Min første padletur med en kajakklubb

Jeg har jo egentlig blitt kastet litt uti det opprørte badevannet i år. Første padleturen noensinne gikk utenfor Herføl i bølger som helt sikkert var mellom en og to meter. Etter det har det blåst jevnt og trutt og tappert. Det er kanskje det som er tingen for å mestre? Jeg kan være litt pysete hvis jeg får tid til å tenke meg om. Så bare kast meg ut på dypt vann. Kom igjen. En. To. Tre! Går det bra så har jeg ikke noe å være redd for. Går det ikke bra så…

Hva var jeg egentlig nervøs for før min første padletur med Fredrikstad Kajakklubb? Først og fremst var jeg litt redd for å være til heft og være i veien. Folk er jo på tur for å padle, så en nybegynner som funker som drivanker eller enda værre som trålpose eller moring er ikke nødvendigvis førstevalget for en søndagsutflukt. Og så er jeg fortsatt litt usikker i bølger og så for meg at et bad kunne bli en mulighet. Og ville jeg da klare å komme meg opp i kajakken igjen? Når vannet så langt fra er flatt? Selv med hjelp fra erfarne havfolk?

Erik, Eyolf, Tor og jeg var det som padlet. Rett ut Hankøsundet med baugen i retning Strømtangen og Flatskjæra. Innlagt i programmet kom noen små forsøk på surf, en forsmak på hjemturen skulle det vise seg.

Matpause ble det på Grindskjæra og her er en av de virkelige forskjellene mellom padling og triatlon. Treningsmat når jeg trener triatlon er energybar og drikken er sportsdrikk eller vann. På Grindskjæra kom det opp av hulrom i kajakker gode saker som matpakke, ferskt brød, sjokolade, kjeks, kaffe, mer sjokolade og enda litt mer sjokolade.

Skulle vi padle innaskjærs på veien hjem også? Nei. Ut i bølgene med oss. Bølger som etter hvert vokste litt. Og litt til. Plutselig var de så store at jeg ikke så de som var i bølgedalen ved siden av meg. Kanskje ikke mer enn en meter høye, men det er høyt nok. “Hold åra i vannet” hørte jeg en som ropte. Sikkert en som så at jeg begynte å bli litt “shaky”. Godt råd. Automatisk holder jeg av en eller annen grunn åra opp når jeg blir usikker, men det stødigste er det selvsagt ikke.

Så hadde vi endelig kommet så langt opp mot Garnholmen at vi var satt opp med bølgene rett i rumpa for en fin surf inn i Hankøsundet.

Jeg er jo klar over at dette sikkert var småbølger, men fyttekatta for en fart. Og fyttekatta for en puls og inn i svarteste bloddoping så pumpa jeg var i armene etterpå. Jeg padler nok ikke mest økonomisk.

Jeg tror ikke jeg sinket dem egentlig, men jeg kjenner nå at jeg har padlet aktiv i hele dag. Godt å hvile hendene på tastaturet og la skuldrene henge ned. Rett og slett litt stiv i skuldrene og i nakken. Blir sikkert fint i morgen.

På disse skjeve bildene kan det se ut som om bølgene er små og vannet er flatt. Jeg lover at det var litt mer bølgete enn dette. Men det tar litt tid før jeg klarer å håndtere både bølger og kamera.

Takk for turen. Jeg kommer snart igjen.

(Slike padlefortellinger finnes også på havkajakkbloggen min.)