historie uten ord

Æljer i solnedgang

Dette er en av våre mest kjente og kjære, nasjonalromantiske motiv. Et motiv som blir gjengitt på nytt og på nytt. Og nå er det snart mai og denne vår helligdagsbefengte måned er høysesong for høysnue og dette rørende motivet langs norske veier. Og andre steder.

Dette bilde som gir en slags klump i halsen, en klump av vage minner om varm øl og lukten av halvtørr maling og lekk bensintank. Nå er tiden for å nok en gang beundre det norske nasjonalmotiv:

Russ som æljer i solnedgang.

Jeans og converse til alt?

Det er mye fint jeg kan si om jeans og converse. Det har vært perioder i mitt tidligere liv da jeg ikke gikk med annet. Sommer som vinter.

Så trofast var jeg mot uniformen at da to venner på blindern skulle gifte seg fikk jeg blankofullmakt til å komme i jeans.

Etter hvert har jeg kommet til at andre klær kan ha en funksjon og jeg har mange av dem.

Så hvorfor valgte jeg disse klærne og skoene da jeg syklet i dag? Hverken de før nevnt sko eller bukser er typisk førstevalg når det striregner og er 5 sure grader.

Kald nå!

Sykkelstativ på kontoret

Jeg har syklet til jobben i dag. Det tok 9 min med min vakre Colnago. Derfor syklet jeg en ekstra runde i morgensola og fikk 50 min med høy intensitet.

Og nå hviler min røde ganger på kontoret. Der står den fint.

"Sykkel på jobben"-aksjonen liksom. Til stor glede for renholdspersonalet.

Muligens 3800 meter på 1t 17min

Jeg regner med at du har det slikt du også? At du håper og tror at hvis du trener mere og bedre på noe så skal du bli bedre i det? Det er jo slik i løping og sykling, men svømming er en teknikksport og kan være litt annerledes.

Jeg har svømt hele vinteren. Det burde jo gi mulighet for fremgang. Det har gitt fremgang. Jeg svømmer penere. Og jeg tror jeg svømmer mer effektivt. Jeg svømmer med færre tak pr lengde. Jeg svømmer raskere supersprinter og jeg svømmer raskere hundremetere. Jeg sier ikke at det går raskt, men at det går raskere. Med start hvert andre minutt hadde jeg på lørdag: 1:45, 1:40, 1:35 ganger 3. (Dvs tre ganger tre hundremetere som skal gå raskere)

Men ikke noe av dette hjelper egentlig i Norseman eller en annen Ironman. Der deles det ikke ut stilkarakterer og 900 meter er litt kort. I Eidfjord er det kaldt og mørkt og ingen bassengkant eller bunnlinje. I Eidfjord skal jeg svømme 3800 meter så enkelt og raskt som mulig og være i form til å sykle 18 mil og "løpe" 42 km etterpå. Dvs den siste delen skal jeg gå. Den delen som går opp alle bakkene til Gaustatoppen for å kunne få den svarte trøya.

Etter bare å ha svømt sett hele vinteren, ville jeg på søndag prøve å se hvor raskt jeg svømmer 3800 meter. Beste tid fra en Ironman er 1t18min og på søndag svømte jeg på 1t17min uten egentlig å bli sliten. Det var jevn fart og teknikken ble ikke veldig mye dårligere.

Men det store spørsmålet er: var det 3800 meter?

Det går frasagn i Kongstenhallen, med omliggende grevskap, om hvor dårlig jeg er til å telle lengder. Jeg har tidligere gitt helt opp alt som heter telling og har svømt på tid, men svømmere godtar jo ikke slikt. Sett består av nøyte opptelte lengder, ikke estimater, må vite.

For et par uker siden skulle vi svømme 450 meter. Jeg skulle svømme først og trodde jeg holdt tellingen til 18 runder. Hun som svømte bak kunne fortelle at vi bare hadde svømt 14. Det er jo ikke direkte innertier.

3800 meter er 152 vendinger. Det gir mulighet for feiltelling.

Men inntil videre og inntil jeg har kjøpt meg en slik  ( Swimovate Pool-Mate ) så tror jeg at jeg er i mitt livs svømmeform!

Aske eller?

Jeg har vært så veldig lite i kontakt med denne naturhistoriske hendelsen på Island. Jeg har ikke vært i utlandet på statens eller andres regning og sett timeliste og flexisaldo svulme opp mens kostgodtgjørelsen fylte lommeboka og magen. Jeg har ikke sittet dagesvis på en flyplass og busset meg gjennom Europa.

Jeg har rett og slett ikke sett noen konsekvenser av fyrværkeriet i vest.

Men hvis vi kunne enes om at denne fine skyen er en askepåvirket sky, så skal jeg si meg fornøyd.

Alternativt kan jeg skrape asken ut av ovnen, kaste den over meg og på den måten både få en "nær Island"-opplevelse og markere at jeg sørger over at en stor musiker og komiker er død.

Det er så trist at barndommens rare helt er borte, men heldigvis vil figuren Ludvigsen leve videre i alle de fantastiske sangene og historiene som to genier skapte.

Coach Tribent: Ikke tørrtren på alt

I dag på svømmingen ble noen instruert i vendinger. Vendinger er noe som best øves på i vann. Jeg tror rett og slett det er en dårlig idé å øve på det på land. Jeg vil gå så langt som å hevde at det rett og slett vil gå katastrofalt dårlig.

Ikke hjelper det å halvtørrtrene heller. I dusjen f.eks.

Tørt eller halvtørt, uansett hvordan du treffer med vendingen vil fasen etter vending bli smertefull.

Pusteteknikk derimot kan du øve på i vaskeservanten.

Den vekta som betyr noe!

I dag har jeg nesten vært fullbefaren løper. Ikke fordi jeg har løpt, men fordi jeg har vært opptatt av hvor mye skoa mine veier. Og sjekket vekten på de gamle, mot vekten på de nye.

Jeg kjøpte nye sko i dag. Nike Air Zoom Triax 13. Jeg har aldri brukt de skoene før. Før det har jeg for eksempel hatt Nike Zoom Elite som har passet meg godt som mengdetreningssko.

Nesten av ren tilfeldighet kom jeg til å holde en Triax i den ene hånden og en Elite i den andre. Og da kunne det nesten kjennes som om Eliten var litt tyngre.

Frem med kjøkkenvekta og på med skoa og  ….. hey  …. Eliteskoa er bittelitt tyngre. Tunge sko er jo aldri noen fordel så det er jo stas med spart vekt. Selv om 25 g ikke bør bekymre andre enn narkopolitiet.

Så skoa er lettere og jeg har selv følt meg litt lettere de siste dagene. I dag gikk jeg på vekta og fikk bekreftet den følelsen også. Jeg har gått ned en kg.

Og jeg har nok mer å tjene på det og den videre vektreduksjonen enn marginalt lettere sko.

Det er den vekta som betyr noe!

Triatlon kommer til Østfold

Triatloninteressen eksploderer og konkurranser fylles opp fortere en kondisforumister kan si ”dårlig løpesteg”. Og nå har også det organiserte triatlonlivet kommet til Fredrikstad i form av Fredrikstad triatlonklubb.
I Vestfold finnes det mange triatlonklubber og til og med et Team. På Sørlandet finnes det klubber og i Bergen sitter triatlonpresidenten og leder sin klubb inn i konkurransen om å være Norges største triatlonklubb. I Trondheim er det triatlonklubb. På Kongsberg. Og i Oslo er det flere aktive klubber med Oslofjord triatlon i den soleklare spissen.

Men i Østfold har triatlonbevegelsen ikke fått fotfeste og vokst. Ikke til nå. Det har selvsagt vært enkelte triatleter som har surret rundt og søkt hus under hver busk og busken har ofte hatt navnet Oslofjord triatlon.

13.04.2010 endret dette seg radikalt. Denne vakre tirsdagen i april møttes ildsjeler for å stifte Fredrikstad triatlonklubb.

Siden FFK har rykket ned og bakser rundt på balløkker nede i divisjonssystemet et sted, er plassen som Fredrikstads stolthet ledig. Fredrikstad triatlonklubb er en klubb som skal jobbe for triatlon i alle dens former og som har plass til alle uansett ambisjonsnivå og evner.

Fredrikstad er som skapt for triatlontrening. Vi har svømmehaller. Vi har en vakker skjærgård med mulighet for rocka havsvømming som gir fantastiske opplevelser og god konkurransetrening. Vi har flotte sykkelveier som gir mulighet for alt du kunne ønske deg av sykkelturer. Dvs. vi sliter litt med å få til bakkesykling i timevis. Og det finnes få steder hvor du kan ha så varierte og vakre løpstreninger. Hvor vil du løpe? Skog? Kyststi? By? Landevei? Eller tredemøllene til Friskis og Svettis? Vi har alt dette og mer til og alt dette er opplevelser og treninger vi skal dele i Fredrikstad triatlonklubb. Og vi deler dem også gjerne med deg.

Inntil videre finner du klubben på denne nettsiden. Her finner du også kontaktinformasjon. I april 2010 valgte vi oss Fredrikstad triatlonklubb og vi vil gjerne at du tar samme valget.

For nå kommer triatlon til Østfold og det skal bli ille moro!

Fredrikstadløpet: Måloppnåelse til tross for dårlig tid

Fredrikstadløpet ble vakkert i år også, jeg var langt unna PB og nok en gang ble Treningsgrunnregel nummer 1 bekreftet. Treningsgrunnregelen med stor T.

Det er litt utfordrende å løpe halvmaraton på spinkelt treningsgrunnlag og med ikke fullt så spinkel kropp. Det er også litt utfordrende å skrive et epos, et tevlingskvad, en race report ut fra noe som ble en ganske begivenhetsløs joggetur, men for meg hadde dagen noen interessante sider.

For å starte med resultatet og for å plassere resultatet i en sammenheng, så ble dette langt dårligere enn fjoråret da jeg satt min PB på distansen.  Ikke at det kom som en overraskelse. I fjor løp jeg mye gjennom hele vinteren og hadde mange langturer og mange terskelintervalløkter i beina. I år har sykkel og svømming tatt mesteparten av treningstiden, lengste langtur er på 13-14km og hardøktene mine har vært jobbsprinter på 20-25 minutter.

Med et slikt utgangspunkt ble poenget å legge en realistisk plan, med realistiske mål og med formålet med dagen klart formulert.

Formålet med Fredrikstadløpet i år var primært å få en god og jevn langtur, i trivelige omgivelser og med masse folk rundt meg. Det realistiske målet var å snike seg akkurat under 2 timer og planen var en gjenganger som er enkel å formulere, men veldig vanskelig å følge. Helt jevn fart hele veien og ha litt ekstra igjen på slutten.

Og det klarte jeg. Jeg startet nesten helt bakerst i rolig fart og holdt denne farten hele veien. Etter hvert fikk jeg anledning til å løpe forbi noen som hadde startet for hardt eller ikke hadde dagen. Sola strålte og folk var blide. De siste 2-300 meterne hadde jeg litt ekstra å ta i med, og gjorde det fordi jeg trodde jeg ikke hadde maksimal klaring til sluttid på to timer. Og jeg hadde rett. Bent Olav Olsen, Fredrikstad Triatlonklubb 1:59:57 gikk det å lese i Fredriksstad blad etter hvert som de ble ferdige med å skrive om en fotballkamp. Det var jo hårfint.

Ingen grunn til å gi seg ende over av den tiden, men det var så god jeg var i dag. Og dermed er Treningsgrunnregelen nummer 1 bekreftet, sammen med konkurranseregel nummer 1. Treningsgrunnregel nummer 1 lyder: Du blir god i det du trener på.  Konkurranseregel nummer 1 lyder: Det skjer ikke undere på konkurransedagen.

Ellers er det i dag tre andre fra Fredrikstad triatlonklubb som har større grunn til å være fornøyd enn meg:

3 km Piker 11-12 år Helene Olsen, Fredrikstad Triatlonklubb    17:28
Menn, 30-39 4) Per Morten Ellingsen, Fredrikstad Triatlonklubb    1:21:07
Menn, 40-44 15) Einar Modahl, Fredrikstad Triatlonklubb    1:34:22

Veldig stolt av Helene i dag som ber om å få være med å løpe og som gjennomfører i god stil! Per Morten løper veldig raskt og er i rute til IM Nice og Einar har fått igjen for all løpetreningen i vinter.

Også for disse gjaldt Treningsgrunnregel nummer 1. Med positivt fortegn.

Les litt nøyere!

I de siste dagene er det flere som har sendt meg forslag til hudkremer og annet griseri. Til dere vil jeg si. Les litt nøyere neste gang før dere reagerer.

Bloggposten min hadde overskriften: "Ekstrem? Jeg?" og ikke "Eksem? Jeg?"

Fordelen med vedlikeholdsfri frisyre

Det finnes treningsøkter for alt. Økter som gjør deg raskere, sterkere og mer utholdende. Og det finnes økter som gjør deg glad du har lite hår.

Jeg har svømt mye de siste dagene. 16,5 treningstimer ble det i påskeuka + mandag. Av disse var det fem svømmedager etter hverandre med totalt 6t30min svømmetrening. Så på tirsdag hvilte jeg. Og jeg sto opp på ukens tredje dag og visste at jeg skulle svømme igjen, men jeg visste ikke hva som ventet meg.

Treningsøkta med Kongstensvømmerne begynte normalt med innsvømming og hovedserie, men så kom rosinen over i’en og prikken i pølsa. Rune ba oss gjøre oss klar for 10 ganger følgende: 25 m crawl, opp på bassengkanten for 5 armhevinger, stupe ut og svømme 25 m crawl tilbake. Start hvert ett-eller-annet-minutt som jeg ikke husker hva var, men som uansett var alt for kort til å få igjen pusten.

Den første gikk bra, men jeg ville nok ikke fått glimrende stilkarakter for armhevingene. Og allerede her kom jeg i tanker om jegertroppsersjantene fra gamle dager. Unge befalsmenn som ville brølt påtatt militaristisk at ingen av mine fem ville vært tellende. ”Gi meg fem til menig Olsen”. Særlig, din gjøk! Kom deg ut av tankene mine!

Tredje runde går bra, men jeg sliter med retningssansen når jeg reiser meg opp og ”stuper” ut igjen. Etter den femte så ser jeg opp på datteren min som sitter og venter. Jeg håper hun er så opptatt av Super Mario at hun ikke får med seg innsatsen til den ikke fullt så supre pappaen.

Jeg er vanligvis fornøyd når jeg har passert halvveis i en krevende treningsøkt eller i konkurranse, for da er jeg over på nedtelling, men nå mister jeg litt fokus. Den faktiske fokusmangelen er et resultat av at svømmebrillene fyller seg med vann når jeg stuper. Den andre fokusmangelen, den i overført betydning, er et resultat av mange faktorer. At pulsen er skyhøy for eksempel og at skuldrene begynner å svi. Og at jeg begynner å rasjonalisere og evaluere økta. Er nå egentlig dette en god treningsøkt? Liksom.

I tillegg til fokusmangelen, bidrar den litt frynsete balansen å rote til presisjonen. Ikke finpresisjonen, men grovpresisjonen. På den åttende snur jeg meg etter armhevingene, mister balansen, står på et ben som en drita trane og holder på å stupe oppå banedeleren. Jeg bommer på denne, men timer glimrende og treffer på et vakkert magaplask.

Jeg kom meg igjennom nesten uten å jukse no særlig og jeg tok i hvert fall ikke armhevingene med knea i bakken. Men det er ikke over før det er over og jeg klarte ikke den siste krevende øvelsen. Jeg klarte ikke å få henda opp høyt nok til å vaske håret etterpå.

Godt jeg er tynn i hyssingen og har en vedlikeholdsfri frisyre!

Ekstrem? Jeg?

Det hender en gang i blant at jeg får høre at jeg er gal, ekstrem, ensporet osv på grunn av triatlon og trening. Selv mener jeg jo ikke det, men det er nyttig å stoppe opp ved omverdenens vurderinger og evaluering.

For omverdenen skal man ikke kimse av. I det hele tatt så er det nok slik at man ikke skal kimse så mye. Å gå til den andre ytterligheten og opphøye det til en regel a la ”Du skal ikke kimse” blir kanskje litt drøyt, men mindre kimsing i dagliglivet kan bare være en god ting. Så vi kunne jo bli enige om å redusere den totale kimsingen med 20-30% sånn i første omgang?

Nok om kimsing, nå til saken.

Kontekstavhengighet er et mye brukt ord på Blindern og dalstrøka nedenfor. Eller det var det en gang. Selv så tenker jeg på kontekstavhengighet mer enn jeg uttaler det og putter det inn i fullstendige setninger.

Det å være med på triatlon og trene til det, plasserer meg i noen sammenhenger i båsene gal eller ekstrem. Per Fuggeli som er en av de mange som ikke har noe greie på slikt, men som uttaler seg allikevel, ville sagt at jeg har ”dødsangst”. Det riktigere ville nok være å si et jeg har treningsglede, men det blir liksom ikke professoralt nok.

Denne treningsgleden får meg ut å sykle, løpe eller svømme mellom 8 og 15 timer i disse deilige vår- og sommerukene som vi nå har foran oss. En småfokusert treningsglede som holder meg i gang gjennom vinteren med rundt seks timer i uka. Og som får meg til å komme i såpass form, at jeg en gang i august skal kaste meg ut i Eifjord og være med på NXTRI.

På veien dit har jeg storkost meg på sykkelsetet i regn og sol, jeg har svettet på tørr og varm asfalt og jeg har kjent skuldre bli møre i Kongstenhallen. Jeg har tatt kroppen til en gammel mann og gjort den i litt bedre form. Jeg har satt av en eller to timer hver dag til å bevege meg og kjenne at jeg fortsatt kan få opp farta. Jeg kjenner gleden ved å opdage at jeg har det i meg fortsatt å bli litt mindre treig enn jeg var i fjor. Jeg kjenner gleden ved å trene for å svømme 3800 metter, sykle 18 mil og løpe en maraton.

Er dette ekstremt? Er dette galskap? Selv mener jeg nei, men jeg ser at jeg sammenligner meg med de andre i menigheten. Med de som er enda litt mer fokusert og som trener 15 timer i uka og som kanskje kvalifiserer seg til IM Hawaii. 

Mens omverdenen og kona hans sammenligner meg med seg selv eller naboen som kanskje kvalifiserer seg til sesongkort på Fredrikstad stadion, fettsuging eller nytt hjerte. Og i den verdenen er jeg ekstrem.

Og i den konteksten lever jeg komfortabelt med å være ekstrem.