriveferdighet finnes det slike ”noe” som er midt i mellom meg og maskinen jeg skriver på. Det er mye jeg ikke vet om cyborger selv om jeg f.eks har ”Blade Runner Directors Cut” på video. Jeg vet for eksempel ikke om cyborger snakker dialekt eller riksmål. Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en cyborg med Fredriksta’dialekt, ”Hællæ”, så jeg antar at Cyborger snakker riksmål. Om det gjør cyborger til gode cyborgere vet jeg ikke, men jeg tror de har målrettede og systematiske egenskaper som gjør dem til gode triatleter. "The Norminator"? I rest my case, selv om den "tyskheten" kanskje er litt overdrevet.

Jeg er nok ingen triatloncyborg, under et tynt lag av hud, muskler og scener finnes det ikke et metallskrog og en finurlig blanding av maskindeler, nyrer og potet- og datachips. Jeg er nok intet maskinmenneske og tror at jeg også i fortsettelsen må finne meningen med treninga i andre størrelser enn de som får plass i et skjema. På lørdag syklet jeg med Tim, formannen i Frikransen og en fin fyr. Tim kommer veldig anbefalt, men jeg tror han også er vanskelig å skjemaplassere.

Vi syklet i 3 timer og 40 minutter i veldig pratefart. 60 km harvet vi over på disse uttallige minuttene, og til tross for at noe av dette var sti og skogsveier så indikerer gjennomsnittsfarten at vi hadde pust til å prate. Det er så deilig med høstsykling på terrengsykkling. Dette er trening som bare har som funksjon å komme seg ut i verden, puste frisk luft, spise søle, se gult og sleipt løv, bakhjulet til Tim, lyseblå høy himmel, sølete vann i ælva. Dette er trening tilpasset turtriatleter.

Jeg tror ikke cyborger kjenner gleden ved å tygge grus, se rev som overrraskende rasker over jordet og gleden over å trene sammen med andre. Det gjør jeg. Jeg har kom fram til mye rart under og etter lørdagens sykkeltur. Jeg kom blant annet fram til at fra nå av skal i hvert fall 80% av all min trening være kvalitetstrening. Det vil si at den skal ha andre kvaliteter enn trening. Det kan bli en utfordring nå som syklingen snart skal gjøres på rulle og svømmingen skal gjøres i basseng. Men jeg tåler avvik fra skjema.

Etterord: Det kommer med tid og stunder en liten film om sykkelturen vår, tror den kan bli litt underfundig og fin.

Etterord 2: Bildene har selvsagt ingenting med denne saken å gjøre, men jeg måtte finne noe som kunne gi et avbrekk fra all teksten.

Clutch

Come a little closer honey, I won't bite ya.
One more lager and I might learn to like ya

Mer om dette plutselig

Tribent Digest part 1 – In the Beginning there was Oslofjord triatlon

As the world learns to know the force of Norwegian triathlon by the immense impact the members from Oslofjord triatlon has on the international triathlon scene, there has been a steady growth of visitors on this blog from people that are not fluent in the Norwegian tongue.

And maybe some of you visitors have read about Norseman Xtreme Triathlon in Triathlete Magazine and then you perhaps sought information on some of the girls in the top five: Marit Svenning Berg and Adeleid Haugen, found out that they of course was members of Oslofjord triatlon? How you proceeded I don’t know, but you obviously ended up here in your quest for the truth and what you have done here so far I do not know.

It might be that good writing is universal and trancends language barriers, in the same way as good music do (for instance Clutch, AC/DC and the Datsuns). But I doubt that you have grasped it all.

So I know that the world hunger for news and information on Oslofjord triatlon and that you so far have collectively scratched your head in a heroic, but futile effort to understand what’s on this blog. On demand and as a Public Service Triathlon Channel (PSTC) for those not under Norwegian sovereignty, I might possibly spread the good news in English. While the blog is updated 3-5 days a week in Norwegian, and read by 10-15 people a day (including my self several times a day) the rest of the world will get their share every other week. Or in other words, when I feel like. But since you have waited so long without complaining, you’re used to the waiting, and for all I know you might even love the waiting.

There will off course be more of everything about everything in a little while, but I’ll conclude this Tribent Digest part 1 with the fact that Oslofjord triatlon with over 120 members is by far Norway’s largest triathlon club. There’s a couple of others in Norway. There are for instance Royal Sport, but as the name tells you they’re for the Royal family and their kin, with the tragic result that the club has little potential for growth, even though the king himself reigned in the Norwegian Triathlon Federation for many years.

Over blown egos is a part of triathlon so the reason for this Tribent Digest part 1, might just as well be shameless self grandization or to have another reason to publish a picture of one of my daughters in our team jersey, or my beloved Guru TriLite. But you’re smart, so you have figured out that already.

So stay tuned. Or even better: Get your ass off the couch and down to nearest community centre for their course in “basic Norwegian”. And we can skip this "Tribent Digest" ...thing.

Veg i høstregn

Mens Ketil konkurrerte litt over 10 fantastiske timer og 17 nydelige minutter på Hawaii satt vi rundt omkring oslofjorden og fulgte med på www.ironmanlive.com . Jeg satt hjemme og drakk kaffe og Red Bull og prøvde å bearbeide det faktum at jeg ikke er kvalifisert for verdensmesterskapet i år. Det er mange grunner til det, som vi ikke behøver å gå inn på i dag. Men det er ikke feil å si at jeg ikke helt har hatt sesongen og jeg har vel ikke nødvendigvis stått på startsstreken i de riktige konkurransene. For å si det mildt. Det var alt for få Hawaii-plasser på IronDuck i år, der har vi noe vi må jobbe med frem mot neste gang.

Det jeg må jobbe med er å få ræva mi ut og løpe. Mest av alt. Og det gjør jeg.

Foreløpig er det ikke de store mengdene trening jeg får rota meg til. Denne uka svømte jeg med Einar på tirsdag 45 min og 2000 meter. På torsdag løp jeg til svømmehallen 7 km og 43 min og så svømte jeg 35 min og 1500 meter. På lørdag løp jeg. 16 km og 1t50min.

Jeg har en ganske god sittestilling, men til tross for det gjelder det å ikke overdrive praktiseringen av det og i høst har det blitt mye for mye stillesitting. Og godteri. Det kjenner jeg godt nå når jeg kler på meg diverse kropskondomer og starter å løpe. Jeg kommer liksom etter magen min, den er rett og slett i veien.

Men det går vegen, så bare vent!

Og vent litt til er du ytterst vennelig, det går litt tregt skjønner du!

Triatlonunger....

Når det er fotografering i skole og barnehage, da tar man på seg det fineste man har. Slik som Åse gjorde i høst. Jeg synes hun tar noen gode valg jeg.

Presisering - Ta av hjelm

Det er en innebygd fare ved å gjøre ting idiotsikkert og det er at det finnes mennesker som er dummere enn du kan innbille deg selv i din villeste og mørkeste fantasi. Jeg kjenner en som arbeider med produktsikkerhet. Han har gitt klart uttrykk for, og eksempler på, at det ikke nødvendigvis er produktene det er no galt med, men folka som bruker dem. Det er virkelig ikke grenser for hvor feil det går an å bruke et produkt, det finnes ikke grenser for menneskers idioti eller i beste fall midlertidig kortslutning i sikringsboksen for kontrollenheten. Erfaringene fra diverse legevakter bekrefter dette. ”Jackass”? Glem det, virkeligheten er verre enn alt slikt.

Tankene går da selvsagt i retning av historier om små rosa pudler som får seg en tur i mikrobølgeovnen, fordi det ikke står noe sted at den ikke skal brukes til å tørke hunder med. Eller at ingen har fortalt at man ikke kan bruke det nye slagboret som roterende nesehårsfjerner. Eller hvordan i alle dager kom man på at kleshengeren [….. ] eller at colaflaske [….] . Selv har jeg klart å sette hånda fast i en miksmaster og jeg vet om noen som har satt fast håret i samme tekniske innretning.

I den hensikt å unngå at en lang rekke vordende triatleter skal gjøre en monumental tabbe så bringer jeg nå en tilføyelse til ”Overgangstrening - grunnkurs”:

Etter ”Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen” og f.eks. før ”Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene” skal det stå:

”Ta av deg hjelmen”

Takk for oppmerksomheten, det var bare det.

Overgangstrening - grunnkurs

Det er mange som har skrevet e-post, telefax, snailmail og ringt til alle døgnets tider og lurer på hva overgangstrening er og hvordan det gjøres i praksis. Jeg er jo en tilhenger av at vi erfarne triatleter skal øse av vår overveldende mengde med kunnskap. Kunnskap som vi i vårt ansikts sved og med livvidden som innsats har tilegnet oss siden triatlontidenes morgen.

Så med det mål at nye utøvere skal få redusert brattheten på læringskurven fra 8% til 7,75% (estimert, ikke målt) så bringer jeg her ”Basiskurs i overgangstrening for triatleter” (OT 001):

Treningen starter på sykkel, som du sykler på.

Når du er ferdig med å sykle går du av sykkelen.

Når du har gått av sykkelen tar du av deg sykkelskoene.

Når du har fått av deg sykkelskoene tar du på deg løpeskoene, disse bør da som de fleste vil skjønne stå i nærheten av der du gikk av sykkelen.

Så løper du.

Dette er basiskurset. Hvis dette blir populært ser jeg ikke bort fra at det vil komme påbygningsmoduler.

Et løp i fortiden

Eldre mennesker tusler med gåstol i barndommen, mens et middelaldrende og mosjonerende menneske kan holde noe høyere tempo. Derfor løper jeg i barndommen med tunge steg. Det skjer ikke så ofte fordi tilgangen på barndommens steder, som var midt mellom Drammen og Svelvik (uttales med Æ og skikkelig tjukk L), er noe begrenset. Fredrikstad er et glimrende sted å bo, men røttene mine får ikke feste her, de ligger bare rett under jordskorpa.

Min oppfattelse av steder er sikkert anderledes enn din. Noen er nært knyttet til garden eller et dalføre og kler seg i bunad for å vise at de er storbønder eller stammer fra dem, jeg skjønner ikke det. Andre kommer fra "ikke-steder" som Bærum, der sted kanskje er den private sfæren innenfor villahagen eller hytten på Hankø? Helene og Åse har forøvrig lært å si Blærum, det lærte de rett etter at de lærte å si pappa, mamma og "Nei Bruno!". Og ja da, det kommer mange utmerkede, ujålete og fantastiske mennesker fra Bærum, men samtidig viser beregninger gjort av SSB at Bærum er en av stedene i landet med høyest Rasshølskoeffisient. Den går muligens noe ned på sommeren, og da med direkte og ubotelige følger for strandsonen og det sårbare livet i fjæra.

Mange bæringer lider av en fysiologisk defekt som gjør at nesa peker litt i været og en av de stedene de kjører forbi med hevet nese er Drammen. Drammen er kun et vegkryss på veg til sørlandsidyllen. Jeg liker Drammen og jeg har gjort det siden jeg var liten og det var "byen" min.

Jeg kommer fra strekningen mellom Sande og Mjøndalen, med hovedtyngden av det jeg liker og det som definerer meg fra Svelvik til Åssiden (eller Åsia). Toppen av lykke var å sykle 10 km inn til Oppland Musikk for å kjøpe plater og returnere blakk og lykkelig langs den vakre Drammensfjorden med en plastpose på styret. I posen kunne det være Stiff Little Fingers, Clash, Kraftwerk, Queen, Pink Floyd eller Rolling Stones, et innhold som bar tydelige tegn på at min bestekompis Jan-Olav "Kina" og jeg var solid planta i en forvirret musikalsk pubertet. Vi var helt ute av stand til å bestemme oss for om vi skulle høre på Yes, Emerson, Lake & Palmer, Pere Ubu eller Crass. "Nazi Punks Fuck Off" og "Jerusalem" på samme dag på gutterommet. Et fantastisk liv.

Svelvik og Drammen har gravd dype spor i hjernebarken min, jeg får kick av å høre skikkelig Drammens-dialekt på konferanser, de få gangene det skjer sitter jeg med tårer i øya og bare nyter lyden. På søndag fikk jeg et realt "Drammen flash-back" mens jeg løp langs ælva fra Åssiden, litt nedover og tilbake. Det var rått og kaldt i Drammen med høstløv og tåke, jeg kjente igjen lukta av Drammen og koste meg med synet av elva som rant stille og sikkert nedover. Det var en rå og nydelig høstlukt og lufta trengte gjennom tøyet som bare ælvelufta kan.

Drammen forandrer seg sikkert, veiene legges om, det skal monteres minibank i døra i Branntårnet og det bygges boliger og lages veldig fine gangveier langs elva. Samtidig er mye av Drammen likt som det var for 25-30 år siden og jeg løp forbi fabrikklokaler jeg plutselig kom på at jeg hadde vært inne i (men kunne ikke komme på hvorfor) og småveier vi syklet på. Jeg løp og så ingenting som jeg syntes var pent. Ingen ting, men alt var sjarmerende, jeg kjente meg veldig hjemme og likte alt jeg så. Akkurat som før.

Hjernens tilbakevendelse til barndommen ble støttet av Kraftwerk, Supertramp, Clash og Sex Pistols. Gjennom høretelefoner med delvis og dårlig kontakt. Akkurat som med min barndomms Walkman. Alt var som før, 30 år og 40 kg senere. Barndommens lykkelige og sorgløse dager. Jaja.

Musikken til Busemann

I dag har jeg blitt velsignet med full pott i postkassa. Det er internett som gjør at vi kan overleve i de deler av Norge som er befolket med myntinnkast og mokasiner. Og for å være helt ærlig så er det vel kun helt sentrale strøk i Oslo som ikke er en del av bygde-Norge, dvs Oslo innenfor Ring 2. Alt utenfor er bøgda, men vi er mange som liker oss der og har det bedre utenfor enn innenfor. Noen av oss har til og med slitt ut flere par tresko. Og Look-pedaler. Det er fortsatt bøgda, men vi overlever fint.

Og noen av oss overlever blant annet fordi det finnes fantastiske web-baserte/-tilgjengelige kulturinstitusjoner som Platekompaniet, Play og Oslofjord triatlon. Denne gangen er det Platekompaniet som gjorde dagen.

Roky Erickson er ikke verdens mest stabile kar og det er muligens fordi de kjørte A-Z i Felleskatalogen i nese, øre, hals og armer i bandet "13th Floor Elevator". Men mannen har med og uten phsykopharmica laget noen pherler av musikk. I dag har Roky Erickson "The Evil One" beriket og formørket livet mitt og jeg har en phlan for at kanskje dere også en dag skal kunne se og høre mørket. Jeg har allerede bestemt meg for at jeg skal være med på Busemann, lage en liten videosnutt og musikken skal være "Night of the Vampire". Uhhu. Kanskje også Waren Zevon "Werewolves of London".

Men først og fremst....

Tonight.... is the night of the Vampire
Tonight.... is the night of the Vampire

If it's raining and you're running don't slip in mud
'cause if you do, you'll slip in blood

Tonight ...is the night of Vampire

[....]

All I know is you'll feel his bite... Tonight...

[...]

Kan det ikke snart bli neste høst! Tror jeg skal spare til langt, svart hår og skinnfrakk. Uhuuu!

Overgangsriter

"Er det noen kannibaler her på øya" spør sosialantropologen "Nei, den siste døde for to år siden" svarer Papa-Ny Guineeren. "Hva døde han av?" "Vi spiste han". Jeg tror jeg har brukt den der en gang eller to tidligere, men sosialantropologer er interessert i Papa-Ny Guinea og slikt. Og overgangsriter. Av en eller annen grunn øker sosialantropologens interesse for et fenomen/samfunn proporsjonalt med avstanden fra kontoret på Blindern. Quad erat Demonstrandum: disse enkle forskersjeler er som alle andre, sosialantropologi er akademisk charterturisme. Vamos a la jungelen på Borneo. Men det kunne hende at det er vel så mange doktorgrader å grave frem i de nære ting f.eks en studie av "Sosialantropologene" eller av ... "Triatletene".

Overgangsriter:

Dag 252

Jeg tror jeg nå har beskrevet stammens sentrale individer og skikker og oppholdet mitt går mot slutten. I det siste har jeg fulgt en av stammens mindre dyktige utøvere, Tribent B' Guru. Tribent B'Guru bor et stykke fra resten av stammen, men til tross for dette og hans manglende evner, er han ikke direkte utstøtt, det kan tvert i mot virke som om han har en sentral, men seremoniell posisjon i stammen. Det er tegn som tyder på at han er en form for prest. Jeg støtter min antagelse på at han til stadighet gjentar ritualiserte og monotone besvergelser mot ytre fiender og fremmedartede skikker.

Tribent B'Guru har i den seneste tiden ikke vært den sedvanlige klumpete, klossete og glade klovnen, men heller vært en noe mutt, tverr og oppfarende gubbe. Han verken kan eller vil kommunisere hva som er grunnen. Det kan være at hans sinnstilstand kan føres tilbake til en noe svak innsats i en av lekene som ble arrangert for en drøy uke siden, det kan være problemer med å få seremonimestere til stammens leker neste sommer eller det kan være helt andre årsaker. Min manglende evne til å forstå hva han sier, gjør mine tolkninger noe usikre.

Søndag ble humøret vesentlig bedre etter at han utførte en rituell handling knyttet til stammens sentrale aktivitet. Handlingen er svært enkel og utføres som oftest uten andre til stede, dette i motsetning til de fleste andre overgangsriter vi kjenner til. Først sykler de, gjerne langt, så setter de fra seg sykkelen og så løper de en kort tur.

Overgangstreningen kalles denne institusjonaliserte praksis. Overgangstrening er første gangen det utføres en overgangsrite. Overgangstreningen markerer at man ikke lenger er en svømmer, løper eller syklist - men en triatlet. Senere gjentas denne "overgangstreningen" regelmessig for å bekrefte tilhørighet til gruppen og for å forberede seg til de store fellesseremoniene.

Tribent B'Guru har ikke utført denne handling på lenge og det er trolig at dette er hans forklaringsmodell for manglende hell og sviktende resultater. Etter søndagens overgangstrening fikk han bekreftet sin status som triatlet og med dette sin tilhørighet til gruppen. Det kan virke som han tror at dette på magisk vis også skal gi hell og lykke på andre av livets områder.

Etter ritualet er utført drikker han og spiser en banan før han foretar en lang og grundig renselsesprosess. Etter det spiser og drikker han mer, før han sovner. Ritualet gjør han så sliten at han på sedvanlig vis ikke kan delta i de daglige gjøremål, men han virker opplivet og skjerpet.

Dag 253

Hvorfor har de satt over den kjempestore kjelen med vann?

Tre veier til Kalmar

Å være triatlonmosjonist er ikke bare bra. Ikke for meg. Ikke hele tiden. Til tider bruker jeg alt for mye tid på uvesentligheter, alt mens ting med verdi flyr forbi meg uten at jeg får det med. Kanskje det er viktige ting, men hva vet vel jeg om det, jeg brukte energien min på å finne nye løpesko, jeg fikk ikke ”plukket” det ned.

Jaja, over til de ”viktige” ting: I et klarsyn langs havna i Oslo kom det til meg det er to eller tre veger jeg kan følge på veien mot ære, berømmelse og vondt i ryggen.

Det er gammalvegen, nyvegen og noemidtimellomvegen mot målet.

Gammalvegen er fin, det er selve godvegen. På den trener jeg når jeg vil, hvor lenge jeg vil og hvordan jeg vil. På den vegen er trening som oftest glad nytelse og noen ganger en bitteliten flukt, medisin, behandling, rehabilitering eller et gjemmested når jeg trenger det. Det hender også på denne vegen at det går tungt og noen dager vil jeg helst ikke ut av sofaen, men har jeg først kommet ut er det ikke ofte vegen svikter meg. Jeg kan trene mye eller jeg kan trene lite på denne tilfeldige og trivelige vegen, jeg kan øke fordi vegen gir opptur, men noe særlig fremgang er det ikke sikkert jeg kan regne med. Til det er treningen for mild og god, den setter ikke særlige merker.

Følger jeg den vegen vet jeg at jeg ikke bør snakke så mye om treninga mi eller mål for neste år. Følger jeg den vegen så fortsetter jeg på min trivelige ferd som turtriatlet og kanskje bør jeg rendyrke det?

Det finnes et alternativ, det finnes en Nyveg. Jeg kan prøve med systematikk, rutiner og mål istedenfor lyst som styrende prinsipp. Skal jeg velge Nyvegen må jeg ha fast avtale. Følger jeg den vil jeg trene 75-100% mer enn i år og ut i fra hva planen sier og ikke ut i fra humør, lyst og vær. Jeg er ikke sikker på om det er meg, jeg ble aldri no god byråkrat eller militær. Men det er en mulighet.

Det finnes en kvalitativt og kvantitativ Noemidtimellomveg og jeg lurer på om det er den vegen jeg skal ta i vinter.

Det er ikke en ny veg, men den kan passe meg og det viktigste med denne vegen er å fokusere på tre lange økter i uka. En lang svømmeøkt, en lang sykkeløkt og en lang løpeøkt. På den veien skal jeg bygge basen for neste år.

Så har jeg tre mål for vinteren: Jeg skal bli bedre til å svømme, jeg skal bli sterkere i kroppen og jeg skal lære meg å løpe.

Foreløpig tror jeg at dette vil hjelpe meg: Jeg skal begynne å svømme med Mastersgruppa til Kongstensvømmerne en eller to ganger i uka. Jeg skal kjøpe meg en romaskin og bruke den minst en gang i uka og gjerne etter en sykkel- eller løpeøkt. Løpingen vil bli prioritert gjennom hele vinteren. I tillegg til langturen på 1t30-1t50 skal jeg løpe en ”bakketur” og en kortere løpetur med vekt på å få opp fart og steg. Ukjente ting som intervall, stigningsløp. Fartslek, bakkeintervall og slikt.

Mer om dette senere. Vi får se.

”Life is like sewer, what you get out of it, depends on what you put into it”

Får passe på at det ikke bare blir dritt.

En på trynet!

Min evne til å sette opp urealistiske mål for meg selv ut ser ut til å være grenseløs. Og min evne til å fremprovosere en på trynet gjør at jeg bør fortsette å holde meg unna drikkesteder og taxi-køer. "The harder they come the harder they fall", eller noe i den retning. Søndag klokken 12.00 skulle jeg starte et kortsiktig arbeid med å rehabilitere 2006-sesongen. En sesong som ikke har vært noe annet enn en eneste lang resultatmessig skuffelse på kort og lang. Resultatmessig i konkurransesammenheng altså. Resultatmessig forstått som treningsresultater i form av km, timer, klubbopplevelser, naturopplevelser og ”nær maxpulsopplevelser” har det vært et fantastisk år.

Men så er det altså slik at jeg stiller opp på "konkurranser" og i det konseptet "konkurranser" er den bærende idé at man "konkurrerer". Vi er ikke på langtur med bollestopp på Texaco eller lunch i det grønne eller på utdrikningslag. For de som måtte ha vært borte fra idrett og aviser en stund så betyr "konkurrere" i sin reneste essens å være raskere enn flest mulig, helst alle, men i hvert fall noen. Og når det ikke lenger er mulig eller viktig lenger så "konkurrer man med seg selv". Gjøre det raskere enn i fjor, svømme raskere enn sist gang, sykle hele veien uten å løpe 10 km med sykkelen og så løpe hele veien uten å gå som en giktisk gammal kvisthaug av ei kjærring. Det er undergrupper av alt og det er selvsagt en undergruppering av triatleter som ikke bryr seg så mye om du kommer så raskt i mål så lenge du sykler raskt og har fin sykkel. De finner du på Slowtwitch-forumet. Fint forum det, men ikke så fint som www2.oslofjordtri.com selvsagt.

Meningen var å løpe halvmaraton i Oslo på søndag, men jeg fikk med meg to konkurranser, jeg løp en 8 km og fullførte halvmaraton.

Det er en kjent sak at løpere ikke er velkommen i Oslo og jeg vet hva problemet er. Problemet er ikke at de hindrer trafikken en søndags formiddag, et tidspunkt da folk enten bør være i kjærka, på café eller ligge bakfulle mens unga hopper på hodet deres. Problemet er lukt. På søndag ble Oslo til Tigerbalsamstaden. I det jeg gikk ned trappene i Slottsparken, kjente jeg den heselige lukten av kamfer og no annet. Dette svineriet som løpere føler at de må smøre seg inn med og som for lengst har mettet huden deres slik at selv uten så burde de hindres fra å bevege seg blant folk. Vanligvis kan man kjenne helt andre lukter i Slottsparken og de er langt å foretrekke. Selv fersk hundebæsj.

[lang enda kjempekjedeligere bit med relevante, men triste unskyldninger og forklaringer er tatt bort]

I starten holdt jeg god fart til meg å være og jeg var jo klar over at den var for god. Det var en deilig følelse å faktisk løpe ut til 4 km og ha en liten følelse av å være med. Men hvor er logikken i å la se rive med på en fart som jeg vanligvis ikke klarer å holde over 10 km, når jeg skal løpe over det dobbelte? Når startet jeg å tro på undere?

Jeg vet i hvert fall når jeg sluttet. Ved åtte km kjente jeg det lugga i kroppen og det jeg hadde av fart ble borte etter drikkestasjonen ved 9,5 km. Konkurransen gikk over til tur i byen uten Finn Kalvik, men jeg brøyt ikke. Hadde Finn Kalvik vært der med gitarien sin og "Fortell ikk emeg at du er eeeensom..." så hadde jeg brutt sammen og hinket avgårde i krampegråt. Om det er IronDuck som sitter igjen, eller om det er virusene som beviselig turner rundt i kroppen min nå som var der allerede på søndag, eller om alt kan tilskrives at jeg rett og slett åpnet helt feil aner jeg ikke. Men jeg må finne en mulighet for revansje!

Alternativt må jeg avfinne meg med at jeg er en feit gammal jubb og bør sette meg andre mål enn resultatmål som kan måles med stoppeklokke.

To be continued!

Kalmar 2005 og 2007

Så er jeg påmeldt Kalmar igjen, det blir hovedmålet til neste år og da er det jo på sin plass å gjenfortelle historien fra 2005.

Hårek er ei masekråke, men slik er det med entusiaster. Og han maser på en fin og mild måte altså, og bare om ting som han bare mener at vi må oppleve, må gjøre osv. Ting som er viktig, Kalmar f.eks. Og Kalmar 2005 ble akkurat så bra som Hårek hadde prøvd å formidle i flere tiår.

Utgangspunktet mitt for å reise til Kalmar: I 2005 trente jeg vel to til tre timer i uka. Jeg hadde egentlig tenkt å droppe hele Kalmargreia. Så skiftet jeg over til kort distanse. Og så like før ombestemte jeg meg igjen og skulle prøve å forbedre tiden fra IronDuck 2004.

Helt fra start var jeg steincool husker jeg. Starten var i Fredrikstad på torsdagen. Og jeg var rolig som bare det hele veien ned til Kalmar. Satt bare å kontrolerte hele veien.

Konkurransen var på lørdag og det var fredag uroen kom og herjet med kroppen min. Først fordi konkurransen kom så veldig nærme virkeligheten min fordi den korte triatlonen sparket helgen i gang.

OK. Bare for å ha sagt det: Jeg kommer ikke til å heie på Colting noen gang. Han må gjerne stille opp på Norseman år etter år etter år etter år og svømme med alle de andre deltagerne på slep i et tau, sykle baklengs alene på en tandemsykkel og gå maratonen på henda. Hvorfor? Colting ble rimelig avkledd på fredagen. Men det liker han jo, han vil jo se bra ut naken når han sitter og trøkker på sykkelen. På den korte trialtonen på fredagen skulle han få laurbærkrans av en søt pike i bunad. Dette ødela tydeligvis løpsopplegget hans på de siste 50 meterne på dette som nok var hans viktigste konkurranse det året, så han slengte den umiddelbart fra seg og sprintet inn. Resultat: Et halvt sekund bedre tid og en veldig lei seg svensk pike. Godt levert, god vurdering hele veien! Praktkar. Blæh!

Fredag: Kort sykkeltur med Hårek for å sjekke deler av sykkelløypa og løpeløypa. Velger å ikke skifte dekk (ok valg og jeg bruker de dekka fortsatt) og å bare bruke nytt Flatwing drikkeflaskesystem bak sadelen og ikke drikkeflaske i tempobøylen. Det siste var ikke så lurt valg.

En anne ting som tøyset til tankene og nervene var at det var meldt århundredes møkkavær med regn og vind og flom på konkurransedagen. Sivilforsvaret lå og satt visstnok i beredskap og var klar til å forsvare det sivile samfunn på en sivil måte. Jeg dirret og så for meg å fullføre en Irondistanse mellom sandsekker og kuer og låver som kom seilende nedover elva. Det hadde blitt en historie for barnebarna det.

Natt til lørdag ble en natt helt og totalt uten søvn og med mange rare tanker oppe i et veldig rart hode. Jeg var tidlig nede til frokost, klarte å spise og fikk transportert meg ned i skiftesonen og så surret jeg rundt der nede i en time.

Oi, så deilig det er å kjenne på startnervene, stå uten for seg selv og høre på hva slags fantastisk humor som man kan prestere å klekke ut når hjernen er totalt ute til venstre forfulgt av en bjørn. Så rart det er å stå sammen med masse mennesker i svarte kroppskondomer som spør hverandre om de kan låne vaselin, søte piker som skal "jokke litt mer med drakta for å få den til å sitte", for så etterpå å ha en kjempegruppeklem i neopren, vaselin og deilig kald angstsvette.

Pang. Svømmingen gikk til en viss grad etter skjema, jeg taklet bølgene ganske godt. Den sommeren hadde jeg av en eller annen grunn lekt meg med å svømme mange tak mellom hver gang jeg pustet. Det hjalp meg mye i forhold til tidligere konkurranser, da har jeg nærmest slavisk måttet puste til høyre på hvert annet tak. Alt var frid og frøyd og jeg så stadig vekk Adeleid og Hanne ved siden av meg. Det gikk bra til tredje runden, da kom krampene i begge legga på mesteparten av veien ”hjem”, og jeg registrerte at Hanne passerte meg i sin røde badehette.

Jeg rota masse i skiftesonen, men fikk allikevel en veldig grei skiftesonetid. Målet var å sykle på seks timer og bittelitt. Ut på sykling tok jeg det rolig fra starten for å ”vispe” beina i gang.

Etter en kort stund oppdaget jeg at det var ulurt å kjøre med Flatwing-greiene. I hvert fall uten å teste det skikkelig først. Min feil. Teit. Første fartsdump: !Bumps! ut føk begge drikkeflasken. Jeg tilbake for å plukke dem opp. Neste fartsdump mista jeg en igjen. Den flaska jeg da hadde igjen putta jeg i baklomma og syklet videre. Etter hvert fikk jeg mer og mer kraft i tråkket og begynte faktisk å passere folk som så veldig mer fit ut enn det jeg gjør. Jeg passerte Hanne f.eks. Hun ser jo rimelig "fit" ut, men syklet i et seil av en jakke. Og ikke ble jeg passert av så mange heller.

Vending etter 3 mil var bare nydelig og jeg så ryggen til Adeleid. Hadde bestemt meg for å kun sykle uten å presse for mye i motbakke og motvind og sykle så fort at det ga godfølelse i lettere partier. På den måten var jeg helt i ryggen på Adeleid ved vending i Kalmar etter 6 mil. Ganske raskt var jeg forbi, men så kom Adeleid forbi igjen, og så syklet jeg forbi og slik hadde vi en kjent rygg å jage etter i en del mil. Inntil jeg var nødt til å la Adeleid sykle sitt eget løp for ikke presse meg selv for hardt.

Ved vending 9 mil kastet jeg drikkeflaska jeg hadde i baklomma. Den lå og klemte mot korsryggen og var ikke særlig behagelig. Ikke var det no bruk for den heller, fordi det var flust med drikkestasjoner som delte ut flasker med ”Vatten, Sportsdryck, Cåla och Vatten”. Siste runden ble ganske smertefull fordi korsryggen var stiv og vond og jeg måtte stadig oftere opp for å sitte istedenfor å ligge i tempøylen. Etter seks timer og et par minutter var jeg ferdig med syklingen.

Vekslingen gikk ikke så verst fort til tross for at jeg var så stiv at jeg ikke kunne bøye meg. Men ut på løpingen var det full stopp etter tre kilometer. Ryggen låste seg fullstendig. Muskler og annet tøys klemte til rundt ryggraden slik at jeg nesten ikke fikk puste og knapt kunne gå. Tanken ”Nå må jeg bryte!” var nærliggende. Men jeg begynte å gå. Prøvde å tøye mens jeg gikk, prøvde å gå med noe som kunne ligne rullende, myke bevegelser. Og etter hvert gikk det såpass over at jeg kunne starte å løpe igjen. Den første runden gikk på 8 km/t.

Andre runden løp jeg fortsatt en del, men måtte også her gå. Og så måtte jeg to ganger på do. Tredje runden løp jeg også fortsatt en del, men jeg gikk mer og mer og saktere og saktere. Og så måtte jeg to ganger på do. Mattematikkunnskapene gikk totalt fløyten på de siste syv kilometerne og jeg klarte ikke å regne meg frem til hva slags tid jeg skulle få. Tre kilometer før mål luntet jeg sakte og to kilometer før mål løp jeg 8 km i timen igjen, en kilometer før mål fant jeg ett eller annet lager og løp 10 km/t. 300 meter før mål sto en fantastisk jente fra Telemark og spurte om vi skulle løpe sammen inn. Hånd i hånd løp vi til det var 100 meter igjen. De siste var bare mine. Og etter mål så var alt som det skulle være. Også tanken om at ”aldri mer”.

Dette ble bare om meg selv, men underveis handlet det masse om alt mulig annet. Det handlet om å se klubbkammerater som smilte, slet, hadde det vondt og koste seg. Det handlet om alle som heiet og var glade, våte og spente. Det handlet om en fantastisk by som arrangerer en fantastisk triatlon med 200 arrangører og innbyggere som alle sammen sier ”Bra jobbat”, ”Tuft jobbat” , ”Kör på!”. Det handler om alle de som man gjorde dette sammen med og som man snakket med og smilte til og ga tommelen opp når man ikke lenger orket å snakke. Det handlet om ”pikene før broen” som nekter slitne mosjonister å være slitne inn mot vending og mål. Stor takk til Erik som var strålende glad på egne og mine vegne da han syklet ut for å møte meg på mine siste 7 km av ”løpingen” og som tok med seg beskjeden tilbake til Anne Sofie om at jeg løp og ville klare å komme i mål under 14 timer! En time bedre enn det som var målet.

Nå kan jeg nesten ikke vente til august 2007

Egotryne!

Morro å lære seg no nytt. Tvilsomt om noen andre kan lære noe av dette. Jeg kunne jo lære meg å holde kjeft.

Halvmaraton?

Det har vært nok en fantastisk sensommerdag i Fredrikstad. Det er bare kalenderen som sier at det er høst. Og den utrolig høye og klart blå himmelen.

Dere som har trukket inn til svømmehaller og treningsstudio nå, snyter dere selv for en fantastisk opplevelse av Norge på sitt beste. Strendene er lekre nå som de ikke fulle av mennesklige hvaler, testosteron og annet svineri. Og vannet og solen sier at det fortsatt er sommer, men vannet lyver nok kanskje bittelitt.

Men gjør som dere vil. Jeg svømmer i havet med neoprenlue og -sokker samtidig som elgen stuper over det ganske land. Jeg ville ikke bytte for alt i verden. Ikke med elgen i hvert fall.

På vei hjem fra stranda fortalte jeg Helene at jeg skulle løpe halvmaraton på søndag"Hva er halvmaraton?". Jeg skal løpe. "Skal du bare løpe!?!?! Ikke svømme og ikke sykle?!?!"

De triatlonbarna er ikke så lette å imponere, enten er du med på "the real thing" eller så holder du kjeft!

Hvor var presidenten under NM?

Når det er NM-finale i fotball på Ullevål så er kongen, dronninga, statsministeren, fanden, hans oldemor og presidenten i NFF tilstede. I triatlon-Norge kommer varamedlemmet. Det kom jeg til å tenke på i dag da jeg svømte rundt i vannet ved Foten sammen med Einar.

En flott dag. Først løp jeg til en veldig trivelig surfesjappe i Fredrikstad og handlet neoprenhette (for surfere) og neoprensokker (for windsurfere). Og så løp jeg tilbake igjen. Og så kom "Jerngåsa" og "Sulten" på besøk for å hente IronDuck-trøyer til de heldige fullførere i Oslotraktene.

Og så svømte vi og arbeidet med videoen "Veien tilbake til Kalmar" har startet. Episk film. Blockbuster. Alternative titler er: "Alt om min Guru". "Lost in transition". "Vondt nå". "As good as I get", "Triathlon Hustle", "Mission : impossible" "Alle presidentens menn", eller kanskje heller "Alle, men.... presidenten???"

Dom Satans Moderatarna

Forandringens vind har preget de siste to uker, og ikke til det bedre. I forrige uke var jeg høyt oppe og levde et ubekymret liv i sus og dus i en vakker svensk by. Jeg koste meg, solen skinte, jeg jobbet ikke for hardt, jeg studerte sånn passe. Kravene som stiltes til meg fra skolen var ikke høyere enn at jeg hadde god klaring til lista. Jeg hadde greit med penger og jeg løp tre dager på rad.

Søndag kveld sitter jeg på toget fra Fredrikstad og kulda begynner å krype nedover nakken. Den snikende høstkulda. Forandringen har kommet, livet leker ikke lenger, nå skal det presteres, nå skal det måles og snart skal det leveres og presenteres.

På mandag var det grått og klamt og jeg satt i klasserom fra klokken 0845-1600. Spiste mat på rommet og så satt jeg meg ned og jobbet. Og jobbet. Og jobbet. Jeg skrev til klokken var 00.01. Og så besvimte jeg og våknet klokken 0600. Da var det halvdrømmene og de gode ideéne som tok over. De som alltid kommer til en hyperaktiv og trigga hjerne som har fått hvile litt for lite. De tankene som aldri er så veldig bra. Ikke egentlig.

Jeg gjorde to teite ting i uka som gikk. Jeg studerte vegg-til-vegg uten å ta pauser. Jeg burde ha tatt meg tid til å løpe en tur midt på dagen for å klarne hodet og friske opp en dvask kropp. Det hadde ikke vært bortkastet tid, jeg hadde nok ikke prestert noe dårligere og strengt tatt hadde det vel vært litt i tråd med tema for kurset? Helsefremmende arbeid.

Jeg gjorde en teit ting til, det oppdaget jeg da jeg slo på datamaskinen og det kan godt hende at dette hadde sammenheng med den forrige teite tingen. Jeg hadde startet å arbeide fra et vedlegg i Outlook og hadde jobbet hele dagen uten å "lagre som". Og på morgenen var 5 sider med nesten ferdig oppgave helt borte. Så valget var lett, fire minutter banne som svarte nøkken, to minutter brøle ut, tre minutter piske meg selv litt lett og så skulke de første timene og skrive etter minnet gårsdagens mesterverk som kan sikre meg en Nobelpris hvis det noengang kommer en i "selvvalgt tema".

Og da ble tirsdagen som mandagen. Bortsett fra at på tirsdagen beynte regnet å regne og granatene og bombene begynte å gå av no så hemningsløst i Gøteborgs gater. På onsdag leverte jeg og på onsdag fikk jeg endelig løpt og tatt bilder og senere tre øl. Og på torsdag var det presentasjoner og så var det vin og pizza. Tolv eldre sykepleiere, jordmødre, alternative medisinere, selvopnevnte sexologer, en litt yngre kreftsykepleier og meg. Nå har jeg vært med på kjerringfest også og det gikk bra det, jeg har ikke tatt varig skade. Og så fikk jeg sunget sangen min:

At vi er lappar det syns jo på gången
At vi er fulla det hörs jo på sången
....... Fan va det snöar!!!

Men at det skulle bli så krevende, mørkt, voldelig, regntugnt og arbeidsomt å være i Sverige! Jeg har lært av en svensk skrekkøgle som var på kurset og jeg har plassert ansvaret solid utenfor meg selv: Det er självklart dom satans moderatarna sin fel va?

Hey Ho Let's Go!

Litt sviktende vurderingsevne for tiden.

Einar inviterte på svømming på Foten i dag og jeg var tvilende. Det er jo veldig seint på sommeren eller tidlig på høsten her i sør-øst. Og selv om vannet var varmt for 14 dager siden og solen har vært fin og varm om dagen, så kunne det jo hende at vannet hadde blitt kaldt og guffent over natta?

Og derfor leita jeg litt etter tegn på at jeg var for syk og svak i dag til å dyppe neoprenen en gang til i år, men jeg fant ingen solide tegn. Ingen ting håndfast og kunnskapsbasert. Jeg tvilte til tross for at det er jeg som skryter av at jeg er vannsterk, Einar har vel ikke skryti av det noen gang, men du og dæven som han styrker seg. Self-empowerment!

Vannet var 17 grader eller bittelitt under og det er mer enn nok varmt for vikinger i våtdrakt. Vi skjønte jo i og for seg det da vi kom ned til stranda. For i vannet var det to jentunger som bada og som faren hadde problemer med å få dratt opp av vannet. Så da kunne jeg ikke stoppe i strandkanten.

I dag svømte vi virkelig tur. Jeg koste meg med vannet som jeg kjente rundt ankler, på føtter og hender. Klart vann å gli gjennom. Reker å se, kilekrabber å plukke opp, bobler og farger, vann å leke seg med, kose seg med og vann å si ha det bra til. Hadde en veldig følelse av å takke for sommeren 2006, en vemodig svømmetur på en måte, for nå står bare trening og vintertriathlonhelvetet for tur. Men så er det også bra å få anledning til å si takk for nå på en skikkelig måte og ikke bare forsvinne sånn helt uten videre.

Det ble 30 minutter i vannet og minst like lenge på land med preking om svømming, svimmelhet, kalde føtter og hjul.

Det er her vurderingsevnen som mangler kommer inn i bildet. Einar sier at han har tenkt å kjøpe nye hjul til sykkelen. Og så svarer jeg. Jeg.

"Trenger du det?"

Skammer meg nå. Veldig. Lei meg nå. Sove.

Hitta Vilse

Det finnes et opplæringsprogram for svenske barn som heter "Hitta Vilse". Det handler om hvordan man skal oppføre seg når man går seg vill i skogen. Litt om hvilken side maurtuene er på og sånt. Og "Krama et träd". Når man har kommit sej bort fra mamma och pappa och tanten och alt man ser är en stor och farlig varg som är så helvetes arg... da skal man krama et träd. Icke gå vidare va? Krama et träd og bli där til de vuxna kommer tilbaks. Du hajar?

Jag har løpt meg bort i dag. Jeg skulle jo løpe en annen tur enn de to foregående dagene. Og det gjorde jeg virkelig, men jeg kan få problemer med å gjenta turen, for jeg trodde jeg visste hvor jeg var og plutselig sto jeg forran internatet. Bra jeg har GPS.

Ellers fungerte beina veldig bra i dag, pusten var ikke helt fin, men beina var fine. Var nesten litt høstyr og leken der jeg løp.

Kanskje derfor jeg rotet meg helt bort, beina løp en vei og hodet en annen.

Ikke morro!

Det finnes ikke noe som helst morro eller ironisk å skrive ut fra historier om barn som må trekke alle tenna i 14-15 årsalderen fordi de aldri har vært hos tannlege og ikke har filla peil på hva som er vanlig tannhygiene. Så i dag dropper jeg kurset som tema.

Et trivelig tema derimot er at Gøteborg er en fantastisk by og jeg liker gøteborgere! Jeg går rundt i gatene her og nikoser meg med lyden av folk som har trivelig dialekt og som virker som hyggelige folk. Pene og smilende mennesker. Det er ikke no galt med en pen og sjarmerende fasade.

OK da, jeg sier at jeg liker byen, men foreløpig har jeg strengt tatt bare sett en bitteliten del av den. Jeg har bare sett en kvadratkm eller to langs havna og så har jeg sett snobbestrøket.

For jeg har løpt i dag også. Det gikk akkurat bittelitt fortere enn i går, men det virker som om muskler, sener og ledd har mistet en hver elastisitet og spenst etter Iron Duck. Det er nok en gang den følelsen av at beinet er to treklosser som ligger på hverandre uten no ledd eller annet som kan minske følelsen av at hvert steg blir "klank, klank, klank".

Gøteborg er en meget sivilisert by å løpe i med gang- og sykkelveier som er godt merket og går på kryss og tvers. Og så er byen betjent av noe som virker som et bra kollektivsystem. Med trikk. Og med ferge ut til øyene som ligger på utsiden. Alt det som en skikkelig by skal ha, men som de fleste norske byer mangler og som gjør dem til look-a-like byer.

Tilgi meg fordi jeg har syndet. Jeg har løpt samme løypa to dager på rad. Jeg som bare er her to uker og bruker løpeturer for å se meg om, men grunnen var at i går snudde jeg 500 meter for tidlig og fikk ikke sett "endestasjonen". Fergeleiet. Saltholmen. Det oppdaget jeg da jeg plugget inn min Garmin 305 og tok en titt på kartet i går.

Så i dag løp jeg helt ut og fikk der litt følelsen av å komme til der fergen går til Saltkråkan. Ventet nesten å se Tjorven og Båtsmann, men jeg fikk i steden sett masse seilbåter og ferger som gikk utover sjøen. Jeg hadde veldig lyst til å være med, men hadde ikke med hverken penger eller trikkekorte og så frøys jeg litt mens jeg løp til tross for at det var veldig varmt, så det hadde sikkert ikke vært no god idé uansett. Men en dag jeg er her skal jeg gjøre det.

Og så.... Vel hjemme på rommet, ferdig i dusjen og klar til å smøre på middagsbrødskivene (jeg spiser varm lunch, i dag var det nydelig sei med kokte poteter til 70 SEK)... så peip det no infernalsk. Hva gjør man da? Jeg sjekket selvsagt om det var no galt med mobiltelefonen. Nei. Heller ikke med vekkerklokka? Nei. Kikker ut vinduet og ned på folk som står utenfor. Aha. Brannalarmen.

Lukker vinduer og dører og labber ut til de andre. Og minuttene går og blir ti minutter. Tyve minutter. Og så kommer en av de glade Dansker ut fra kjøkkenet. Det er hun som har stekt biff og drukket bayer og har startet brannalarmen. Tredve minutter. Så kommer brannbilen for full musikk, men i rolig tempo. Og så finner de ikke veien frem til skolen/pensjonatet og kjører en stor omvei før de kommer frem, men har ikke no nøkkel til alarmskapet og må låne et nøkkel kort og så får de til slutt slått av brannalarmen. Håper de er litt raskere den dagen det er alvor. Jaja, de var sikkert fortsatt slitne etter VM i brannmannstriatlon.

Og i morgen skal jeg finne en ny løpetur.