Saltvann på såret

I dag skulle jeg vaske sårene fra Kalmar med saltvann og padling. Det er ikke lett å komme seg i mål på en triatlon, men det er ikke lett å komme seg ut på sjøen med kajakk heller. Lensepumpe og årepose skulle skaffes og kamera skulle kjøpes før jeg kom meg ut.

Jeg hadde tenkt å kjøpe et vanntett etui til det gamle, men til slutt endte jeg opp med en vanntett Canon Powershot D10. Den er stygg som juling og klumpete som en tenåring, men kamera hører liksom til en havkajakk. Det er ikke like viktig som årer og redningsvest, men viktig er det.

Til slutt kom jeg meg ut og fikk padlet to og en halv time og heller ikke denne gangen gikk jeg rundt. Jeg føler meg tryggere og tryggere, men det kan ha sammenheng med at Oslofjorden virker å være tom for kuling og bølger. Det er bare flau vind og blank sjø igjen. I hvert fall her på Onsøysiden. I hvert fall innaskjærs.

I dag bare gled jeg rundt. Øvde meg på litt forskjellige padletak. Så på fugler og tenkte en del på fuglene på vestsiden av fjorden. De som ikke har fjær som fungerer fordi dine og mine behov har forurenset vannet med olje. Prisen for velstanden. Prisen vi er villig til å betale. Fant små strender som egnet seg til å gå i land. Gikk i land. Så meg rundt. Og padlet ut igjen. Padlet mellom skjær og padlet inn steder som ga full stopp.

Padling har en deilig rytme. Det er nydelig å gli åra gjennom vannet. Skjærgården passer til årer og et betraktningspunkt litt over vannflaten. For det er stille nå som alle badegjestene har forlatt den regntunge skjærgården. Det er nesten ikke en eneste liten vestkantdrittunge med alt for stor båt igjen her. Bare noen seilbåter og noen som fisker. Vi betrakter hverandre og hilser. Og forsvinner uten å lage store bølger og mye bråk.

Havkajakk er en nydelig oppfinnelse, men jeg har funnet noe som mangler på kajakken min. Den mangler sminkespeil. Hadde jeg hatt det så ville jeg visst at jeg hadde Gorbatsjov-flekk i panna.