Dette kunne altså selsvagt handlet om mitt eget morratryne, men det gjør ikke det.
Jeg liker å lese engelske musikkblader. Før leste jeg mange, nå får jeg dosen min med Q magazine, og så Word da, når jeg husker å fornye abonementet. Det er deilig å lese hva engelskmenn hyper som det neste, siste og store. Døgnfluene som i minimal grad vil bli registrert på utsiden av grevskapene Kent og Norfolk. Hysterisk underholdende å lese forhåndsomtalen av albumet fra en engelsk storhet. Lese de store ordene til den heldige journalisten som har fått æren av å snakke med en sur vokalist og en ny trommeslager. Lese superlativene til journalisten som har hørt noen klipp og kan love at dette kommer til å bli årets desidert ultimate utgivelse. Alle som har ventet i år etter år, hold pusten litt til for nå kommer neste cd med ….. Oasis.
Jeg tror det er noe slikt det står i siste nummer av Q. Bladet som nok en gang ”prydes” av en av de triste Oasis-brødrene med sammenvokste øyebryn på forsiden. Jeg har ikke lest det. Jeg trenger ikke å lese om dem og jeg trenger ikke å se dem.
De er like lite nødvendig som ski i en triatlonskiftesone. Forskjellen er selvsagt at Oasis hadde sin tid og sitt sted.
Men det holder nå. Selv engelskmenn må kunne klare å kvitte seg med gammalt ræl. Kom igjen, dere avviklet jo koloniene, dette bør også kunne gå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar