Mc Gyverarrangører går på smil

Har du ikke arrangert triatlon så vet du ikke hvor fantastisk følelsen er når startskuddet går og svømmingen er i gang. Endelig i gang.

Frem mot startskuddet har det gått flere måneder med frustrasjoner og løsninger, tilbakeslag, prioriteringer, nye frustrasjoner og nye løsninger. Helt til vi har et opplegg vi tror kan gå og kan bli bra. Hvis ikke noe spesielt hender.

Men det gjør jo det og det vet vi. Det uventede vil skje og det uventede er ventet. En uke før må ny fullførertrøyeprodusent finnes, folk blir syke, været er bøtte etter bøtte med regn natten før konkurransen og de bøyene som svømmerne skulle vende rundt er plutselig ødelagt når de skal hentes. To dager før.

Derfor må arrangører på hobbybasis være i slekt med Mac Gyver. Finn frem telefon, papp, binders, tape og en tusj og så har du veiskiltet eller vendingsbøya som manglet. Du tar en tilskuer og trer over en refleksvest og vips har hun blitt transformert til kjernefunksjonæren som manglet og så er arrangementet tilbake på skinner.

For det spesielle er slett ikke alltid negativt. Det spesielle, men ikke uventede, som hender er også at funksjonærene som skal gjøre jobben, de gjør så mye mer. De gjør jobben sin og de gjør den jobben som vi ikke så. Helt av seg selv. Og de smiler. Funksjonærer med korpsånd og arrangørglede er regelen og det er deilig når det ikke er mulig å se unntak.

I timene mot start er terskelpuls et fjernt minne og makspuls en nær slektning, men når skuddet for svømmingen går så går pulsen til arrangøren noen slag ned. Det er lykke når starten går til oppsatt tid og deltagerne er der ute og sier ingenting og hører ingenting. Hvis bare alle holder seg flytende så kan neste etappe klargjøres.

Utøvere må finne rytmen og den gode følelsen, men arrangører trenger den også. Når utøverne er vel ute på ny etappe så er rytmen god, men når det nærmer seg overgang så øker stressnivået og gjenbruk og ombruk av utrolige funksjonærer og merkebånd gir inntrykk av arrangørstab som er dobbelt så stor.

Utøvere trenger energi, men arrangørene trenger den også. Noen trenger mat og drikke, men noen av oss lever lenge på andres smil, idrettsglede og deltagere som ser ut som om de har en god dag sammen med oss. Senere kommer sulten og behovet for mat, men smilet og glimtet hjelper lenge og gir den beste energi.

I Stavern var det gøy og mange smil og da er alle arbeidstimene betalt med renter og energioverskuddet skal forsøkes settes inn på konto til en regnværsdag. Og de kommer.

Når det hele er over blir det tomt. Veldig stille. Smilende stille når det har gått bra, men stille er det.

......

Jeg har no ledning, tape og cd-cover liggende på bordet. Kanskje vi kan lage NM i fotball av det? Blir det mye godsmil fra foppal-norge da?

Bildene er lånt fra Jørgen Melau og er hans eiendom.