Tallulah, fluer, trening og Karita

Emma Tallulah er et vellykket og musikalsk navn. «Tallulah» likner på «Abdullah», sier navneforsker i Dagbladet.

Jesus Kristiansen! Det er en av de dagene. En av dagene med de store viktige nyhetene i Dagbladet. En av de dagene da man får syn for sagn og nok et bevis for at kongefamilien er et stykke unna vaterrett. Samtidig gleder jeg meg over å få gjenoppfrisket troen på at verden er på skinner og at alt er bare glede. Det må jo være det når navnevalget til noen kongelig forvirrede foreldre treffer forsiden?

”Dunk” sier flua. Flua er i samme rom som meg og er også forvirret. Den er stor og tykk og i treningsrommet mitt. Selv er jeg litt tykkere enn i sommer og sykler på rulle og trener til en video fra Milan - San Remo. Igjen.

Rett skal være rett. Det er ikke flua som sier ”dunk”, men det sier ”dunk” når flua treffer skjermen. Igjen og igjen.

En solvarm italiensk morgengate er det den prøver å trenge inn i. Uten hell til tross for gjentatte forsøk. Så gir den opp og går over til å spasere rundt på dataskjermen. Over biler, søpledunker, Middelhavet og scootere. Jeg tror den føler seg litt hjemme og det ser nesten helt naturlig ut. Som et litt gammelt filmtriks. Litt som flua på leppa til skurken i ”Once upon a time in the west”. Flue på leppa, kjente du det kilte eller?

Det er flere store nyheter i Dagbladet i dag. Det har vært Oslo Maraton i helgen. Og det er ikke sporten som bringer deg maratonnyhetene, men hoffleverandøren av bagateller er nok en gang kjendissidene.

Oslo Maraton gikk av stabelen i helga, og blant de spreke som fullførte hele distansen på 42 kilometer, var stortingsrepresentantene Karita Bekkemellem (Ap) og Inger Lise Hansen (Krf)

Det er mange som har løpt hele maratondistansen så fort de kunne denne dagen. Og så er det kanskje noen som ikke har løpt så langt som de burde? Karita, du har et vakkert navn, men det er ikke til å komme bort i fra at du er en jukser. Vitner har sett deg komme ut av en bil som hadde kjørt et stykke, altså har du ikke løpt alle de 42 195 m. Det var sikkert en grunn til det, men å gå over målstreken uten å ha løpt hver bidige meter er uansett juks.

Flua koser seg på skjermen og jeg har det bra på sykkelen. Jeg trives med å trene. Trives med å legge grunnlaget for neste års mål. Jeg har nok en gang startet å trene for å fullføre med den stilen jeg måtte ha. Hver eneste meter av konkurransen. Eller bryte. Ikke kjøre bil, båt eller fly et lite stykke.

Jaja, skitt au, hennes problem.

Om Tallulah er et musikalsk navn? Kommer vel an på hvordan du uttaler det tenker jeg. Selv kommer jeg nok til å bruke standard Glassverket-trykk og uttale det omtrent Tall-Ulla. Det blir stilig, men jeg får vel ikke mulighet til å si det så ofte. Musikalsk?

Tja, mulig Rammstein kunne fått no ut av det?

Epidemiologi og Agatha Christie

Etter flere ukers studie på meg selv har jeg kommet frem til følgende:

Lærebøker i epidemiologi og krimbøker av Agatha Christie har på et viktig område samme effekt. Legger jeg meg på sofaen for å lese epidemilogibøker så sovner jeg etter 10 minutter. Legger jeg meg på sofaen for å lese en krimbok av nevnte forfatterinne så ...... sovner jeg etter 10 minutter.

Kunnskapen om dette kommer nok til å fortsette å være av anekdotisk og privat karakter, da jeg tror det blir vanskelig for meg å få til et dobbelt blindet randomisert forsøk for disse to sovemedisinene.

Fanden ta desken!

"Se isen smelte på webcam", leste jeg på www.dagbladet.no. Bildet viste innlandsisen på Grønland og det dreide seg selfølgelig om resultatene av global oppvarming. Og jeg bråvåknet foran datamaskinen, gne hendene fornøyd mot hverandre, smilte skjevt og tenke at jeg kunne skrive en liten blogtekst. En tekst som skulle starte med å sammenligne det å se isen smelte med det å se maling tørke (som igjen er mye det samme som å se Norge spille fotball), men at dette var noe mer alvorlig og blablablabla.

Så åpnet jeg opp artikkelen og leste

"DET HØRES KANSKJE like kjedelig ut som å se maling tørke, men dette har iallfall potensielt større betydning for klodens framtid"

Fanden ta desken til dagbladet som tok moroa fra meg. Fanden ta meg selv som kun klarer å finne på noe å skrive som er så åpenbart at selv Dagbladet ser det.

Men skulle du ha lite å gjøre på jobben noen år kan du jo følge denne linken og holde deg oppdatert.

Alternativt kan du følge denne og muligens bli inspirert til noen gode valg.

Jeg for eksempel. Kanskje jeg skal gå ut og slå av motoren som står og går for at den skal bli varm før morgenens 3 km lange kjøretur til jobben?

Så mange valg og så lite tid!

Stolthet og dødsmagnetisme

Sykler du terrengsykkel så skal du sykle Birken og klare ”merket”, sykler du landevei så skal du ha syklet ”Masseflukten fra Barteland”* og bedriver du triatlon så skal du ha vært med på Norseman.

Jeg har ikke vært med på noe av det, skal aldri være med på noe av det og kjenner at jeg er litt stolt. Stolt? Er det kanskje mer enn litt kleint å bygge stolthet, selvfølelse og identitet ut fra hva jeg ikke har gjort? Ut fra hvilke utfordringer og opplevelser jeg definerer bort som ren ryggmargsrefleks. Litt negativt på en måte?

Men slik er jeg og sånn har jeg vært. Helt fra jeg brukte skidagen som identitetsskaper. Når man ikke kommer fiks ferdig med et helstøpt image, så kan et rakleverk frimures på det å ikke kjøre slalåm og ikke klare å ”finne frem” til Røde kors-hytta. År etter år. Identitetsbygging basert på negative kriterier ble videre forsterket ved ungå bøker som ”alle måtte lese” (inkludert, men ikke begrenset til pensumliteratur), ikke se filmer som ”alle måtte se” og sky populær musikk.

Men nå har jeg, som ”alle andre”, kjøpt den siste til Metallica og lurer veldig på om jeg som ”alle andre” kommer til å mene at den er ”for høy”.

Om den går til 11 liksom.

*”Masseflukten fra Barteland” er også kjent som Trondheim-Oslo

Siste stopp

Barn trenger å gå. Barn trenger å bevege seg. Mye mer enn det de gjør. Mye mer enn det vi voksne gjør selv. Barn trenger å være i aktivitet minst en time hver dag. Kan du, så vær så snill mot dem at du lar dem få lov til å gå til og fra skolen. Det er helsehjelp med langtidseffekt. Hjelp til selvhjelp. Helsehjelp fra oss storfolk til våre småfolk.

Til tross for dette, så er ikke helsegulroten langt der fremme det som trigger meg for tiden. Mer enn helseargumentene så gleder jeg meg over å få ta del i jentenes opplevelser på vei til og fra skolen. Fortalt som selvfølgeligheter. Åse går sammen med to venner og bruker mellom 20 og 45 min på 1,2km. Det er omtrent samme fart som noen har opp sånne håpløse oppoverbakkeløp det. Men Åse og venninnene går ikke opp. De går i sikksakk. Og de stopper opp. De kommer hjem med blåbærtrut etter å ha funnet blå tuer i skogen, de ser rumpetroll i vannpytter og gutter i 3. klasse på sykkel som erter dem. Eller flirter disse guttene? Rumpetrollene og guttene er omtrent like store mysterier.

I går møtte jeg Åse ved postkassa. Hun kom med hånden knyttet. Inni der var det en sommerfugl som hun hadde fanget i luften. Husker du hvordan sommerfuglvinger kiler inni hånden? Det gjorde jeg da jeg så Åse stråle i litt for tynne klær i høstluften. Men samtidig som hun bedriver hands on naturfag, så lærer hun sakte og sikkert å ta hensyn til vær og føreforhold også. For ingen andre kler på henne. Godt å lære det også. Jeg håper hun lærer i hvert fall, ellers kan dette bli en snørrete høst.

Helene ringte i dag. Helene sykler til og fra skolen. I dag sammen med to venner. "Hvor er spadene pappa? Vi har funnet et ekorn. Vi har lagt det i en eske og skal begrave det"

Midt på plenen er ekornet begravet. Det er en fin plass det, selv om plenen fikk en liten ripe. Jeg kan kjøre rundt med gressklipperen den siste gangen før snøen kommer jeg og plenen blir nok hel igjen en gang til neste år.

Jenter. Jeg tror at dere tror at dette er selvfølgeligheter. Så feil dere tar, dette er små mirakler dere opplever til og fra skolen. Og hvis dere er i nærheten av å ha samme oppbygging av hjernen som faren deres (stakkars små) så kommer dere til å huske dette senere. Og jeg håper dere får muligheten til å gi det videre.

Jadda, jeg er litt sentimental i dag. Jeg kan ikke ha høy haleføring hver dag.

Ikke når Helene og venner har funnet siste stoppested for en liten gnager.

Død over Nora!

Dette er ikke en historie om Torvald som ikke nøyer seg med å se Nora gå, men som griper sin Magnum og forfølger henne nedover gatene og roper ”Død over Nora, ekorn meg her og ekorn meg der, jævla tispe, jeg skal faen meg skyte den lille lerkefuglen!”

Nei, dette er bare meg som irriterer meg over at Nora produserer syltetøy som reklamerer med "usukrede syltetøyprodukter". Jeg vet jo hva det er, men i det ville butikkritet så husker jeg ikke å kvalitetssikre innkjøpene og så tar jeg med meg en slik. Hjemme oppdager jeg at jeg har fått med meg et produkt som riktignok ikke har sukker i syltetøyet, men den jævla Nora har puttet masse Isomalt og sukralose i krukka i stedet. Bah! Sukker er muligens usunt, men det smaker godt. Kunstig søtemiddel smaker uten unntak grusomt. Og er minst like farlig som strålingen fra båten Murmansk, all verdens mobiltelefoner og kraftledninger til sammen.

Død og Pine (Nora Helmer. 1. akt)

Nora, kutt ut! (Bent Olav Olsen)

Et tryne jeg ikke trenger å se

Dette kunne altså selsvagt handlet om mitt eget morratryne, men det gjør ikke det.

Jeg liker å lese engelske musikkblader. Før leste jeg mange, nå får jeg dosen min med Q magazine, og så Word da, når jeg husker å fornye abonementet. Det er deilig å lese hva engelskmenn hyper som det neste, siste og store. Døgnfluene som i minimal grad vil bli registrert på utsiden av grevskapene Kent og Norfolk. Hysterisk underholdende å lese forhåndsomtalen av albumet fra en engelsk storhet. Lese de store ordene til den heldige journalisten som har fått æren av å snakke med en sur vokalist og en ny trommeslager. Lese superlativene til journalisten som har hørt noen klipp og kan love at dette kommer til å bli årets desidert ultimate utgivelse. Alle som har ventet i år etter år, hold pusten litt til for nå kommer neste cd med ….. Oasis.

Jeg tror det er noe slikt det står i siste nummer av Q. Bladet som nok en gang ”prydes” av en av de triste Oasis-brødrene med sammenvokste øyebryn på forsiden. Jeg har ikke lest det. Jeg trenger ikke å lese om dem og jeg trenger ikke å se dem.

De er like lite nødvendig som ski i en triatlonskiftesone. Forskjellen er selvsagt at Oasis hadde sin tid og sitt sted.

Men det holder nå. Selv engelskmenn må kunne klare å kvitte seg med gammalt ræl. Kom igjen, dere avviklet jo koloniene, dette bør også kunne gå.

Skjema for nye tanker

Det finnes et skjema for nedgravde oljetanker. Og jeg vet i og for seg hvem som har ansvaret for dem og hvem som skal ha disse. Men skulle jeg skifte ut noen gamle tanker, er det noen som skal ha melding om det? Direktoratet for revolusjonerende nytt tankegods? Departementet for tankevirksomhet? Rett og slett til Kunnskapsdepartementet kanskje? Ministry of knowledge and truth.

Skulle det hende meg at nye tanker skulle dukke opp så har jeg i hvert fall tenkt igjenom skjemaproblemstillingen på forhånd.

Faren er ikke overhengende akkurat nå.

For mye styr?

Lederartikkelen i septembernummeret av Thriatlete magazine var av de bedre.

Lederartikkelen har tittelen ”Wanna Race?” Lederen starter med en refleksjon over alt det som skal være på plass før han legger ut på en 45 min sykkeltur. Trykk i dekk, sjekke sykkel, drikkeflaske, energybar, klær, vindjakke, mobiltelefon, sjekke reservedekk, osv. Nå er ikke sjekklista mi i nærheten av å være så ekstremt kontrollfrikete som denne triatlonnerden, men jeg skjønner jo litt av den pirkete tegninga.

Grunnen til at det blir slik leder han oss videre, er at triatlon får oss til å forsøke å kontrollere, organisere og administrere hvert ledd i treninga. Poenget for oss er at kontrollen på helheten og puslebitene leder hen mot en konkurransedag da alt skal gli helt knirkefritt. Sømfritt, som det het i bullshittbingoen for noen år siden. Vi blir skikkelige treningsdilettanter. I hvert fall blir andre det. Selv har jeg kontroll over mitt eget dilletanteri. Selvsagt.

Ikke glem den enkle leken. Ikke glem hvor naturlig det er å trene og konkurrere sier lederen ledende. Husker du hvor enkelt det var da du var liten? Hele dagen kunne du svømme, sykle rundt på trehjulssykkelen og løpe rundt huset sammen med lekekamerater. Triatlon gir en sanksjon for slik barnslig adferd hos voksne. Triatlon gjør at vi fortsatt kan gjøre det uten at folk tror vi har tørna. Ehhh stryk det siste. I de tilfellene de faktisk skjønner hva vi driver med så tror de selvsagt at vi har tørna.

De fleste av oss driver jo egentlig bare med å leike oss, men vi kaller leiken for triatlon. Og godt er det. Jeg har for øvrig startet leiken igjen og for tiden er leiken best i skogen. Fartsleik, utholdenhetsleik og bakkeleik.

Men hvorfor heter lederartikkelen ”Wanna Race?” Lederen skriver noe om å putte den spontane konkurransen inn i treningene også. ”Førstemann!!!” gaula vi og løp som svarte nøkken. Og skulle vi mot formodning trene sammen en gang så vil jeg, selv om jeg kommer til å tape, kunne finne på å utfordre deg til en liten spontan konkurranse. Du får se etter tegn. Jeg kommer til å snike meg noen meter foran deg og i det du tar etter drikkeflaska di ...... så kommer jeg til å gaule.

”Førstemann!!!!”

Og det er bare på leik altså.

Helt til jeg ikke bare vil leike lenger, men vil leike serrriøs igjen.

Men da er jeg ikke førstemann lenger. Mer sånn sist-aktig. Først blant de siste.