Raskere, sterkere og kjepphøyere

Jeg ligger litt etter med et par tevlingskvad og også viktigere ting for tiden, så jeg starter med det siste. Det siste tevlingskvadet. Det fra Ringshaugdysten.

5.OLSEN Bent Olav *NC 14:02 - 37:43 - 23:44 : totalt 1:15:29

Ble jeg nummer fem? Ja det gjorde jeg. Var det bare fem med? Nei, det var det ikke, det var gørmange med. Saken er jo rett og slett at jeg er så heldig å konkurrere i klasse 40-49, fordi jeg ganske nylig og for fire år siden, passerte streken for deltagelse i voksenklassen.

Vestfold er en vakker fold og Ringshaugstranda var en sjarmerende base for en triatlon. Tønsberg triathlon arrangerte en fantastisk bra konkurranse, men det var ikke egentlig annet å vente med så mange arrangementsringrever i arrangementsstaben.

Konkurransen var mettet med oslofjordinger og venner og jeg hadde den virkelig gode triatlonkriblingen i kroppen. Den kriblingen som sier at ”i dag er kroppen klar for litt grensesprengende moro”. Den kriblingen som snakker sant eller lyver om at stordåd innen rekkevidde.

I noen dager var det tvil om vannet kom til å være for kaldt. 9 grader var det på det laveste like før. Kollektiv tannhakking ble behørig utført bare ved tanken på slike "badevannstemperaturer”. 9 grader er badevann for isbadere og isbjørner. Og maneter. Jeg har ikke tenkt å laste verken Jørn-Willy eller noen andre i Tønsberg tri for manetene. Jeg forventer ikke egentlig at de organiserer funksjonærer til manetplukking i timene før konkurransen, men det er ikke til å komme bort fra at det var mange av dem. Det krydde. Hvis det da er slik at maneter kryr?

I hvert fall var de i vegen. Og i ansiktet. Og på hånda. Og i nakken.

Det er mulig det er noen som liker maneter. Jeg har aldri truffet noen. Jeg antar at de har en funksjon i kretsløpet, men det måtte da gått an å fylt den plassen med noe helt annet? En blomst? En søt liten fisk? Eller en artig liten sel eller noe slikt?

Manetene påvirket svømmestrategien min. Jeg fant meg en lang vei ute til venstre. En vei uten andre foran meg. Jeg var villig til å svømme litt lenger, i bytte med mulighet for å se manetene i tide. Det gikk bra. Helt til jeg forandret strategien 100 meter fra mål. Plutselig så jeg noen ben rett foran meg og tenkte at litt dragsug de siste meterne kan være deilig. Og så gikk det 10 sekunder og hånda mi delte en manet i to. Eller tre. Og siden jeg virkelig skvatt til og siden jeg har den fine ”femisnerten” når jeg avslutter svømmetaket, så antar jeg at denne dagen vil gå inn i historien som ”dagen da det regnet maneter over Tønsberg”.

750 m svømming: 14:02

Opp av vannet og ut på sykkel. Raskt ut på sykkel.

Sykkelløypa var flat og fin og det var en løype der jeg virkelig kunne tråkke de tunge girene. En løype for meg og en løype som ga et hint om at formen kanskje ikke er så ille som jeg trodde. Vibeke passerte meg ved vending og jeg fikk ryggen hennes å fokusere på på vei tilbake.

20 km sykkel (og tid i skiftesone): 37:43

Ferdig meg sykkel og ut på løp. Raskt ut på løp. Og rett ned i sandgropa. Noen meter av løypa går i skikkelige sandgroper med fin sand. Et lite øyeblikk hatet jeg ekstremt. Jeg trodde det var slik det skulle bli, men fikk fort fast asfalt under foten og et smil rundt munnen. Det motsatte ville vært grusomt.

Løpinga ble en sann glede. Jeg holdt en fart som var god til å være meg og det vrimlet av glade triatleter og badegjester som heiet. Og når jeg i tillegg kunne krone dagen med en kontrollert målgang noen små sekunder før en klubbkompis i klassen, så ble det perfekt.

5 km løp: 23:44

Ringshaugdysten er en for kort triatlon til å gi no god pekepinn på om det er ironman-formen som er innen rekkevidde, men at en eller annen form for form er på vei, det er jeg sikker på. Og det synes jeg egentlig var på tide.