Padleleir 2009

Åse ville på padleleir. Pappaen til Åse har vært på padletur i sommer og da ville Åse også gjøre noe kajakkgreier. Og siden pappaen til Åse av og til kan være grei og som oftest gjør som Åse vil så ble det Ørekroken padleleir 2009.

Med tre kajakker la vi ut fra den ene enden av Ørekroken på Kirkøy. Jeg padlet min kajakk, Åse min gamle barnekajakk og Helene padlet en leiekajakk fra den glimrende kajakk-pusher Kajakkentusiasten på Skjærhalden.

Min kajakk var full av alt vi hadde med oss og deres kajakker var fulle av nybegynnernerver og barneskråsikkerhet. De la av gårde og det gikk bra.

Syv minutter etterpå nådde vi transportetappens mål. Den andre enden av Ørekroken på Kirkøy. Vi hoppet i land og strakk litt på bena. Det er noe ekspedisjonspadlere gjør når de har padlet lang. Med pledd, bagger, mat, skolebrød, boller og vann på land så startet vi med selve leieren.

Vi padlet ut. Vi padlet bort. Vi padlet vekk. Og vi padlet tilbake. Vi gikk i land. Og vi gikk ut igjen. Barna gikk rundt og pappaen fikk trene på kammeratredning. Og det gikk så bra. Bortsett fra den ene gangen Åse svømte på en stor og stygg og teit brennmanet. Da ble alt leit. Lenge.

Tøffe ekspedisjonspadlere kan på den annen side ikke for alltid legge seg ned. Eller fly rundt og rope "vondtvondtvondtvondt" og riste på hender og føtter. Tøffe ekspedisjonspadlere må bite tenna sammen, selv om de fleste er melketenner og bare tråkke til. Øvelse gjør nemmelig mester.

Når boller, vann, brød, kaffe og skolebrød var borte og brennmanettrådene kun var en smått irriterende påminnelse om noe fryktelig vondt, satte vi kursen mot reisens slutt. Fra den andre siden av Ørekroken på Kirkøy og over til den første.

Og når vi mange timer senere på sengekanten sammelignet notater fra ekspedisjonen, var vi enige om en ting. Det hadde vært en fin padletur.

Og maneter er dumme!