På tide å bli ferdig med august 2009

Jeg tenkte det var på sin plass å avslutte august på en verdig måte. Bli ferdig med Kalmarfiasko og minimal trening. Glemme regnvær og gjørme. Gjøre meg klar til å ikke bare se fremover, men handle fremtidsrettet også.

Og for å gjøre det ser jeg tilbake en uke, da jeg var på Resö i Sverige. Jeg hadde ikke et klart bilde av hvordan den svenske skjærgården er. Bortsett fra at jeg visste at de har klart å unngå å bygge den ned med velstandspalass, overskuddshytter og utegriller så store som hus.

Og så var jeg på Resö, bodde på den gamle skolen og var så heldig å få en liten båttur ut til sjarmerende selskjær og pitoreske fyr. Og nå har jeg et helt klart bilde av at jeg må tilbake. Med kajakk og telt. Padle fra øy til skjær og videre til øy og skjær og skjær og ..... slå opp telt uten å måtte krangle med hyttefolk som prøver å bølle folk vekk fra øya "deres" (men jeg må nok også ta meg en tur tilbake til Herføl for å besøke "vennen min" fra hytteforeningen. Kanskje på samme dag hvert år? Gjøre det til en merkedag liksom).

I dag er jeg i Sverige igjen. Ikke på Resö, men i Göteborg. Ikke for å padle, men for å lære. Og så skal jeg benytte muligheten til å sparke i gang løpetreningen. Det skal bli deilig.

På tide å bli ferdig med august 2009 og starte å forberede seg på 2010.

Trener jeg ikke lenger?

Da har jeg endelig bestemt meg.

Det nye målet for halvåret 2009 kommer ikke til å bli noe stort. Det blir ikke noe Tjörn og det blir ikke noe Barcelona. Totaltbelastningen er for drøy, jeg er for sliten til det og jeg har rett og slett ikke noe lyst.

Jeg rota noe pliktgreier inn i triatlontankegangen en stund: "Jeg må jo levere noe". Sludder og pølsevev. Jeg må ingen ting som jeg ikke har virkelig lyst til og som jeg ikke er klar for. Jeg har vært med på lange konkurranser tidligere i dårlig form og gjør det aldri igjen!

Det jeg må gjøre, fordi jeg har lyst, er å finne tilbake til den systematiske treningslysten før usystematiske, men effektive spiselysten nok en gang gir meg høstfett nok til to overvintringer med Mamma Bjørn, Pappa Bjørn og Lille baby Bjørn. Det er viktig.

Det som haster mindre, men som jeg også får starte på er tankevirksomhet for å finne ut hvordan jeg skal takle triatlonåret 2010. Jeg har ikke meldt meg på IM Frankfurt eller andre slike ting som fylles fort. Så kanskje jeg går for det enkle og satser på Kalmar i 2010 også? Revansje liksom? I en løype som jeg kan mer og mer om. Ikke så dumt det.

Når jeg får kroppen i gang mer enn tre ganger i uka, så er treningsmålene for høsten ganske enkle. Syklingen blir rent vedlikehold, avveksling og kos. Løpingen blir lagt opp for å gi meg nivåheving i løpet av høsten. Nivåheving og tåhev. Svømmingen vil jeg fortsette å prøve å få til 2-4 ganger i uka og jeg vil fortsette å fokusere på teknikk. Padling vil jeg gjøre så mye som mulig, fordi det er godt for core og sjel. To timer padling er bedre for triatlon enn 17 minutter core.

Så joda, jeg trener, men foreløpig er det mest av alt et pliktløp og pliktløp er ikke bærekraftige.

Min første padletur med en kajakklubb

Jeg har jo egentlig blitt kastet litt uti det opprørte badevannet i år. Første padleturen noensinne gikk utenfor Herføl i bølger som helt sikkert var mellom en og to meter. Etter det har det blåst jevnt og trutt og tappert. Det er kanskje det som er tingen for å mestre? Jeg kan være litt pysete hvis jeg får tid til å tenke meg om. Så bare kast meg ut på dypt vann. Kom igjen. En. To. Tre! Går det bra så har jeg ikke noe å være redd for. Går det ikke bra så…

Hva var jeg egentlig nervøs for før min første padletur med Fredrikstad Kajakklubb? Først og fremst var jeg litt redd for å være til heft og være i veien. Folk er jo på tur for å padle, så en nybegynner som funker som drivanker eller enda værre som trålpose eller moring er ikke nødvendigvis førstevalget for en søndagsutflukt. Og så er jeg fortsatt litt usikker i bølger og så for meg at et bad kunne bli en mulighet. Og ville jeg da klare å komme meg opp i kajakken igjen? Når vannet så langt fra er flatt? Selv med hjelp fra erfarne havfolk?

Erik, Eyolf, Tor og jeg var det som padlet. Rett ut Hankøsundet med baugen i retning Strømtangen og Flatskjæra. Innlagt i programmet kom noen små forsøk på surf, en forsmak på hjemturen skulle det vise seg.

Matpause ble det på Grindskjæra og her er en av de virkelige forskjellene mellom padling og triatlon. Treningsmat når jeg trener triatlon er energybar og drikken er sportsdrikk eller vann. På Grindskjæra kom det opp av hulrom i kajakker gode saker som matpakke, ferskt brød, sjokolade, kjeks, kaffe, mer sjokolade og enda litt mer sjokolade.

Skulle vi padle innaskjærs på veien hjem også? Nei. Ut i bølgene med oss. Bølger som etter hvert vokste litt. Og litt til. Plutselig var de så store at jeg ikke så de som var i bølgedalen ved siden av meg. Kanskje ikke mer enn en meter høye, men det er høyt nok. “Hold åra i vannet” hørte jeg en som ropte. Sikkert en som så at jeg begynte å bli litt “shaky”. Godt råd. Automatisk holder jeg av en eller annen grunn åra opp når jeg blir usikker, men det stødigste er det selvsagt ikke.

Så hadde vi endelig kommet så langt opp mot Garnholmen at vi var satt opp med bølgene rett i rumpa for en fin surf inn i Hankøsundet.

Jeg er jo klar over at dette sikkert var småbølger, men fyttekatta for en fart. Og fyttekatta for en puls og inn i svarteste bloddoping så pumpa jeg var i armene etterpå. Jeg padler nok ikke mest økonomisk.

Jeg tror ikke jeg sinket dem egentlig, men jeg kjenner nå at jeg har padlet aktiv i hele dag. Godt å hvile hendene på tastaturet og la skuldrene henge ned. Rett og slett litt stiv i skuldrene og i nakken. Blir sikkert fint i morgen.

På disse skjeve bildene kan det se ut som om bølgene er små og vannet er flatt. Jeg lover at det var litt mer bølgete enn dette. Men det tar litt tid før jeg klarer å håndtere både bølger og kamera.

Takk for turen. Jeg kommer snart igjen.

(Slike padlefortellinger finnes også på havkajakkbloggen min.)

Tegn på himmelen

Det skjer ikke nødvendigvis så mye når jeg padler og skjærgården her i Fredrikstad er ikke spektakulær og dramatisk. Men jeg finner ofte noe å se på når jeg løfter blikket. Himmelen ser ofte fantastisk ut når betraktningspunktet er ca en overkroppshøyde fra vannkanten. Og noen ganger ser skyene ut som et signal om å komme seg inn til land. Noe jeg velger å høre på.

Padleleir 2009

Åse ville på padleleir. Pappaen til Åse har vært på padletur i sommer og da ville Åse også gjøre noe kajakkgreier. Og siden pappaen til Åse av og til kan være grei og som oftest gjør som Åse vil så ble det Ørekroken padleleir 2009.

Med tre kajakker la vi ut fra den ene enden av Ørekroken på Kirkøy. Jeg padlet min kajakk, Åse min gamle barnekajakk og Helene padlet en leiekajakk fra den glimrende kajakk-pusher Kajakkentusiasten på Skjærhalden.

Min kajakk var full av alt vi hadde med oss og deres kajakker var fulle av nybegynnernerver og barneskråsikkerhet. De la av gårde og det gikk bra.

Syv minutter etterpå nådde vi transportetappens mål. Den andre enden av Ørekroken på Kirkøy. Vi hoppet i land og strakk litt på bena. Det er noe ekspedisjonspadlere gjør når de har padlet lang. Med pledd, bagger, mat, skolebrød, boller og vann på land så startet vi med selve leieren.

Vi padlet ut. Vi padlet bort. Vi padlet vekk. Og vi padlet tilbake. Vi gikk i land. Og vi gikk ut igjen. Barna gikk rundt og pappaen fikk trene på kammeratredning. Og det gikk så bra. Bortsett fra den ene gangen Åse svømte på en stor og stygg og teit brennmanet. Da ble alt leit. Lenge.

Tøffe ekspedisjonspadlere kan på den annen side ikke for alltid legge seg ned. Eller fly rundt og rope "vondtvondtvondtvondt" og riste på hender og føtter. Tøffe ekspedisjonspadlere må bite tenna sammen, selv om de fleste er melketenner og bare tråkke til. Øvelse gjør nemmelig mester.

Når boller, vann, brød, kaffe og skolebrød var borte og brennmanettrådene kun var en smått irriterende påminnelse om noe fryktelig vondt, satte vi kursen mot reisens slutt. Fra den andre siden av Ørekroken på Kirkøy og over til den første.

Og når vi mange timer senere på sengekanten sammelignet notater fra ekspedisjonen, var vi enige om en ting. Det hadde vært en fin padletur.

Og maneter er dumme!

Jeg står på beina igjen

Etter Kalmar har det vært veldig mye omsorg og bekymring fra triatlonomverdenen. Takk for det, dere er snille. Riktignok er det stas å gå rundt og samle inn klemmer og kos, men jeg kan nok ikke trekke det ut lenger og det er vel på tide å si i fra:

Jeg er bra igjen nå altså!

I det hele tatt var jeg vel aldri dårlig. Bortsett fra en liten stund i Kalmar da jeg bokstavelig talt var helt på tur og helt borte. Etter det er det bare psyken som har vært litt på tur.

Det at en mosjonist får en knekk mentalt når det ikke går veien i en konkurranse er sikkert en smule latterlig. Det er vanskelig å forklare for andre, men det legges jo ned noen treningstimer i løpet av et år. Selv for en triatlonmosjonist så trenes det mer eller mindre systematisk og mye.

"Ja men du trener vel for å trene og ikke for å konkurrere? Du liker vel å trene?" Ja absolutt, for meg er treningen det viktigste veldig lenge. Etter mange tiår med opplag i stabilt sofaleie, så liker jeg nå å trene. Jeg er avhengig av trening. Må ha det, bare må ha det.

Men når konkurransen nærmer seg er det konkurransen som blir målet og ikke treningen. Treningen har hele tiden hatt konkurransen som et mål der fremme, men når målet nærmer seg, så tar konkurransen over som hovedbelønningen. Målet er selve utladningen av alt som er lagt inn av innsats. Og uten smellet så blir det ikke noe stas. Det er som i favorittprogrammet mitt: Mythbusters. Sannheten og svaret finnes i eksplosjonen.

Og nå har jeg rett og slett vært rastløs fordi jeg ikke har gått over den målstreken jeg skulle. Og fordi jeg ikke hadde no plan nummer 2 så må jeg finne ut av det. Og det gjør jeg nå som jeg egentlig hadde lagt inn noen uker med avslapping og padling og alt som er utsatt.

Men jeg står på beina igjen og jeg har en plan. Forrige uke trente jeg noen få timer og padlet noen flere. Denne uken skal jeg trene noe mer og fortsette å padle. Foreløpig så har treningen vært korte løpeturer, men denne uken skal jeg starte å skape trøkk på sykkelen igjen. Dvs. jeg skal sykle 1t30min-2t i småkuperte løyper og tråkke til i bakkene.

Første mål er Tjörn Triathlon den 29.august. Konkurransen er en velorganisert halv Ironman og i forhold til den blir min noe avkortede Kalmar triathlon en glimrende gjennomkjøring. Dette blir min andre Halv Ironman og jeg gleder meg til å storme over målstreken.

Men en Halv Ironman er ikke en skikkelig lang konkurranse, det er ikke sikkert at halve distansen gir meg full betaling, så det kan hende at også denne konkurransen bare blir et delmål.

Og i så fall skal grenser flyttes!

NXTRI-kontoret er åpnet

Klokken er 05:39 og Clive og jeg sitter trøtte og fine og venter på nyheter fra Norseman Xtreme Triathlon skal tikke inn. I mellomtiden ser vi vekselsvis på Facebook, Dagbladet, www.oslofjordtri.com og Gaustadtoppen. Den er vakker i dag. Vi får håpe den holder seg slik at riktig mange kan ta turen opp.

Blikkstille på sjøen

Mine første padleturer har ikke bare foregått i godvær og blikkstille. Det har vært noe vind, noe bølger og noe regn. Da er desto bedre å kunne padle over et hav som er totalt blankt. De eneste bølgene som bryter speilet er skapt av båter og av meg. Små bølger som forsvinner. Og så ligger havet blankt igjen.

Saltvann på såret

I dag skulle jeg vaske sårene fra Kalmar med saltvann og padling. Det er ikke lett å komme seg i mål på en triatlon, men det er ikke lett å komme seg ut på sjøen med kajakk heller. Lensepumpe og årepose skulle skaffes og kamera skulle kjøpes før jeg kom meg ut.

Jeg hadde tenkt å kjøpe et vanntett etui til det gamle, men til slutt endte jeg opp med en vanntett Canon Powershot D10. Den er stygg som juling og klumpete som en tenåring, men kamera hører liksom til en havkajakk. Det er ikke like viktig som årer og redningsvest, men viktig er det.

Til slutt kom jeg meg ut og fikk padlet to og en halv time og heller ikke denne gangen gikk jeg rundt. Jeg føler meg tryggere og tryggere, men det kan ha sammenheng med at Oslofjorden virker å være tom for kuling og bølger. Det er bare flau vind og blank sjø igjen. I hvert fall her på Onsøysiden. I hvert fall innaskjærs.

I dag bare gled jeg rundt. Øvde meg på litt forskjellige padletak. Så på fugler og tenkte en del på fuglene på vestsiden av fjorden. De som ikke har fjær som fungerer fordi dine og mine behov har forurenset vannet med olje. Prisen for velstanden. Prisen vi er villig til å betale. Fant små strender som egnet seg til å gå i land. Gikk i land. Så meg rundt. Og padlet ut igjen. Padlet mellom skjær og padlet inn steder som ga full stopp.

Padling har en deilig rytme. Det er nydelig å gli åra gjennom vannet. Skjærgården passer til årer og et betraktningspunkt litt over vannflaten. For det er stille nå som alle badegjestene har forlatt den regntunge skjærgården. Det er nesten ikke en eneste liten vestkantdrittunge med alt for stor båt igjen her. Bare noen seilbåter og noen som fisker. Vi betrakter hverandre og hilser. Og forsvinner uten å lage store bølger og mye bråk.

Havkajakk er en nydelig oppfinnelse, men jeg har funnet noe som mangler på kajakken min. Den mangler sminkespeil. Hadde jeg hatt det så ville jeg visst at jeg hadde Gorbatsjov-flekk i panna.

Kanskje kan det ta litt tid

Jeg gikk altså ned under Kalmar triathlon. Årets store triatlonmål. Egentlig det eneste triatlonmålet jeg hadde. Alt annet var egentlig bare lek og moro.

Jeg skal skrive noen ord om Kalmar triathlon om noen dager. Akkurat nå gidder jeg ikke og vil jeg ikke. Jeg vet det høres furtent og barnslig ut, men det er litt kjipt når årets betaling for treningsinsatsen bare forsvinner. Det var dette jeg hadde gledet meg til. Og så får jeg bare med meg en god svømming (jeg har aldri svømt 3800 meter så fort som 1t18min) og en veldig sterk sykling (jeg har aldri syklet 180 km så fort som 5t42min). Det som skulle vært 42 km løping ble i stedet 5 km løping, en besvimelse eller "nestenbesvimelse" og to og en halv times svensk omsorg av tilfeldige støttetropper og medisinsk personale. En stor og varm takk til dere. Jeg er jo som kjent veldig glad i svensker og det har bare blitt forsterket.

Jeg skal skrive litt mer om dette om en stund, men nå skal jeg ikke det.

Nå skal jeg padle. Før jeg dro til Kalmar så kjøpte jeg meg en havkajakk. Og før jeg dro til Kalmar så padlet jeg ved Papper og Papperhavn. Det er ved Papper det dårlige bildet er tatt. I morgen skal jeg ut med kajakken igjen. Jeg skal legge ut fra Djupeklo og kose meg og prøve å vaske vekk sårene fra Kalmar med saltvann.

Og så skal jeg skrive litt. Tenke litt. Og legge nye planer for triatlon og meg.

Fan! Fan! Fan!

Jeg skulle ikke sittet her og ventet på hamburger. Jeg skulle løpt fortsatt. Hadde jeg ikke besvimt etter 5 km

Her borte et sted

Ved enden av denne veien finnes det en konkurranse