Fredrikstadløpet 2009 - PB og dop!

Det har gått noen timer siden min beste halvmaraton noensinne. PB. Personlig bestetid. Jeg klarte 1t51min53sek, men det kom ikke gratis og det kom ikke helt redelig.

Jeg håper ingen har kontaktet Anti-doping Norge, for da får jeg underkjent bestenoteringen. Jeg er ikke en slik som sniker meg bort i campinghytter og Italienske fjelllandsbyer med mirakeldoktorer fra Sveits. Jeg gjorde det helt offentlig. Jeg gikk opp og ned gatene i Fredrikstad med dop i ørene. Rammstein. Det er høypotent musikkdop. Jeg marsjerte opp. Jeg ble gira, tøff, høy og klar for å presse meg. Klar til å presse meg til å bryte nye grenser. Og det holdt akkurat.

Det var ikke egentlig i tankene mine for noen dager siden. Da tenkte jeg at jeg ikkehadde så mye å gi. Det er så tidlig på året og jeg har trent så lite løping. Ingen langturer og ingen terskeløkter. Jeg har bare noen harde løpeturer til jobben. Noen 4x4. Noen vanlige rolige turer på en time og et par halvlange langturer med negativ splitt. Men de har vært effektive og treninga ellers har vært bra.

Så da festet det seg en idé før start: Dette kan gå! Og det gjorde det enda mer trolig med så godt selskap. Det er så fint å se Oslofjordinger før start. Masse trivelige Oslofjordinger. Mange nye Oslofjordinger.

Det er klart jeg savner alle de gamle, gode Oslofjordingene. Men kanskje dere bare har blitt gamle og ikke lenger er så gode? Så bra da at vi andre blir bare yngre og yngre og bedre og bedre.

Starten gikk og til tross for tysk kvalitetsdop i kroppen så prøvde jeg å holde igjen i dag. Holde igjen er ikke noe jeg er god på. Gå knallhardt ut og sprekke som en gris derimot er det jeg har en lang historie på.

Men jeg prøvde igjen. Jeg lot Kaja og Ellen og mesteparten av de andre løpe sin vei. Litt forunderet var jeg over at pulsen min fløy opp og jeg lurte på om noe var galt. Det var nok det, men det var pulsklokka som ikke fungerte helt fra starten av. Resultatet ble at jeg tok det ekstra lett i starten. Det var lett og lurt med tanke på resten av de 21 km. For i dag gikk det veldig bra.


Er du ikke en tilhenger av så mange ord som jeg bruker for å fortelle, så se på puls- og fartskurvene. For de forteller egentlig det meste. For en gangs skyld har jeg klart å porsjonere ut kreftene perfekt, pulsen gikk opp og farten gikk opp utover i løpet. I hvert fall var det sånn ca perfektaktig.

Første runde var uproblematisk, men det gikk ganske sakte. På andre runde startet jeg å ta igjen folk. Tredje runde var også bra, men jeg holdt igjen for å spare til en siste fem kilometers spurt. På fjerde runde skjønte jeg at jeg virkelig kunne klare PB, men at jeg ville få store problemer med å gå under 1t50min. Det var på tide å la Rammstein tøffe meg til.

Det ble fem kilometer over terskel på slutten av en halv maraton. Fem kilometer der jeg bare tenkte på å finne rygger å se etter, ta igjen og passere. Fem kilometer der jeg delte opp den veien som var igjen i små biter. ”Den biten kan jeg klare i denne farta. Og den. Og den. Nå biter jeg tenna sammen og så er jeg over den lille bakken og da er det flatt og raskt igjen”.

Jeg skjønte til slutt at jeg ikke kunne klare å komme under 1t50, men jeg skjønte at jeg hvis jeg holdt takten og trøkket fra Rammstein oppe så ville dette bli PB.

Og det holdt. Ikke med mange sekundene, men det holdt. Det betyr ikke så mye. Fremfor alt betyr det at jeg er i rute med løpinga og at jeg er klar for både de lange og de tøffe løpeturene som skal komme.

Og betyr at sesongen 2009 har startet.